Kjeldearkiv:Livet i Hus 22 på Kjeller
Tekst: Trygve Sund og Per Klevan. Redigert av Frøydis Ulvin.
Kathinka (f.1879) og Karl Klevan (f.1886) giftet seg i Jacobs kirke i Kristiania i 1907, og barna kom som perler på en snor: Gyda i 1908, Magna i 1910, Norman i 1912, Erna i 1914 og Finn i 1917.
Ansatt på flyfabrikken
I 1916 fikk Karl arbeid i flyfabrikken på Kjeller, som inntil da hadde ligget på Sagene i Oslo. Av fabrikken fikk de disponere eget hus med stor hage ved flyplassen. I 1916 var det ikke gatenavn der, så adressen ble Hus 22, Kjeller. Husene fikk nummer etter hvert som de ble bygget. Huset til Karl og Kathinka beholdt dette nummeret som adresse til bortimot 1950. Selv om huset var nytt, var det ikke stort; det hadde kjøkken, stue og stort soverom. Huset lå inntil Fetveien. Rett over veien bodde Aagot og Fridtjof Andersen med mange barn. Karl var mekaniker og filer på flyfabrikken og hadde fast arbeid; det var ikke så vanlig på den tida og betydde økt trygghet. Lønna var ikke så stor, så Kathinka arbeidet en del som kokke i messa. Det ga et kjærkomment tilskudd til familiens økonomi.
Godt matstell
Barna hørte ofte at de hadde ei mor som var svært flink til å lage god mat. Det som huskes best av Kathinkas mat, var ei brennvarm kraftsuppe med gulrotskiver og kålbiter. Etter suppa var det oftest ferskt kjøtt og sursøt saus. Eller de kunne få supre pannekaker med syltetøy, og ei fiskesuppe med sursøt smak som en ikke glemte så lett. Kathinka tok også på seg hjemmearbeid med stell av klær for soldatene på Kjeller. Hun fikk sekker med tøy brakt hjem og satt utover kveldene med lapping og sying.
På kartet fra 1934 lå Hus 22 helt til venstre - langt unna flyaktivitetene på grasslettene som den gang utgjorde flyplassen.
Kjeller hadde mye vann å forholde seg til. Hus 22 lå helt til venstre. Foto 1930.
På kartskissen fra 1943 er Hus 22 plassert nesten midt under innflygingstraseen til den tyske treplankebanen fra 1940.
På dagens Norgeskart med flomvollen stiplet inn. Merk at rullebanen er flyttet siden krigens dager.
Hage til nytte
Hagen brukte de til dyrking av poteter og grønnsaker. De hadde mange bærbusker, og plomme- og epletrær. Best av alt var et stort tre med «glassepler» - sommerens første epler. Ned mot gjerdet til fabrikken ble det satt opp et uthus for redskap, ved og en utedo. Der hadde de også et grisehus med et par griser, noe som gav et godt tilskudd til husholdningen. De beste stykkene av slaktet ble solgt, resten tok Kathinka godt vare på. Ungene måtte hjelpe til som best de kunne med arbeid i hus og hage. Særlig var det viktig at jentene lærte hushold, matlaging og søm. De fikk tidlig ta seg arbeid hos offisersfamilier på Kjeller; de hadde råd til hjelp i huset, eller til barnestell.
Småskolen på Kjeller
På Kjeller var det i denne perioden stor tilflytting og mange barn, så det manglet ikke på lekekamerater. Lekeområdet gikk ned til Nitelva og opp til gardene Nitteberg og Kjeller. Småskolen lå på Kjeller, ved veien som gikk fra Fetveien opp mot den store kaserna (nå nedbrent og revet). Etter tre år fortsatte de på "storskolen". Den skolen lå lenger unna, og ungene måtte gå veien til Sten skole på Skedsmokorset. Det var ikke skolebuss den gangen!
Livet ved en flyplass
Vinterved skaffet Karl ved å kjøpe trestammer. Utpå høsten 1921 lånte han ei kappsag. Den gikk trutt i seine høstkvelder til alt var kappet og lagt opp utendørs i stabler. Dette skulle tørke til neste sommer da det ble lagt inn i vedskjulet. Det var spenning med hvining fra kappsag og sagflis som stod som en sky rundt Karl og hans hjelpere. Småunger fikk beskjed om å komme seg langt vekk, dette var for farlig til å være lekeplass. Karl var aktivt med i fagforeninga på fabrikken, og han satt lenge i styret. Karl var også med ì samarbeidsutvalget hvor militær ledelse, administrasjon og arbeidere var representert.
