Kings Bay-ulykka

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 1. mar. 2022 kl. 09:34 av Stigrp (samtale | bidrag) (setter inn illustrasjon)
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra VGs forside 6. november 1982 om Mings Bay-ulykka.

Kings Bay-ulykka den 5. november 1962 var den verste gruveulykka i norsk historie. Den fant sted i Kings Bay-gruvene ved Ny-Ålesund på Svalbard. 21 gruvearbeidere omkom i en eksplosjon og påfølgende brann. Bare ti av de omkomne ble henta ut, mens de siste elleve befant seg for langt inn til at man kunne hente dem. Ulykka fikk store politiske konsekvenser. Som følge av Kings Bay-saken måtte Einar Gerhardsens tredje regjering gå av etter et mistillitsforslag, og byråsjef Harry Lindstrøm i Industridepartementet ble fradømt sin stilling. Ulykka ramma hardt i det lille samfunnet i Ny-Ålesund, der det bodde 223 personer, hvorav 43 kvinner og 44 barn. Alle hadde tilknytning til gruvedrifta på en eller annen måte, og over halvparten av innbyggerne jobba selv i gruva. Den ramma også hele nasjonen, både gjennom en kollektiv sorg over å ha mista så mange og som en følge av at gruvearbeiderne var rekruttert fra mange steder i landet.

Tidligere ulykker

Det vi omtaler som Kings Bay-ulykka var ikke den første i disse gruvene. Hele 49 gruvearbeidere hadde omkommet på Svalbard mellom desember 1948 og mars 1953, og 43 av dem omkom i Kings Bay-gruvene. Den 4. desember 1948 omkom 15 personer i en kullstøveksplosjon; 7. januar 1952 omkom ni i en eksplosjon og 19. mars 1953 døde 19 i enda en eksplosjon. Det hadde altså ikke bare vært flere ulykker der, men også flere som var av nesten samme størrelse og alvorsgrad. I tillegg til dette kommer en rekke arbeidsulykker med tap av liv.

Det ble oppretta flere ulykkeskommisjoner. Den siste av dem ble oppnevnt etter ulykka 19. mars 1953, og den leverte sin rapport allerede 4. juli 1953. I rapporten står det at de hadde fått for lite tid til å gjøre en fullstendig granskning. De konkluderte allikevel med at dersom visse sikkerhetstiltak ble iverksatt var det forsvarlig å fortsette driften. Saken ble sendt til påtalemyndigheten, men ettersom skyldspørsmålet ikke var drøfta i rapporten ble det ikke tatt ut noen tiltale. Det ble også konkludert at manglene ved sikkerhetstiltak ikke var så alvorlige at det kunne tas ut tiltaler for dette.

Ulykka i 1962

Omkring klokka 22 på kvelden den 5. november 1962 gikk nattskiftet på jobb i Estergruva, med et lag på 21 mann. Det var lite kull igjen i seksjon 4, der de skulle jobbe. Noen uker senere skulle alt være henta ut. I løpet av formiddagsskiftet hadde det blitt målt en høy konsentrasjon av metangass, hele 3 %. Stigeren på ettermiddagsskiftet, Johan Rasch, målte bare 0,9%nbsp;%, som var forsvarlig. Han skrudde av ei friskluftvifte, som han mente var uforsvarlig plassert. Den kunne forårsake resirkulering mellom strosse 4 og 6 i gruva, og han mente det var dette som hadde gitt for høye verdier. Da stiger Fredrik Wavold skulle ta over på nattskiftet gikk Rasch gjennom noen problemer med ventilasjonen, og fortalte at det i strosse 4 hadde blitt målt hele 6 % metangass på et tidspunkt. Wavold målte det samme, og meldte fra om dette, men arbeidslaget ble allikevel ikke sendt opp.

Eksplosjonen inntraff klokka 22.45. I Ny-Ålesund merka alle at lysene blunka, men de verken hørte eller kjente noen eksplosjon. Men de så raskt at det var mørkt ved gruva, og redningsapparatet ble satt i gang. Høyspentkabelen til gruva ble kobla fra, og det ble konstatert at det kom røyk ut av gruva. En ventilasjonsvifte ble satt i gang for å fjerne røyken. Mannskaper med oksygenmasker gikk inn i gruva. De visste ikke hva som hadde skjedd, ut over at det brant der nede, og måtte derfor gå svært forsiktig fram. De var usikre på om mangelen på meldinger fra gruva skyldtes en ødelagt telefonledning, eller om alle var bevisstløse eller døde. De kunne ikke kjøre heisvogna ned, for det kunne ligge skadde folk i sporet. Flere redningsmannskaper fulgte i løpet av kort tid. Nær oppholdsrommet nede i gruva fant de spor etter en eksplosjon, og skjønte at det måtte ha vært den som antente brannen lenger ned. Det hadde gått flere ras, og hengen var derfor utrygg. De forsøkte å få skrudd på ei vifte, men lyktes ikke med det. Til tross for at de hadde oksygenmasker måtte en av redningsmennene behandles for kullosforgiftning da han kom ut; røyken var rett og slett for tett der nede.

Ei sigevifte ble satt i gang for å fjerne så mye som mulig av røyken, og det ble etter hvert noe tryggere å gå ned. Nå kom de seg inn i oppholdsrommet, og der satt fire mann døde ved bordet, men to ble funnet andre steder i rommet. De hadde falt over ende, og så ut som om de sov. De var ikke alvorlig forbrent, bare litt røde i huden, og det var ingen andre synlige skader. Dette betydde at de hadde blitt drept av ei trykkbølge som ga så massive indre skader at de omkom umiddelbart. I området rundt oppholdsrommet fant de flere døde. I alt fikk de henta ut ti døde, som ble kjørt til samfunnshuset og plassert i kinosalen der. Sykepleieren i Ny-Ålesund stelte dem og tok blodprøver. Både lege Ebbe Torgersen og sykepleier Anbjørg Grimsmo hadde en svært tung natt; alle kjente hverandre i det lille gruvesamfunnet.

Det var dårlig forbindelse mellom Svalbard og Fastlands-Norge i 1962, men det ble i løpet av natta sendt telegrammer til Kings Bay Kull Companys kontorer i Oslo og Harstad. Tidlig på morgenen fikk driftssjef Einar Grimsmo kontakt med bergmesteren og med sysselmann Finn Backer Midbøe i Longyearbyen over radiotelefon. Mediene plukka også opp saken. Fjernsynet var i sin spede barndom, men sendte av gårde et reportasjeteam.

Den russiske konsulen i Barentsburg tilbød assistanse med helikopter. Men mannskaper og utstyr var ikke problemet i Ny-Ålesund; det vanskeligste var at man på grunn av den kraftige brannen hadde måttet slå av viftene, og dermed kom store mengder røyk veltende gjennom gruvegangene. I ettertid kom det kritikk mot avgjørelsen om å takke nei til russisk hjelp, men det er tvilsomt om de kunne ha gjort noe fra eller til.

I Longyearbyen gikk nyheten hardt inn på folk. Sokneprest Olav Tysness sendte kondolansetelegram, og lovte å komme neste dag. Folk i Longyearbyen starta en spontan innsamlingsaksjon til de pårørende, og fikk i løpet av noen dager inn 24 500 kroner. I resten av landet tok det noe tid før alle fikk vite om ulykka. Sysselmannen ba NRK om å vente til alle var identifisert, for å ikke skape unødig frykt. Men svensk radio hadde allerede tidlig på morgenen fortalt om ulykka, fordi en av de savna var svensk statsborger. Dermed ville det vært meningsløst å utsette nyheten for lenge. Klokka 12.00 den 6. november meldte NRK Radio om ulykka i sin nyhetssending.

Presten og sysselmannen forsøkte så godt det lot seg gjøre å varsle pårørende. Men mange hadde ikke telefon, slik at man måtte gjøre det via lensmenn og prester. Da navnelista ble lest opp i nyhetene klokka 18.30 var det ikke alle som hadde fått beskjed. Men samtidig var det mange som hadde sine kjære i Ny-Ålesund som ikke visste om de hadde vært på nettopp dette skiftet, og som derfor engsta seg unødig. En av de som ikke hadde fått melding var moren til Kai Henriksson; der hadde de bare ei gammel adresse i Lund i Sverige, og fant henne ikke. Hun fikk dermed vite om sønnens død på radio.

Sysselmannen, presten og andre reiste til Ny-Ålesund med ishavsskuta M/S «Nordsyssel». På grunn av bedre isforhold i Ny-Ålesund enn i Longyearbyen lå den i Ny-Ålesund da ulykka inntraff. Først ved midnatt 6. november kom skuta til Longyearbyen. Der måtte den vente på folk fra fastlandet som skulle komme med fly. Det var vanskelig å skaffe nok fly til alle. NRK hadde leid et lite sportsfly, og sendte Per Øyvind Heradstveit, lydtekniker og kameramann med dette. Det var en farefull ferd å reise nordover med et så lite fly, men de tok sjansen. NTB og Aftenposten fikk sende medarbeidere med et større fly som også frakta representanter for myndigheter og gruveselskapet. Først på ettermiddagen den 7. november kunne de gå ombord i «Nordsyssel». Det var med fjorten personer, mer enn det skuta normalt kunne ta med, så noen måtte sove i salongen. På grunn av mye is tok ferden lang tid, så de kom først fram den 9. november.

Nær midnatt den 9. november ble det tatt en avgjørelse om å pumpe vann inn i gruva. Dette betydde at alt håp om å finne overlevende eller å hente ut de omkomne var ute.

Det videre etterspillet vil bli omtalt i egen artikkel om Kings Bay-saken.

De omkomne

I denne lista over de omkomne er det markert om personen ble funnet eller ikke (funnet/savna). De elleve som ikke ble funnet ble etter kort tid erklært døde, i og med at gruva ble satt under vann. Hjemkommune er angitt som daværende kommune.

Navn Alder Hjemsted Hjemkommune Status
Ronald Andreassen 24 Rossfjordstraumen Lenvik Savna
Arne Arntzen 28 Trondheim Trondheim Savna
Eivind Berge 34 Skaun Funnet
Olav Berge 33 Hauge Sokndal Savna
Helge Olaf Erntsen 21 Kåfjord Funnet
Arvid Hansen 39 Tennfjord Haram Funnet
Håkon Hauan 20 Trondheim Trondheim Funnet
Kai Henriksson 22 Lund i Sverige Funnet
Hans Kemi 20 Karasjok Savna
Ingebrigt Kosberg 35 Oppdal Oppdal Funnet
Håkon Lien 37 Øyer stasjon Øyer Savna
Norgren Nilsen 27 Rossfjordstraumen Lenvik Funnet
Rudolf Olaussen 41 Alta Savna
Arne Olsen 27 Spydeberg Funnet
Martin Polden 39 Surnadal Funnet
Ole Stensvik 44 Sørreisa Savna
Sverre Sæter 41 Selbu Savna
Thomas Thomassen 31 Alta Savna
Leif Thuv 33 Grønning Hadsel Funnet
Albert Vråberg 39 Sortland Savna
Fredrik Wavold 52 Løkken Oppdal Savna

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kings_Bay-ulykka&oldid=1719013»