Halvard Olsen

Halvard Olevarius Olsen, født 1886 i Tennvassåsen, Harstad (den gang Kvæfjord kommune), død 5. august 1966 i Oslo, var formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1919–1925 og leder av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) i tiden 1925-1934. I okkupasjonstiden var han NS-medlem og nært tilknyttet staben rundt Vidkun Quisling. For dette ble han dømt for landssvik.

Oppvekst

Halvard Olsen var født den 23. januar 1886 i Tennvassåsen av foreldre Ole Olsen Mallaug født 1848 og hustru Hanna Karoline Halvorsen født 1859. I sine yngre år reiste han i likhet med flere i samme situasjon, til sjøs i et par år.

Trondheim

20 år gammel flyttet han til Trondheim der han fikk jobb som mekaniker og dreier. Blant annet arbeidet han da ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Sannsynligvis var det her han kom i kontakt med ungsocialistene som lærte ham viktigheten av å være fagorganisert og kjempe for rettighetene. Vi vet med sikkerhet at han ble medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) gjennom lokallaget Trondhjems ungdomslag, og at han også tid om annen skrev i forbundsavisa Klassekampen. Enkelte kilder hevder at han der kom under innflytelse av Martin Tranmæl, men det har vi vanskelig for å godta, ut fra at Martin Tranmæl ikke kom med i NSU før i 1912 da ungsosialistene i Harstad fikk ham valgt som sin delegat til NSUs landsmøte. Sannsynligvis er dette en sammenblanding av Tranmæls roller i "det Throndhjemske" den gang, etter som han også kom til å stå i front for Fagopposisjonen av 1911.

Da Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fikk trykt opp 100 000 eksemplarer av sitt antimilitaristiske merke, ble dette også tatt i bruk av Halvard Olsens kone, Fine da hun fikk i oppdrag av sin mann - som den gang var formann i Trondheim Arbeiderparti - å frankere et par hundre brev. Men brevene kom aldri fram; myndighetene hadde da allerede forbudt bruken av merket, og alle brev som hadde dette merket på ble stanset av postverket. Dette ble ikke godt mottatt av Harstad-væringen som ga til kjenne sin harme: "Ka fan e dettan førr idioti?. Den mer sindige Fine skal da ha korrigert ham ned at om det var idioti å bekjempe militarismen så kunne det være det samme!

Det var framfor alt i Fagopposisjonen at Halvard Olsen kom til å spille en hovedrolle, ja egentlig ble han denne organisasjonens hovedperson, ved at han ble Fagopposisjonens første formann. Han hadde nå en del år bak seg som menig medlem av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Han var misfornøyd med forbundets innsats og mer på reint generelt grunnlag; hele fagbevegelsens strategi og taktikk. I Fagopposisjonen fikk han god anledning til å bli en del av den bevegelsen som sammen med NSU var den som bidro sterkest til å radikalisere arbeiderbevegelsen før og under første verdenskrig. Samtidig var han en særs aktiv medlem i Trondheim Arbeiderparti; innvalgt i bystyret og medlem av formannskapet.

Kristiania

I 1916 kom han med i Landsorganisasjonens 15-mannskomité hvis mandat var å utrede fagorganisasjonens taktikk og organisasjon. I 1918 ble han sekretær, og i 1919 formann for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1920 ble han så med i LOs sekretariat. Men Olsen var også et politisk dyr, og på Påskelandsmøtet i 1918, der han selvsagt fulgte "den nye retning", ble han valgt inn i partiets landsstyre, og i 1919 fikk han den tillit å bli valgt som sentralstyremedlem i partiet. Da Arbeiderpartiet ble splittet høsten 1923 fulgte Halvard Olsen internasjonalistene og ble Norges Kommunistiske Partis første nestformann. Han ble imidlertid ekskludert året etter for sin stillingtaken til jernstreiken og var partiløs til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti sluttet seg sammen i 1927.

