Jakob Walnum

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jakob Walnum - «Omstreifermisjonens far»
Foto: Fra boka Brødrene Hersleb og Jakob Walnum av Ingvald B. Carlsen

Jakob Walnum , egentlig Jakob Rasted Suur Walnum, (født 19. mars 1851 i Grimstad, død 28. april 1925 i Botne) var prest og særlig kjent for grunnleggelsen av Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet i 1897. Denne foreningen ble senere mest kjent som «Omstreifermisjonen», og ble ikke avviklet før i 1989. Walnum var foreningens første generalsekretær.

Bakgrunn

Jakob Walnum var sønn av sogneprest Sven Borchmann Hersleb Walnum (1816–89) og Anna Elisabeth Lovise Suur (1817–91). Det var en familie med sterke prestetradisjoner han kom fra. Broren Hersleb Walnum var også sogneprest, og han var fetter av Jakob Liv Rosted Sverdrup.

Han gikk på Bergen katedralskole fra 1860, og tok examen artium her i 1870 og ble cand.theol. 1877, og ble samme høst ansatt som lærer og bestyrer på Balestrand lærerskole hvor han virket fram til 1880 da han tok praktisk-teologisk eksamen og startet sitt prestevirke som kapellan hos faren i Nykirken i Bergen. Han underviste ved Holms pikeskole, samtidig som han hadde sentrale verv i den lokale indremisjonen. I perioden 1885 til 1896 virket han som sogneprest i Leikanger i Sogn.

I 1878 giftet Jakob Walnum seg med Anna Olufine Hannevig. Hun døde i 1896. I 1898 giftet han seg på nytt med kusinen Lydia Jakobine Walnum. Han fikk ingen egne barn, men hadde en pleiedatter som døde tre år gammel. Tapet av denne pleiedatteren var en av årsaken til at han senere brant så sterkt for adopsjon av taterbarn.

Walnum døper taterne

Det var under sitt virke som sogneprest i Sogn at Jakob Walnum hadde sine første ordentlige møter med taterne. Her startet han i 1891 et barnehjem for foreldreløse barn i Sogn, sammen med sin bror sogneprest Hersleb Walnum. Det kom også tatere til dette barnehjemmet, som angivelig tryglet og ba om å få overlate barna sine til bedre omsorgspersoner, men særlig bestyrerinnen var skeptisk til å ta i mot dem. Walnum ble derimot grepet av disse hjemløse taterfamiliene, og ønsket å imøtekomme deres ønske om å bli døpt. Ifølge Ingvald B. Carlsen, som etterfulgte Walnum som generalsekretær i 1918, ønsket taterne å døpe sine barn først og fremst av «overtro eller klokskapshensyn». Dette mente Carlsen at Walnum gjennomskuet, men han antok samtidig at Walnum så seg nødt til å stoppe foran følgende tanke: «Hvadslags opdragelse faar disse barn? Hvilke betingelser har forældrene for at hjelpe dem til at bli bevaret i pagten? Og har ikke den Herre Jesus sagt at vi først skal døpe dem og saa lære dem at holde hvad han har befalet?»

Opprettelsen av Omstreifermisjonen

På 1880- og 90-tallet var integrering av tatere igjen mye diskutert, etter at Eilert Sundt på 1840- og 50-tallet hadde satt søkelys på taterne gjennom sitt eget forskningsprosjekt. Eilert Sundt hevdet i grove trekk at tvangsarbeid og forkynnelse av evangeliet ville omvende taterne. Antallet tatere hadde økt de siste tiårene, og mange mente at det var på tide å gjenoppta Sundts arbeid. Da Walnums fetter, stortingsmann Jacob Sverdrup i 1893 etterlyste en mann til å ta på seg oppgaven, gikk Jakob Walnum inn i diskusjonene med enorm tyngde, og hadde et brennende engasjement for at noe måtte gjøres med taternes livsstil. Han mente videre at dette var en oppgave for kristenfolket. Walnum ble tidlig en sentral drivkraft i opprettelsen av «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervæsenet» i 1897. Foreningens aller viktigste mål var å kristne og gjøre omstreifere til "gode nordmenn".

