Romsdaling
- Denne artikkelen handlar om språkforma romsdaling. For personar frå landskapet Romsdal, sjå «Romsdalingar».
Romsdaling, òg kalla romsdalsmål, romsdalsdialekt og romsdalsk, er den tradisjonelle dialekten i landskapet Romsdal i Møre og Romsdal fylke. Dialekten har mange fellestrekk med trøndsk — både i ordskatten; i fonologiske trekk, slik som tjukk l (berre av historisk l) og apokope av fleirstavingsendingar (hęstann, skåłinn); så vel som i morfologiske trekk som ulike endingar i ubunde fleirtal av sterke og svake hokjønnsord (fíre tause, fęm víso). Samtidig har dialekten klåre fellestrekk med sunnmøring og fjordamål i det at infinitiven og svake hokjønnsord dei fleste stadene ender på -e (å vare, å éte, å komme, å bende, å hęlse; ei veke, ei víse) og i det at endingsvokalen i bunde fleirtal av svake hokjønnsord er svekka dei fleste stadene (alle vísn, alle bøttn, alle veken).
Klassifikasjon
Austnorske trekk
Dei austnorske trekka i romsdalsdialekten kan delast inn i trekk som er felles med trøndsk og trekk som er felles med midlandsmål.
Vestnorske trekk
Fonologi
Morfologi
Pronomen
Personlege pronomen
Det mest kjente trekket ved dei personlege pronomena i romsdalsdialekten er 1. person eintal nominativ i ('eg') — ei form som òg er vanleg i Lesja i Gudbrandsdalen og i Sunndalen, Eide og delvis på Averøya på Nordmør. Eit anna generelt kjenneteikn er forma dæ ('dei') i 3. person fleirtal nominativ, akkusativ og dativ — noko som viser fellesskap med sunnmørsk dęi, men står i motsetnad til nordmørsk dęm.
I første person fleirtal nominativ blir forma mé ('vi') bruka dei fleste stadene. På Hustad blir forma ví bruka, som på det meste av Nordmør, medan ås blir noko bruka øvst i sjølve Romsdalen.
Substantiv
Verb
Geografisk variasjon
Litteratur
- Rypdal, Hans: Romsdalsmål (Tresfjorden) : formlæra. (Norske målføre : X.) Oslo (i kommisjon hjå Olaf Norli), 1929.