Rådskommunisten

Landssammenslutningen av arbeiderråd i Norge, der Sigurd Simensen ble formann, og som ble dannet i tilknytning til Påskelandsmøtet i 1918, gjorde mange større og mindre viktige vedtak som skulle få vidtrekkende betydning for den videre utvikling i landet, ikke minst innen arbeiderbevegelsens flerfoldige organer. Blant annet reiste Martin Tranmæl en prinsipiell utredning i åtte punkt på en faglig distriktskonferanse i Kristiania 1. og 2. mars 1919 der ett av punktene hadde denne ordlyden:

«For at avløse den borgerlige parlamentarisme forberedes i byer og industricentre dannelse av bedrifts- eller arbeiderråd og i jordbruk og fiskeri bonde- og fiskerråd som efterhaanden overtar de samfundsmæssige funktioner».

Spørsmålet falt med 63 mot 54 stemmer, men saken ble arbeidet videre med. På Arbeiderpartiets 2. ekstraordinære landsmøte i juni 1919 vant tanken om en rådsforfatning for alvor fram. Ole O. Lian var den som fikk satt fart i saken med sitt forslag om å nedsette en komite der både partiet og AFL var representert «for nærmere at drøfte socialiseringsspørsmålet». Denne komiteen skulle blant annet drøfte spørsmålet om overgangen til et sosialistisk samfunn der «Det sociale demokrati forutsætter en samfundsforfatning, som lægger hele den politiske og økonomiske magt i det arbeidende folks hønder gjennin arbeider, bonde og fiskerraad».

Den før omtalte komite kom da til å bestå av disse seks fra Arbeiderpartiets sentralstyre: Arvid G. Hansen, Christoffer Hornsrud, Haavard Langseth, Alfred Madsen, Halvard Olsen og Emil Stang. LOs sekretariat ble representert ved disse seks: A. E. Gundersen, Richard Hansen, Sverre Iversen, Ole O. Lian, Michael Puntervold og Jens Teigen. Da komiteen behandlet rådsspørsmålet, 14. mars 1920 ble komiteen delt i et flertall med Arvid G. Hansen, Christoffer Hornsrud, Haavard Langseth, Ole O. Lian, Alfred Madsen, Halvard Olsen, Emil Stang og Jens Teigen som blant annet uttalte at:

«Den sociale revolution har maatte skape sig sine egne forvaltningsorganer bygget paa selve de magter, som skapte revolutionen: arbeider- og soldaterraad elller arbeider- og bonderaad - - .Den russiske raadsrepubliks kamp mot verdens forenede kapitaliststater synes at fastslaa, at den sociale revolution kræver som sit organ til utøvelsen av samfundsmagten et raadssystemm sin lægger al magt i de revolutionære gruppers hænder, liksom den tyske revolutions tragiske utvikling viser, hvordan det gaar, naar arbeiderklassen lar magten gli ut av hænderne».

På Arbeiderpartiets kandsstyremøte 28. mars 1920 ble mindretallets innstilling kritisert og man foreslo at det kommende landsmøtet skulle fatte vedtak i samsvar med flertallets innstilling. Og denne endelige innstillingen ble så vedtatt på partiets 24 landsmøte som ble avviklet fra 22. til 25. mai 1920, med et nær øredøvende flertall; 285 mot 32 stemmer.

Så gikk altså Halvard Olsen likevel ut av DNA og ble medstifter av NKP 4. november 1923. Likevel; fordi: På "rest-Arbeiderpartiets" landsmøte vedtok man et prinsipp-program det stillingen til rådstanken fikk formuleringer som "«De nuværende samfundsorganer er ikke skikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et kommunistisk samfund»" og «Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning som svarer til den revolutionære situation og lægger hele samfundsmagten i hænderne paa de revolutionære krefter - haandens og aandens arbeidere».