I 1894 ble Hovedkomiteen, en samling av Walnums meningsfeller (opprettet i 1893), bevilget en betydelig sum av Stortinget for å kartlegge forholdene for omvendelse av taterne. Det ga grobunn for Walnums livsverk. Han brukte mye tid på å studere behandling av reisende og de reisendes forhold i andre land. Da han i 1897 fikk innvilget søknad om ytterligere 5000 kroner fra et enstemmig Storting, lå veien åpen for opprettelsen av en såkalt tatermisjon.

Omstreifermisjonen ble stiftet i august 1897, med det mål å gjenoppta - og overgå - forbildet Eilert Sundt.

Thor Gotaas skriver følgende om Walnum: «Om taterne hadde lange tradisjoner i å følge sin uaksepterte livsform, så føyde også Walnum seg pent inn i rekken av halvblinde taterreformatorer som røsket brutalt opp i familielivet deres med kristent alibi. Men at tanken hans var god, det kan ingen nekte for. Nettopp derfor ble følgene for taterne skjebnesvangre. Selvkritikk var aldri Walnums sterke side.»

Barnehjemmene

Rostad barnehjem åpnet i 1902 på gården Rostad i Inderøy kommune, barndomshjemmet til statsminister Ole Richter. Hoveddelen av gården er fra 1700-tallet, mens sidefløyene er nyere.

For å oppnå varig omvendelse av taterne ble barna fjernet fra foreldrene under mottoet «berger du barnet, berger du slekten». Walnum var svært opptatt av å "redde" taterbarna først, og sanke dem inn før de ble bitt av reisetrangen. Vergerådsloven av 1896, som slo fast at barn under 16 år kunne settes bort til fosterforeldre, i barnehjem eller skolehjem dersom barnet ble mishandlet eller forsømt, gjorde det lett for Walnum å opprette barnehjem nettopp til dette formålet. Det var dessuten få som stilte spørsmåltegn ved slike institusjoner. Gjennomsnittsalderen for barna som kom til Omstreifermisjonens barnehjem var mellom 2,5 og 3 år. Misjonen tok om lag 1500 taterbarn mellom 1900 og 1989.

Barnehjemmene som Walnum deltok aktivt i opprettelsen av var:

I Folketellinga 1900 er Jakob Walnum oppført både i sitt hjem i Kristiania, og på Askviknes barnehjem.

Fra 1914 var det misjonens oppgave å velge ut unger til adopsjon. Walnum snakket varmt om adopsjon delvis fordi han selv hadde mistet et pleiebarn.

Egne barnehjem skulle fungere som opptakshjem før adopsjon:

Arbeidet med voksne tatere

Walnum fikk et illebefinnende ved alteret i Hillestad kirke 26. april 1925 og døde to dager senere.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

Det var påfallende mange omstreifere av ulike slag på denne tiden, men langt fra alle var tatere. Loffere, håndverkssvenner, rallare, musikanter og gjøglere var også grupper som tok landeveien fatt. Legene regnet den omstreifende livsstilen, eller «vagabonderi», som en uhelbredelig sykdom. Fattigbudsjettene rundt om i herredene viste for øvrig at det i liten grad var taterne som ble understøttet. De hadde en tendens til å klare seg bedre på egenhånd enn de andre reisende gruppene. Det var likevel tatrene Jakob Walnum viet aller mest oppmerksomhet.

Opprettelsen av Svanviken arbeidskoloni 13. september 1908 regnet Walnum som en de største bragdene i sitt livsverk, og ble særlig muliggjort ved at Løsgjengerloven trådte i kraft i 1907. Walnum holdt festtaler, og bygde opp under enorme forventninger til gigantprosjektet, og bedrev nærmest propagandavirksomhet for å pumpe nyheten om arbeidskolonien ut i alle landets aviser. «Walnum hadde nådd et mål, og sammen med flere hundre prominente gjester erklærte han at Svanviken skulle bli romanifolkets stoppested før de gled inn i samfunnet som fullverdige borgere [...]» (Gotaas 2007)

Boplikten skulle i utgangspunktet være 18 måneder, men nådde en topp på fem år i 1929. Mange tatere motsatte seg det påtvungne bondelivet, mens noen gjorde sitt beste for å følge misjonens prinsipper. For mange tatere opplevdes oppholdet på Svanviken som en form for fangenskap, der beboerne ble mer eller mindre umyndiggjort.

