Svanviken arbeidskoloni
Svanviken arbeidskoloni lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet.
Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Etter rundt 1970 endret virksomheten karakter til mer å være en attføringsinstitusjon for vanskeligstilte familier.
Målsetting
Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet.
Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis.
Svanviken gård
Svenviken gård (gnr. 149 Sorset, bnr. 4-7 i Eide på Nordmøre) ble fra 1886 utviklet av statsråd Hans Rasmus Astrup (1831–1898) som et nybrodt ut av ingenting gjennom myrdyrking og utviklet til Nordmøres største gård.
Ved Astrups død i 1898 utgjorde gården rundt 10 500 dekar og hadde en rekke store bygninger, blant annet en driftsbygning med plass til 100 kyr. Gården ble gitt av arvingene til Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet, og det ble opprettet en stiftelse til «beste for omstreiferes forvandling til fastboende». Stiftelsen skulle bestyres av den nordenfjeldske komite av foreningen, med bistand av stiftsdireksjonen og hovedkomiteen når det gjaldt valg av forstander.
Gården ble de første årene drevet bare som gårdsbruk til inntekt for foreningen, men våren 1908 ble det igangsatt bygging av 10 små familiehus på gårdens område, og 13. september samme høst ble Norges første arbeidskoloni for hjemløse etablert og tok imot de første omstreiferfamiliene.
Arbeidskolonien
Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Både vergerådene i de enkelte kommunene og misjonen var aktivt med i utvelgelsen til Svanviken og andre tilsvarende institusjoner.
Svanviken hadde et strengt regime, man skulle overholde reglene og gi avkall på sin kultur. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag.
Oppholdet var preget av kontroll og umyndiggjøring. Familiene bodde i «egne» hus og arbeidet beboerne ble satt var strengt kjønnsdelt. De voksne menne, det vil si fedrene, ble satt til gårdsarbeid, plate- og sveisearbeid og snekker- og bygningsarbeid, mens kvinnene, mødrene hadde husstell. Barna gikk på koloniens egen skole, de minste i koloniens barnehage.
En beboer forteller
I artikkelen «Taterne lange vei fra reisende til fastboende» av Mari Ø. Møystad forteller en tidligere beboer om Svanviken:
| Fra tre år og fram til skolepliktig alder måtte vi være i barnehagen fra klokken 9.00-15.00. Mor hadde kjøkkentjeneste, sytjeneste og opplæring i stell av huset, mens far ble satt til gårdsarbeid og skogsarbeid. Arbeidstiden var fra 7.00-17.00, avbrutt av en times middag fra klokken 12.00-13.00. Frøken Gran kom med hvite hansker og kontrollerte hjemmene fra klokken 9.00. Hver uke var det «mødrekveld» eller «konekveld». Da skulle kvinnene lære å holde kaffekoppen rett. Begge mine foreldre kunne lese og skrive, men de måtte fortsatt gå på kveldsskole for å lære dette. Skolen var obligatorisk en til to kvelder i uka. Beboerne fikk drive med håndverk, men det var forbudt å drive med handel, snakke romani og å kle seg tradisjonelt. De tradisjonelle visene var det heller ikke lov å bruke! Annenhver søndag var det tvungen kirkegang. | ||
| – Møystad s. 63 | ||
De foreldrene som brøt med Svanviken risikerte å bli fratatt barna. Dette var ikke tomme trusler: Foreldrene måtte skrive under en erklæring der de var klar over at deres barn ville bli tatt fra dem om de rømte eller ble bortvist p.g.a. dårlig oppførsel. Med hjemmel i Vergerådsloven av 1896 kunne barn tas fra sine foreldre om vergerådene mente at det var det beste for barna.
Sterilisering av kvinner ved Svanviken
En stor andel av de kvinnene som var anbrakt ved Svanviken ble sterilisert. Tall viser at dette gjaldt 37 % av kvinnene som var der fra 1949-'70. De offentlige dokumentene sier at bare en liten del av disse ble tvangssterilisert.
Kvinnene som var ved Svanviken var der i utgangspunkt under tvang, det er derfor vanskelig å definere hva som var tvang, og hva som var frivillig av det som skjedde med dem mens de var der. En som har forsket på dette materialet er Per Haave. Han fremhever at enkelte søknader om sterilisering ble skrevet under trusselen om fratagelse av barn. Videre kan det se ut som om ledelsen ved Svanviken truet med bortfall av bostøtte om kvinnen ikke ville sterilisere seg. Bostøtten var de blitt lovet etter at oppholdet ved Svanviken var ferdig.
Noen fikk det også bedre
Til tross for at mange opplevde ulike grader av tvang og frihetsberøvelse ved Svanviken, var det også de som kom styrket ut av et opphold der. Barn som var vanskjøttet av foreldrene, fikk der muligheten til en ny start. Ved Svanviken fikk de mat, tak over hodet og skolegang. Men samtidig som de fikk det materielt sett bedre, måtte de fornekte sin kulturelle opprinnelse.
Annen virkomhet etter 1970
Etter rundt 1970 endret virkomheten karakter, og sosiale vankeligheter som kriminalitet, alkoholmisbruk og økonomiske problemer ble mer sentrale anbringelsesgrunner enn streifing. Slik endret virksomheten karakter fra å være et bosettingspolitisk tiltak til å bli en attføringsinstitusjon for vanskeligstilte familier.
Dette medførte også at institusjonen i 1973 endret navn fra Svanviken arbeidskoloni til Svanviken familiesenter.
I dag
Noen av lokalene på Svanviken har senere blitt brukt til andre formål, blant annet behandling av rusavhengige. Barnehagedriften ble etter nedleggelsen overtatt av kommunen og er i dag barnehage for området.
Se også
Kilder
- Bjørn Hvinden: Storsamfunn og minoritet. Norges forskningsråd 2001.
- Mari Møystad: «Taternes lange vei fra reisende til fastboende.» I Heimen nr. 1 - 2008.
Lenker
- Svanviken arbeidskoloni på Norgeshistorie.no, Universitetet i Oslo
- Digitalt fortalt
- Svanviken arbeidskoloni på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Svanviken arbeidskoloni på Arkivportalen