Men igjen, likevel altså - gikk Olsen med åpne øyne inn i NKP hvor han - riktig-nok etter mye tau-trekking og taktikkeri, på papiret, fikk den nest høyeste stjerne i partiet. men posisjonen som NKPs nestformann synes ikke å ha hjulpet på hans kredibilitet blant de øvrige sentralstyremedlemmer. Ikke bare at han ble ekskludert for sin linje om at demokratiet i fagbevegelsen skulle bibeholdes og ikke la seg styre av "sentralen", verken i Moskva eller Oslo - i drøftingene omkring forbudspolitikke tapte han også ganske ettertrykkelig. Det ser ut til at han var alene blant sentralstyrets medlemmer som gikk imot forbudslinja i alkoholpolitikken.

LO

Da LO-formannen Ole O. Lian døde i 1925 og LO organiserte i overkant av 95 900 medlemmer, ble Halvard Olsen valgt som ny formann med 155 stemmer, hans motkandidat; Elias Volan, som fortsatt var medlem av NKP fikk 64 stemmer. Han var til da den eneste AFL/LO-lederen som har blitt valgt til formann uten å være medlem av Arbeiderpartiet. På neste kongress; i 1927 ble Olsen gjenvalgt med 121 stemmer mot Oscar Torps 115, men på neste kongress, i 1931 ble han gjenvalgt med 241 stemmer. Motkandidatene da var arbeiderpartimannen Jens Teigen (20 stemmer) og kommunisten Ivar Emil Ertresvåg (19 stemmer). Olsens formannstid var en av de mest turbulente perioder i LOs historie med omfattende streiker og lockouter, der den mest dramatiske nok var konflikten på Menstad i 1931.

Det hadde også vært mange og lange konflikter tidligere, som blant ledet til stort mannefall fra AFL som i 1919 hadde nær 144 000 medlemmer, og som på grunn av krisa og arbeidskonfliktene ved inngangen til 1920-åra ledet til at organisasjonen i 1922 var nede i 83 600 medlemmer.

Foran valgene på LO-kongressen i 1934 skjedde det mye som organisasjonen selv ikke var herre over. Blant annet vedtok Stortinget en lov om hvordan avstemninger i fagforeningene skulle foregå ved en eventuell arbeidsstans. Konkret var ikke dette av de store farlige saker som LO som organisasjon så grunn til å sette kamp inn i mot. Både Olsen og andre i LOs ledelse ville godkjenne lovframlegget. Men det var i sær en som slett ikke kunne akseptere denne borgerlige innblandingen i arbeiderbevegelsens virke: Hans tidligere kamerat og læremester Martin Tranmæl, som hadde vært medlem av LO-sekretariatet siden 1920. Tranmæl stilte selv til valg sammen med Olav Hindahl og sistnevnte ble valgt. Paradoksalt nok arbeidet Hindahl i det stille på samme linjen, noe som i 1935 førte til et gjennombrudd for opprettelsen av Hovedavtalen. Stortingets flertall gikk da med på å oppheve loven igjen. Man kan si at på denne måten ble borgerskapet kvitt en skarpskodd og "farlig" faglig kjempe.

LO hadde en sterk vekst i Olsens formannstid med en økning i medlemstallet fra 95.931 i 1925 til 224.340 i 1935. Dette skyldtes i stor grad de mange nye forbund som sluttet opp om LO, men også en generelt bedre tid for tanken om nytten av å være organisert. Ved utbruddet av andre verdenskrig var Olsen en av flere faglig tillitsvalgte som grunnla Fagopposisjonen av 1940, som inntok en samarbeidslinje overfor okkupanten. Mens mange medlemmer av Fagopposisjonen kort tid etter endret standpunkt, fortsatte Olsen samarbeidet, og kom til å virke som konsulent for den NS-innsatte AFL/LO-formannen Odd Fossum.

