Allmenning

Allmenning eller ålmenning er et ord for eiendom brukes i fellesskap. Dette brukes mest om skogs- og fjellområder med spesielle eiendoms- og bruksforhold. Allmenning brukes om brede, åpne gater eller plasser som skulle hindre branner i å spre seg. Det norrøne ordet almenningr betyr 'alle menn' eller 'hele befolkninga'.

Den eldste reguleringa av allmenninger, i Magnus Lagabøtes landslov (1274), Christian IVs Norske Lov (1604) og Christian Vs Norske Lov (1687) var nokså generelt utforma, og det var i hovedsak opp til fellesskapet å regulere bruken. Hvordan man har organisert allmenningene har vært prega av konkurranseforhold, naturforhold og lokale sedvaner. Vanlige rettigheter i allmenningene er nevnt allerede i de eldste lovbestemmelsene. Dette inkludert rett til setring, slått, uttak av trevirke, jakt, fangst og fiske. Kongen hadde også rett til å bygsle bort rydningsplasser i allmenningene.

Bøndenes rettigheter

Retten til bruk av allmenningene ble i de eldste tider styrt av sedvane og lokale overenskomster. Hvordan de enkelte rettigheter ble utøvd var da i stor grad opp til fellesskapet av bønder.

Retten til setring ble ofte presisert i bygdekontrakter. Vanlige punkter var at man ikke kunne ta imot dyr utenbygds fra, og at man ikke kunne ha flere dyr på setra enn det man kunne fø på gården på vinteren. Tilgangen på beite var helt avgjørende for omfanget av setring.

Slåtterettigheter ble i landslova definert slik at den som først satte ljåen i gresset hadde slåtterett i ett år. På grunn av misforståelser over tid fungerte dette ikke mot slutten av 1600-tallet, og Christian Vs Norske Lov fastslo at slåtterett var avhengig av bevilling fra fogden. I praksis hadde de fleste allmenninger på det tidspunktet faste slåtterettigheter avtalt mellom bøndene, og fogdens rolle ble å bekrefte dette.

Tømmer og bord kunne ligge i opptil ett år før man henta dem ut. Annet virke, som brensel, måtte hentes ut samme dag som man hogde det. I Christian Vs Norske Lov ble det bestemt at man bare kunne hogge til brensel, nødvendig bygningstømmer og annet husbehov. Dette peker mot at det hadde utvikla seg kommersielt skogbruk i allmenninger, noe som kunne føre til konflikter og avskoging. I skogrike bygder på Østlandet var det vanlig at alle tok brensel i allmenningen, også de som hadde egen skog. I mer skogfattige områder var det gjerne bare de som ikke hadde egen skog som brukte allmenningen til dette.

Jakt, fiske og fangst var i all hovedsak fritt. Et unntak er gamle særrettigheter til noen fiskevann, og en bestemmelse om at nye fangstinnretninger ikke skulle være til hinder for gamle.

Med Christian Vs Norske Lov ble bygdelaget ansvarlig for forvaltning av allmenningene. Dette var da de aller fleste steder etablert praksis, ved at gårdene som sokna til en allmenning lenge hadde forvalte den i fellesskap.

Kongens rettigheter

I landslova var kongens viktigste rettighet retten til å bygsle bort rydningsjord i allmenningene. Bygselsmannen skulle sette opp gjerde rundt plassen det første året, og området han råda over strakk seg så langt han kunne kaste en lauvkniv utafor gjerdet. I Christian IVs Norske Lov ble denne gamle måten å måle opp jorda på erstatta av tydeligere grenser. Fra 1500-tallet, og enda tydeligere på 1600-tallet, begynte man å se det slik at det var kongen som eide allmenningene, mens bøndene hadde bruksrettigheter. Før dette hadde man nok et langt vagere forhold til eiendomsretten der. Det som i størst grad pressa fram et krav om kongelig eiendomsrett var skogsdrifta.

Fogdens rolle overfor bøndene var de fleste steder svært begrensa. I Opplanda og Sør-Trøndelag ser man på 1600-tallet at det ble krevd inn noen avgifter, men først i 1661 kom en systematisk innkreving i form av en avgift på 2 skilling per høylass.I Østerdalen ble det også innført en form for bygselsedler og bygselpenger for vanlig bruk, noe som falt bort i 1750-åra. I Gudbrandsdalen og Sør-Trøndelag holdt avgiftene seg noe lenger. Det ble også krevd inn bygselsavgift for fiskevann noen steder. Dette var i strid med loven, men ble gjort av fogder etter sedvane.

