Cecilia Christina Schøller (1720–1786)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke.

Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer.

Slekt og familie

Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.

Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich.

Liv og virke

Hun vokste opp i Tønsberg. I 1740 ble faren utnevnt til kommanderende general nordafjells, og dermed flytta familien til Trondheim. De bosatte seg i Munkegata.

To år etter at hun kom til Trøndelag ble hun som nevnt over gift med kanselli- og justisråd Stie Tønsberg Schøller. Han hadde mista sin første kone bare tre måneder før, og et bryllupsvers som er bevart viser at den første oppgaven for hans nye kone ville bli å hjelpe ham gjennom sorgen over henne. Schøller var en svært velstående mann. Han hadde fått arv fra egen slekt, og da kona døde fikk han også arv etter henne. Blant annet eide han Leiragodset med sagbruk i Strinda.

I 1744 fikk de dattera Elisabeth Schøller (1744–1763), oppkalt etter Stie Schøllers første kone slik skikken var.

I 1762 ble Stie Schøller utnevnt til kammerherre, og Cecilie Christina Schøller kunne da kalle seg kammerherrinne. Hun ville gjerne ha noe mer enn det, og gjennom mannens kontakter i København forsøkte hun å få Dronning Sophie Magdalene-ordenen. Den 29. januar 1769 ble hun som den første nordafjells utnevnt til dame de «l'union parfaite». Samme år døde Stie Schøller, og hun arva eiendom og formue. Da mora døde som enke i 1771 arva hun også Generalsgården.

Andre halvdel av 1700-tallet var en tid da de rikeste i Trondheim hadde et kappløp om å bygge det flotteste trepaléet. Det ene luksushuset etter det andre sprang opp. Og det var ikke bare mennene som likte å vise fram rikdommen sin på denne måten; rivaliseringa mellom hustruene og enkene var minst like hard. Cecilie Schøllers fremste rival var Gudlov Hveding Møllmann, som var gift med stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann. De bodde i Harmonien i Munkegata. Generalsgården kunne ikke helt konkurrere med den. Det fortelles at rivaliseringa mellom de to kvinnene var såpass hard at da de en gang skulle hjem fra København samtidig, valgte ei av dem å utsette reise ei uke for å slippe å ta følge.

Utdypende artikkel: Stiftsgården (Trondheim)

Løsninga for Schøller ble å bygge noe enda flottere enn Harmonien. Tomta til Generalsgården var ikke stor nok, så hun kjøpte fem hus i Generalsveita. Etter å ha revet dem søkte hun magistraten om å få stenge veita. Hun kjøpte også to hus i Helvetesveita for å få utkjøring til Torget, det som siden ble hetende Sommerveita. Magistraten godkjente planene, og Schøller satte alle kluter til. Det ble ikke spart på penger.

Grunnsteinen til Stiftsgården ble trolig satt ned våren 1774, og allerede på høsten samme år var bygningen under tak. Tømmeret var greit å få tak i, for hun hadde jo egne sagbruk på Leira og skogseiendommer på Geitastrand. Bygningen er på hele 3000 kvadratmeter fordelt på to etasjer. Volumet av tømmer som gikk med til å bygge dette var så enormt at rektor ved Trondhjems katedralskole i et brev bemerka at skogene rundt byen hadde blitt snauhogd for å oppføre Stiftsgården og Harmonien.[1]

Og mens Harmonien hadde rokokkopreg, fikk Stiftsgården en mer moderne nyklassisistisk fasade. Da bygningen sto ferdig var den Nordens største trebygningen, og den nest største bygningen i Trondheim etter Nidarosdomen. Det hørte også med en flott hage, der det var lagt inn hele tre uttak fra byens vannledning. Disse forsynte et springvann, og ga også vann til kirsebær, melon og aprikos som ble dyrka i hagen.

En lystgård måtte man også ha, og for det formålet kjøpte Cecilia Schøller Nedre Stavne i 1775. For en betydelig sum fikk hun løyve til å skifte navn på eiendommen til Cecilienborg. Der kom det nye hus, og en allé ned til Arildsløkka. Ti år senere ga hun denne eiendommen som en slags medgift, eller solgte den til en symbolsk pris, da hennes franske selskapsdame Nanette Pavillard ble gift med løytnant Sigismund Christian Selmer.

Hun hadde fortsatt tittelen kammerherrinne, men det gikk an å komme høyere enn dette. Denne tittelen hadde hun som enke etter kammerherre Stie Schøller, og det var normalt slik kvinner fikk denne type titler. Men Cecilia Schøller lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. I 1776 reiste hun til København, og fikk, som så mange med ærsetitler på den tiden kjøpt sin en egen tittel. Den 14. mai 1777 ble hun geheimrådinne. Tittelen geheimeråd var egentlig forbeholdt de som var i kongens råd, mer eller mindre det samme som en statsråd i regjeringa i dag. Slike titler ble også solgt som ærestitler, men da bare til menn. Hvor mye hun betalte vet vi ikke, men trolig måtte hun gi et bidrag til kongens kasse som var enda større enn det menn ga for en slik tittel. Etter rangen av 1746 var «andre geheimeråder», altså de som hadde ærestittel og ikke et embete knytta til tittelen, på 12. nivå i 1. klasse. Det var hele 9. klasser, og selv for å komme inn i den nederste måtte man være offiser eller kongelig tjenestemann. I det hele tatt var det få i Norge som tilhørte 1. klasse, og Cecilia Schøller er som kvinne helt unik i dette henseende. For å markere sin rang plasserte hun ei grevinnekrone i monogrammet som pryda smijernsrekkverket utafor Stiftsgården. Teknisk sett sto hun egentlig noe over ei grevinne i rang, for de var på 2. nivå i 2. klasse.

Stiftsgården sto helt ferdig i 1778, men geheimerådinne Schøller flytta aldri inn. Hun lot det heller ikke innrede helt ferdig, og med unntak av tjenerskap, gartnere og andre som holdt huset ved like var det tomt fram til hennes død. For det meste bodde hun i København i sine siste år, og når hun var i Trondheim bodde hun heller i et hus hun hadde arva etter mannen på Kalvskinnet.

Den 17. april 1786 døde hun av «bensvaghed» i København. Hun ble gravlagt under prekestolen i Sct. Nicolai kirke i København, og etter at den brant ned ble grava flytta til Assistens kirkegård. På hennes gravminne er det hogd ut et kart over Norge, og minneordene lyder:

Föd blant klipper
var hun trofast som disse
imod hendes venner
og raarörende
evigt som Norges klipper
staaer hendes minde
blant disse
hvor hun levede,
gavnede, gjorde godt
og aldrig ondt
uudslætteligt
staaer hendes minde

Da hun døde var hun god for over en halv million riksdaler. Hennes eneste barn, dattera Elisabeth, døde i barselseng i 1763. Hennes enkemann, general Georg Frederik von Krogh flytta inn i Stiftsgården med sin nye kone, mens hans og Elisabeth Schøllers sønn kammerjunker Stie Tønsberg Schøller von Krogh (1763–1817) ble Cecilia Christina Schøllers enearving.

Referanser

  1. ↑ Sitert i Fasting 1997: 6.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Cecilia_Christina_Schøller_(1720–1786)&oldid=2520036»