Per 1931 besto AFL av Arbeiderpartiets presseforening og disse 33 forbundene: Mal:Kolonner start

• Arbeidsmannsforbundet
• Baker og Konditorforbundet
• Barber og frisørsvennenes forbund
• Bokbinderforbundet
• Bygningsarbeiderforbundet
• Centralforeningen for boktrykkere
• Elektriker og kraftstasjonsforbundet
• Formerforbundet
• Gullsmedarbeiderforbundet
• Høvleriarbeiderforbundet
• Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund
• Jernbaneforbundet
• Norsk Kjemisk industriarbeiderforbund
• Kjøttindustriarbeiderforbundet
• Kommuneforbundet
• Litografisk forbund
• Lokomotivmannsforbundet
• Matros- og fyrbøterunionen
• Murerforbundet
• Møbelindustriarbeiderforbundet
• Nærings og nytelsesmiddelarbeiderforbundet
• Papirindustriarbeiderforbundet
• Postforbundet
• Skinn-, lær- og gummindustriarbeiderforbundet
• Skog- og landarbeiderforbundet
• Skotøiarbeiderforbundet
• Skredderforbundet
• Stenindustriarbeiderforbundet
• Tekstilarbeiderforbundet
• Transportarbeiderforbundet
• Telegraf- og telefonarbeiderforbundet
• Handels- og kontorfunksjonærers forbund

Arbeiderpartiet

Halvard Olsen var som sagt en av Martin Tranmæls dragoner; syndikalist på sin hals. Denne troen på fagbevegelsens ledende rolle var det nok som i utgangspunktet dro ham inn i den kommunistiske bevegelsen. Men den store ledestjerne, dens nasjonale og internasjonale ledelse innen Komintern ga fort et annet syn. Men medlem av Arbeiderpartiet ble han ikke før den store samlingsprosessen starta, og som altså resulterte i enhet på samlingskongressen i 1927. Han sto sentralt i prosessene fram mot kongressen og ble da medlem av sentralstyret i DNA og medlem av den nydannede samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet. Men Martin Tranmæl var nok i sterk tvil om sin nyvunne allierte. Derfor gikk han da også imot ham på to av LOs kongresser, først i 1927 før han lyktes i 1934.

Det er flere pussigheter knyttet til den tranmælske uviljen vis-á-vis Halvard Olsen: Da man drøftet partiets forhold til fagbevegelsen, ble retningslinjene utarbeidet av en komité der Tranmæl og Olsen begge var med, uten at man i dag kjenner til noen divergens mellom dem. Det samme landsmøtet, (1930) satte ned en komité til å revidere partiets prinsipielle program. Der ble også Halvard Olsen med i selskap med folk som Edvard Bull, Oscar Torp og Martin Tranmæl. Komiteen la fram en innstilling overfor partiets 29. ordinære landsmøte i 1933 der kjernen i rådssystemet var bevart, en innstilling som altså var støttet av begge de stridende drabanter.

Hvor gikk han?

Kildene beretter om en bitter Halvard Olsen, som skal forklare hans stillingtaken til den nye Fagopposisjonen; den av 1940, som i neste omgang endte med at Halvard Olsen ble medlem av NS i 1941, og ble i 1946 dømt for landssvik og fikk sju års straffarbeid, men ble løslatt i 1950.

Kilder

• Arbeidernes leksikon bd 1 sp.210 ff, Oslo 1932
• Bjørgum, Jorun: «Olsen, Halvard Oliavarius» i Norsk biografisk leksikon bd 7, Oslo 2003
• Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, 2. utgave, Oslo 1948
• Cartfjord, Ståle: Farvel til føderalismen:Arbeiderbevegelsen i Trøndelag 1918-23. Tiden norsk forlag 1983.
• Halvorsen, Terje: Partiets salt: AUFs historie, Oslo 2003
• Hansen, Arvid, Eugène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923
• Langfeldt, Knut: Det direkte demokrati: Rådsrepublikk eller parlamentarisme?, Oslo 1966
• Store norske leksikon