Bergfløtt gård i Lier ble også opprettet i 1911, som en konsekvens av Løsgjengerloven. Dette var et sted «for hjemløse menn, lasaroner og loffere». Det var ingen tatere på Bergfløtt, derimot alkoholikere og løsgjengere. Walnum ofret ikke denne gruppen mennesker like stor oppmerksomhet som taterne.

Død

I 1912 var Walnum med og ombord da D/S «Jupiter» forliste nord for Bergen. Den over 60 år gamle Walnum måtte tilbringe en kald natt på en holme, og dette medførte at han lå til sengs i flere uker. Han var resten av livet hemmet av sviktende helse. Ved utgangen av 1918 sluttet han som generalsekretær i Omstreifermisjonen og gikk heller inn i en roligere stilling som prest i Botne utenfor Holmestrand.

Andre søndag etter påske, 26. april i 1925 falt han sammen ved alteret i Hillestad kirke, og døde to dager senere av hjerneblødning.

Han ble gravlagt 5. mai 1925 i den søndre delen av Vår Frelsers gravlund i Oslo. Portrettbysten i bronse på gravminnet er laget av Erling Grønland i 1926. På gravminnet finner vi påskriften De hjemløses venn. Nederst på sokkel står teksten Reist av omstreifermisjonens venner og Botne menighet. Det henvises også til salme 23 («Herren er min hyrde»).

Ettermælet

Jakob Walnum er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Bysten er utført av Erling Grønland.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Etter at Walnum trakk seg som Omstreifermisjonens generalsekretær i 1918, var det Ingvald B. Carlsen som tok over dette vervet. På Walnums 70-årsdag var det, ifølge etterkommeren Carlsen, mange som hyllet «Omstreifermisjonens far». En av de første omstreiferguttene Walnum tok seg av sa følgende: «Naar du i dag, du mitt folks store apostel, feirer din 70aarsdag, er det kjærkomment for mig at faa lov til at være med blant de mange som ønsker dig til lykke med dagen. [...] Du skaffet oss omstreiferbarn et hjem, du spredte solskin og lykke paa vor vei, du lærte os at hate det onde og elske det gode, du lærte os at forstaa at arbeide er en dyd, og vi blev glade i det.»

I etterkant tyder likevel det meste på at Jakob Walnums arbeid med taterne neppe var en ren solskinnshistorie. Thor Gotaas er ikke nådig i sine karakteristikker av Jakob Walnum, og velger å kalle Omstreifermisjonens aksjon mot taterne en lavmælt terroraksjon for å holde klientene nede. Med Vergerådsloven i ryggen kunne Misjonen skille foreldre og barn fra hverandre, dersom foreldrene ikke godtok programmet som ventet dem på Svanviken. Hele programmet bar dermed preg å være tydelig trusselstyrt. Bestyrerne og særlig Jakob Walnum selv likte å omtale seg selv som «onkler» og «besteforeldre», og på den måten innta posisjon som tilsynelatende fortrolige venner. I realiteten ble taterne omgjort til passive klienter, med svekket stolthet og selvstendighet.

Høsten 2015 ble stykket Frå landevegen vist på Det norske teatret. Stykket var av og med Gjertrud Jynge, som er tippoldebarnet til Jacob Walnum. Frå landevegen tar ifølge Jynge selv et opprør med det hun betegner som en ubehagelig slektshistorie. Om sin tippoldefars virke sier hun; «Sjølv om han var gått av då rasehygienen verkeleg sette inn, skjedde det ei utvikling også i tippoldefar si tid. I byrjinga var dei opptekne av å frelse heidningar i eige land, og borna blei sett på som uskuldige. Dei skulle få kristen oppseding, og taterane skulle medverke frivillig. Dei skulle gi frå seg barna frivillig, og dei skulle delta på arbeidsleiren frivillig. Men det tok ikkje lang tid før det blei meir og meir tvang.»

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Jakob_Walnum&oldid=1658897»