Charles Bruff
Charles Mackenzie Bruff (født 15. januar 1887 i Kristiania, død 17. oktober 1955) var kjemiker, i en årrekke tilknyttet Oslo Handelsgymnasium som kjemilærer, men i samtiden mest kjent som profilert rettskjemiker og sakkyndig ved en rekke kriminalsaker.
Familie
Charles Bruff var sønn av jernbaneingeniør Peter John Bruff (1845-1913), som var født i Ipswich i England, og Thekla Lexow (1850-1895). Han var først gift med Thyra Schmelck (1884-1960), datter av stadskjemiker Ludvig Henrik Benjamin Schmelck (1857-1916), ekteskapet oppløst, deretter med Hjørdis Guesde (1905-1978).
Liv og virke
Charles Bruff fikk sin første tekniske utdannelse ved Skiensfjordens mekaniske fagskole og ved Chalmers tekniska läroanstalt i Göteborg.
I 1908 ble han ansatt hos sin svigerfar, stadskjemiker Ludvig Schmelck, og arbeidet hos ham til hans død i 1916. Siden fortsatte han Schmelcks arbeid, og i 1921 ble han utnevnt til den første autoriserte rettskjemiker i Norge.
Bruff var sakkyndig ved en rekke kriminalsaker på oppdrag fra politi og påtalemyndighet. Blant disse var noen av de mest kjente sakene i mellomkrigstiden, som Rustad-mordet, drapet på grosserer Edvard Rustad i januar 1934, Køber-saken fra 1934, der det spiritistiske mediet Ingeborg Køber ble anklaget for mord på sin far, og Mary-saken, drapet på en 7-årig jente i 1937.
Blant Bruffs spesialiteter var skriftgransking. Dette førte ham inn i en uheldig sak. I 1941 hadde herredskasserer Olav Sollid skrevet på en undertittel på noen NS-brosjyrer i Åsskård sparebank: «Lærebok i forræderhåndverket». Statspolitiet hadde sine mistanker, men ikke bevis. Men ved hjelp av Bruffs skriftanalyse fikk de en tilståelse fra Solli, som fikk en bot på 100 kroner, subsidiært 30 dagers fengsel. Ikke en stor sak som fikk alvorlige konsekvenser for noen, men Bruff leverte i 1941 og 1942 flere slike undersøkelser. Oliver H. Langeland mente i sin bok Dømmer ikke at Bruff utførte jobben sin profesjonelt, uten å ta hensyn til at han dermed hjalp okkupasjonsmakta. Det er ikke kjent noen alvorligere saker der han bisto Statspolitiet, og Bruff ble ikke straffeforfulgt for bistand til fienden etter krigen. Det kan også se ut som om han ikke leverte undersøkelser etter 1942. [1] I 1950 møtte Langeland i Oslo byrett, der denne saken var et av temaene. Bruff forklarte der at han forsøkte å tåkelegge så mye som mulig, men i denne saken var det så opplagt hvem som hadde gjort det at han ikke kunne gjøre noe. Han fortalte også at Langeland hadde beklaget omtalen på telefon.[2] Omtalen av Bruff var en av uttalelsene i boka som ble kjent død og maktesløs.[3]
Gjennom de mange kriminalsakene ble Charles Bruff et kjent navn i samtiden. Han lånte også bort sitt navn til reklamer for ulike produkter, som skånsomme vaskemidler og niktotinsvake sigaretter. En anbefaling fra Rettskjemiker Bruff skulle borge for kvalitet.
Mellom 1915 og 1947 var Bruff også overlærer i kjemi og varekunnskap ved Oslo Handelsgymnasium.
Bruff ble utnevnt til statsguardein i 1946 (offentlig kontrollør av edle metaller).
I 1949 utgav Bruff selvbiografien De tause vitner sammen med Fritjof Knutsen og Georg Svendsen.
Bosteder
Ved folketellingen for Kristiania for 1900 er Charles Bruff oppført sammen med familien på adressen Munkedamsveien 72. Faren er oppført med ny hustru, Aagot, etter at han ble enkemann i 1895.
I adresseboka for Oslo for 1927 er Charles Bruff oppført på adressen Grønnegata 12, og med sommerbolig Vesterlund på Gran. I adresseboka samme sted for 1939 er han oppført med adressen Gørbitz' gate 5. I adresseboka for 1955 er Bruff oppført med laboratorium i Munchs gate 4 og bostedsadresse Nordengveien 4 på Røa.
Ettermæle
Charles Bruff ble beskrevet slik i en usignert nekrolog i Aftenposten 19. oktober 1955 (utdrag):
| Med rettskjemiker Charles Bruffs død er en av de store innen vår rettsvidenskap gått bort. Den som en gang har hørt rettskjemikeren vidne i en sak, med profesjonell dyktighet legge frem sine resultater, modig og ærlig, vil alltid huske ham. Det kunne ofte dreie seg om en bagatell, et hår, en tråd, eller noe så smått at ingen hadde lagt merke til det. Denne bagatell ble under rettskjemikerens lupe ofte det bevis som retten manglet for å treffe en rettferdig dom. Bruff var et stort navn innen vår rettsvidenskap allerede mange år før krigen. Han var like avholdt blant sine venner som han var fryktet blant forbryterne. | ||
Charles Bruff er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo. Tittelen Rettskjemiker er benyttet på gravminnet.
Referanser
- ↑ Langeland 2009: 158.
- ↑ «Langeland beklaget omtalen av Bruff» i Rjukan Dagblad 1950.11.29. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Langeland 2009: Faksimile av dom (upaginert).
Kilder
- Adressebok for Oslo 1927
- Adressebok for Oslo 1939
- Adressebok for Oslo 1955
- Aftenposten 19. oktober 1955: Omtale av Bruffs bortgang.
- Hvem er Hvem 1948 om Bruff
- Jørn-Kr. Jørgensen om Charles Bruff i Norsk biografisk leksikon
- Fougner, Eiliv: Norske ingeniører og arkitekter : kort oversigt over Den norske ingeniørforenings og Norske arkitekters landsforbunds historie, samt biografiske oplysninger om de to organisationers nulevende medlemmer med portrætter. Abel 1916
- Langeland, O.H.. Dømmer ikke. Utg. Familieforl.. 2009. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bruff, med Knudsen og Svendsen: De tause vitner : av rettskjemiker Ch. Bruffs memoarer. Oslo : Aschehoug, 1949.
- Folketellingen for Kristiania 1885. Charles Bruff foreldre og eldre søsken er oppført her.
- Folketellingen for Kristiania 1900. Faren er her oppført med hustru Aagot.
- Charles Bruff i Historisk befolkningsregister.