Hogsten fra kommersielt skogbruk skulle tilfalle kongen. Dette kunne drives av fogden, men ble mange steder leid eller forpakta bort til bøndene. Bergverkene fikk dekka en betydelig del av sitt behov for tømmer fra allmenninger.

Nord-Trøndelag og Nord-Norge

I Nord-Trøndelag og Nord-Norge fungerte allmenningen noe annerledes enn i resten av landet. I Nord-Trøndelag var fogdens rolle betydelig sterkere når det gjaldt rett til setring og fiske. Også hogst til eget bruk forutsatte bevilling, og det måtte betales avgift. Dette førte til en rekke rettssaker fra 1860-åra. I Nord-Norge har tilstanden i allmenningene vært svært komplisert, med en rekke grunnleggende spørsmål som har vært uavklart. En av grunnene til at det ble spesielt vanskelig i de nordligste fylkene er spørsmålet om samers og kveners rettigheter.

Finnmark

Finnmark har også hatt helt særegne forhold. Mer enn 95 % av arealet er umatrikulert grunn, der man har lagt til grunn av det er staten som har eier. Lokalbefolkninga har hatt sterke rettigheter til bruk av denne, men det har også vært mange konflikter knytta til samiske og kvenske rettigheter. I Finnmarksloven av 2005 ble forvaltninga regulert, blant annet gjennom opprettelse av Finnmarkseiendommen.

Salg

I 1660-åra var kongens eiendomsrett i stor grad akseptert, og dette førte til at mange allmenninger ble avhenda gjennom salget av krongods. På Østlandet fikk dette størst omfang. I salgene kunne det bli tatt hensyn til bøndene, slik at de beholdt sin bruksrett. Det ble også solgt mange allmenninger i 1720-åra, men de fleste av salgene ble da annullert eller stoppa etter protester fra bøndene. Et av de største salgene var det som nå er Stange Almenning på omkring 124 000 dekar. Allmenningen ble i 1668 solgt til en gruppe trelasthandlere. Den ble så solgt videre, til den i 1787 ble kjøpt av slekta Anker. Da de i 1820 måtte selge, gikk hele 112 lokale bønder i Stange kommune sammen og kjøpte eiendommen. Den har siden blitt administrert som en bygdeallmenning.

Ved de tidligste salgene var det gjerne byborgere som investerte, men etter 1800 var det heller bøndene som kjøpte allmenningsjord. De som ble kjøpt av en enkeltperson eller en mindre gruppe ble privatallmenninger, mens de som ble kjøpt av bøndene i fellesskap ble bygdeallmenninger. Salgene ble en periode stoppa ved lov, men omkring 1850 kom det nye salg og krav om utskifninger. I 1863 ble det så igjen forbudt å selge allmenninger. Senere ble dette forbudet modifisert noe.

Nyere lovgivning

I 1857 kom en lov om allmenningsskoger, som allerede i 1863 ble delvis avløst av skogloven. I disse lovene ble faktisk hovedprinsippene i Christian Vs Norske Lov liggende fast. Det skilles mellom stats-, privat- og bygdeallmennninger. Alle tre typer skulle ha allmenningsstyrer, som skulle utarbeide bruksregler. Det ble raskt vanlig at disse styrene tok seg av skogsdrifta, og de ble derfor store arbeidsgivere.

Som følge av uklare lover og regler, samt usikkerhet omkring sedvanefesta rettigheter, har ført til at det har vært mange rettssaker omkring allmenninger. Ofte er det knytta til ny bruk som er til ulempe for eldre bruk, eller gamle rettigheter som hindrer ny utnyttelse av allmenningene. Flesteparten er mindre saker mellom brukerne, men det har også vært flere store saker mellom brukerne og staten. På 1700- og 1800-tallet ble det nedsatt flere kommisjoner som skulle utrede slike spørsmål, i stedet for at de havna i det vanlige rettsvesenet. Folldalskommisjonen i 1860-åra og Gudbrandsdalskommisjonen i 1870-åra er eksempler på slike. Høyfjellskommisjonen ble oppretta i 1908 og var i virksomhet til 1953. Da hadde den avsagt 78 kjennelser som regulerte grenser mellom statsallmenninger og tilstøtende eiendom.

Etter 1945 har det vært forsøkt å lage klarere lovverk om bruken av allmenningene, men fortsatt er det i all hovdsak lokal sedvane og avtaler mellom brukerne som regulerer det meste av aktiviteten. En lov om bygdeallmenninger fra 1992 er den mest sentrale av dagens lover. I tillegg er deler av statsallmenningene regulert i fjelloven av 1975.

Kilder og litteratur

• Allmenning i Norsk historisk leksikon.
• Allmenning på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Allmenning i Store norske leksikon.