Ved høytider var familien i alle år samlet på Kjeller, spesielt jula. Det ble liv og røre når barn og mange barnebarn fylte stua med leik, sang og litt slåssing. På julekvelden var det alltid spenning og forventning rundt haugen med pakker. Julenisse var det ikke tradisjon for, og maten var, som vanlig på store deler av Østlandet, svineribbe med surkål. Hjemveien huskes som en klar og kald julenatt innpakket på en spark. Barna hadde ofte vanskelig for å holde seg våkne på veien hjem. Kathinka var snill og varm, men satte klare grenser for viltre barnebarn. Det nyttet ikke å komme til henne for å beklage seg over sår eller slag. En fikk da raskt beskjed om: "Gale hunder får revet skinn», eller "Den som er med på leiken, må tåle steiken". Klagde en over vondt i halsen, var ikke flaska med kamferdråper langt unna. Kamfer ble hyppig brukt ved feber og vond hals. Barna lærte snart hva en ikke burde klage over; kamferdråper var ingen nytelse! Karl tygde skrå. Med lommekniven skar han biter (sviss) av en Langaards skråtobakksrull som han hadde i en liten skoveske. Han spyttet i en stor kopp som stod på gulvet. Kathinka likte det dårlig og ga beskjed om at han måtte rydde opp etter seg. Tobakken luktet litt søtt og minnet om svisker. Han røkte ellers både pipe og sigaretter og sa ikke nei til en dram. Han var ikke så glad i kaker, ville heller ha noe som smakte. Ofte korn han på kjøkkenet før det skulle serveres kaffe og kaker etter middag: "Har du ikke heller ei skive med pultost til meg?".
Krig
Under andre verdenskrig var det ikke ufarlig å bo helt inntil en militær flyplass. Det ble sprengt ut et tilfluktsrom i fjellet under Kjeller gård. Der kunne både sivile og militære søke sikkerhet når flyalarmen gikk, og det skjedde ganske ofte siste halvdel av krigen. Sønnesønnen Per Klevan (f. 1937) opplevde å søke tilflukt der da han var på besøk hos sine besteforeldre under det amerikanske dagangrepet 18. november 1943. Allierte fly bombet og rammet også utenfor flyplassområdet. Det hendte at sivile mistet livet. Hus 22 ble heldigvis ikke rammet, men et hus bare femti meter unna fikk fulltreffer og ekteparet Bernt Hagen og frue omkom. Det var aktivitet på flyfabrikken under hele krigen, så Karl hadde arbeid.
Hytta på Storsand
Rundt 1940 fikk Karl kjøpt hyttetomt av Grønsand på Storsand i Hurum. Tomta lå på nedsiden av hovedveien. På oversiden av veien kjøpte Fridtjof Andersen tomt og bygget sin hytte. Slik holdt familiene sammen også i feriene. Karl gjorde mesteparten av grunnarbeidet selv, men fikk hjelp av sønner og svigersønner. I byggeperioden 1942 - 43 bodde de ei gammel jernbanevogn som var kjørt bort på tomta. Opp kom ei fin, lita hytte med utsikt over sundet til Drøbak. Etter hvert også en stor hage med moreller og jordbæråker. Jordbæra passet Karl godt på; han plukket og fikk solgt litt. Noen somre ble det solgt kurver med moreller ved veien. Hus 22 på Kjeller tilhørte Staten og måtte fraflyttes da Karl gikk av med pensjon ved fylte 70 år. Åra før arbeidet han derfor iherdig for å gjøre hytta på Storsand i stand som helårsbolig. Den ble bygget på med kjeller under tilbygget og fikk innlagt vann og kloakk. Våren 1956 flyttet Karl og Kathinka ut til Storsand der de levde til livet tok slutt. I 1958 døde Kathinka og Karl døde året etter.
Om informantene
Vår informant er Øyvind Sund. Han har skrevet flere viser knyttet til sine besteforeldre på Kjeller:
- «Karl og Kathinka»: https://www.youtube.com/watch?v=AQiITU0sWQE
- «Har du sett når det blomstrer»: https://www.youtube.com/watch?v=pPVuilpcrbM
Øyvind Sund er sønn av Erna Klevan og Thormod Sund. De bodde i Lillestrøm. Thormod var lærer på Volla skole.
Forfatterne
Trygve Sund er sønn av Erna Klevan. Per Klevan er sønn av Norman Klevan.
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |