Nobels fredspris
Nobels fredspris er en av de internasjonale prisene som ble oppretta av svenske Alfred Nobel i hans testamente av 27. november 1895. Prisen skal gå til den eller de som har virka mest for forbrødring mellom folkene og avskaffelse eller redusering av militærstyrker, samt til opprettelse og spredning av fredskongresser. Foruten medaljen og et diplom får vinneren et prisbeløp, som per 2008 var på ti millioner svenske kroner.
Alfred Nobel bestemte at prisen skulle deles ut i Norge, som den gang var i personalunion med Sverige. Det er Den norske Nobelkomite, som utpekes av Stortinget, som har fått dette ansvaret. Oppløsninga av unionen i 1905 påvirka ikke fortståelsen av testamentet, og dermed deles prisen fortsatt ut her i landet, mens de andre nobelprisene deles ut i Sverige. Den deles ut hvert år den 10. desember, som er Nobels dødsdag.
Prisutdelinga skjer i Oslo. Vinnerne har helt siden den første utdelinga i 1901 bodd på Grand Hotel, og det har blitt et fast innslag at fakkeltoget som hyller vinneren samles utafor hotellet der vinneren kommer ut på balkongen ut mot Karl Johans gate. Et unntak var Moder Teresa, som da hun vant prisen i 1979 ikke ville bo på hotell. Hun bodde i sted på St. Josephs institutt. De fleste prisvinnere har tilbrakt et par dager i Oslo i forbindelse med utdelinga.
Etter en tid med forskjellige utdelingssteder, blant annet på Nobelinstituttet i Henrik Ibsens gate (tidligere Drammensveien), begynte man i 1947 å dele ut prisen i Universitetets Aula. I 1990 ble så utdelinga flytta til Oslo rådhus. Den aller første utdeling i 1901 ble gjennomført i Stortingssalen. Det ser ikke ut til at de to mottakerne, Henri Dunant og Frèderic Passy, var til stede.
Nobels fredssenter ble etablert i Vestbanebygningen i 2005. Der presenteres alle fredsprisvinnere, samt at det er utstllinger om fredsarbeid.
Medaljen som deles ut ble utforma av Gustav Vigeland.
Fredsprisvinnerne
Prisen har ikke blitt delt ut hvert år siden innstiftelsen, og spesielt under første og andre verdenskrig var flere år hvor man ikke kunne dele den ut.
Det er i oversikten nedafor bare lagt inn lenker til de som har en spesiell tilknytning til Norge.
| År | Vinner(e) | Land | Begrunnelse |
|---|---|---|---|
| 1901 | Henri Dunant og Frèderic Passy | Sveits og Frankrike | |
| 1902 | Élle Ducommun og Charles Albert Gobat | Sveits | |
| 1903 | Willam Cremer | Storbritannia | |
| 1904 | Institutt for internasjonal rett, Gent | Belgia | |
| 1905 | Berta von Suttner | Østerrike | |
| 1906 | Theodore Roosevelt | USA | Fredsmekling i den japansk-russiske krig. |
| 1907 | Ernesto Teodoro Moneta og Louis Renault | Italia og Frankrike | |
| 1908 | Klas Pontus Arnoldson og Fredrik Bajer | Sverige og Danmark | |
| 1909 | Auguste Beenaert og Paul d'Estournelles de Constant | Belgia og Frankrike | |
| 1910 | Det permanente internasjonale fredsbyrå | Sveits | |
| 1911 | Tobias Asser og Alfred Fried | Nederland og Østerrike | |
| 1912 | Elihu Root | USA | |
| 1913 | Henri La Fontaine | Belgia | |
| 1914 | Ingen utdeling | ||
| 1915 | Ingen utdeling | ||
| 1916 | Ingen utdeling | ||
| 1917 | Den internasjonale Røde Kors-komité | ||
| 1918 | Ingen utdeling | ||
| 1919 | Woodrow Wilson | USA | |
| 1920 | Léon Bourgeois | Frankrike | |
| 1921 | Hjalmar Branting og Christian Lous Lange | Sverige og Norge | |
| 1922 | Fridtjof Nansen | Norge | |
| 1923 | Ingen utdeling | ||
| 1924 | Ingen utdeling | ||
| 1925 | Austen Chamberlain og Charles G. Dawes | Storbritannia og USA | |
| 1926 | Aristide Briand og Gustav Stresemann | Frankrike og Tyskland | |
| 1927 | Ferdinand Buisson og Ludwig Quidde | Frankrike og Tyskland | |
| 1928 | Ingen utdeling | ||
| 1929 | Frank B. Kellogg | USA | |
| 1930 | Nathan Söderblom | Sverige | |
| 1931 | Jane Addams og Nicholas Murray Butler | USA | |
| 1932 | Ingen utdeling | ||
| 1933 | Normann Angell | Storbritannia | |
| 1934 | Arthur Henderson | Storbritannia | |
| 1935 | Carl von Ossietzky | Tyskland | |
| 1936 | Carlos Saavedra Lamas | Argentina | |
| 1937 | Robert Cecil | Storbritannia | |
| 1938 | Det internasjonale Nansenkontor for flyktninger | ||
| 1939 | Ingen utdeling | ||
| 1940 | Ingen utdeling | ||
| 1941 | Ingen utdeling | ||
| 1942 | Ingen utdeling | ||
| 1943 | Ingen utdeling | ||
| 1944 | Den internasjonale Røde Kors-komité | ||
| 1945 | Cordell Hull | USA | |
| 1946 | Emily Greene Balch og John R. Mott | USA | |
| 1947 | Kvekerorganisasjonene The Friends' Service Council, London og The American Friends' Service Committee, Washington | Storbritannia og USA | |
| 1948 | Ingen utdeling | Komitelederen nevnte at det ikke var noen passende, levende kandidat. Det kan tolkes som en henvisning til Mahatma Gandhi, som ble myrdet to dager før nominasjonsfristen, og som ville ha vært en svært sterk kandidat. | |
| 1949 | John Boyd-Orr | Storbritannia | |
| 1950 | Ralph Bunche | USA | |
| 1951 | Léon Jouhaux | Frankrike | |
| 1952 | Albert Schweitzer | Frankrike | |
| 1953 | George C. Marshall | USA | |
| 1954 | FNs høykommisariat for flyktninger | ||
| 1955 | Ingen utdeling | ||
| 1956 | Ingen utdeling | ||
| 1957 | Lester B. Pearson | Canada | |
| 1958 | Georges Pire | Belgia | |
| 1959 | Philip Noel-Baker | Storbritannia | |
| 1960 | Albert John Luthuli | Sør-Afrika | |
| 1961 | Dag Hammarskjøld | Sverige | |
| 1962 | Linus Carl Pauling | USA | |
| 1963 | Den internasjonale Røde Kors-komité og Røde Kors-foreningenes forbund | ||
| 1964 | Martin Luther King jr. | USA | Arbeid for borgerrettigheter i USA. |
| 1965 | UNICEF | ||
| 1966 | Ingen utdeling | ||
| 1967 | Ingen utdeling | ||
| 1968 | René Cassin | Frankrike | |
| 1969 | ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjon) | ||
| 1970 | Norman E. Borlaug | USA | |
| 1971 | Willy Brandt | Vest-Tyskland | |
| 1972 | Ingen utdeling | ||
| 1973 | Henry Kissinger og Le Duc Tho | USA og Nord-Vietnam | |
| 1974 | Eisaku Sato og Séan Mac Bride | Japan og Irland | |
| 1975 | Andrej Dmitrijevitsj Sakharov | Sovjetunionen | |
| 1976 | Betty Williams og Mairead Corrigan | Nord-Irland | Arbeid for forsoning i Nord-Irland. |
| 1977 | Amnesty International | Arbeid for menneskerettigheter. | |
| 1978 | Muhammad Anwar al-Sadat og Menachem Begin | Egypt og Israel | |
| 1979 | Moder Teresa | India | Arbeid for fattiges rettigheter. |
| 1980 | Adolfo Pérez Esquivel | Argentina | |
| 1981 | FNs høykommissariat for flyktninger | ||
| 1982 | Alva Myrdal og Alfonso García Robles | Sverige og Mexico | |
| 1983 | Lech Walesa | Polen | Arbeid for menneskerettigheter og mot diktatur. |
| 1984 | Desmond Tutu | Sør-Afrika | Arbeid mot apartheid. |
| 1985 | IPPNW (Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomkrig) | Arbeid mot atomvåpen. | |
| 1986 | Elie Wiesel | USA | |
| 1987 | Óscar Arias Sánchez | Costa Rica | |
| 1988 | FNs fredsbevarende styrker | ||
| 1989 | Tenzin Gyatso, 14. Dalai Lama | Tibet | Arbeid for menneskerettigheter og tibetansk uavhengighet. |
| 1990 | Mikhail Gorbatsjov | Sovjetunionen | Arbeid for åpning av jernteppet og nedrustning. |
| 1991 | Aung San Suu Kyi | Myanmar | Arbeid for menneskerettigheter og mot diktatur. |
| 1992 | Rigoberta Menchú Tum | Guatemala | |
| 1993 | Frederik Willem de Klerk og Nelson Mandela | Sør-Afrika | Arbeid for avskaffelse av apartheid. |
| 1994 | Yasir Arafat, Shimon Peeres og Yitzhak Rabin | Palestina og Israel | Arbeid for fred i Midt-Østen. |
| 1995 | Pugwash Conferences on Science and World Affairs og Joseph Rotblat | Storbritannia | |
| 1996 | Carlos Felipe Ximenes Belo og José Ramos-Horta | Øst-Timor | Arbeid for fred og timoresisk uavhengighet. |
| 1997 | International Campaign to Ban Landmines og Jody Williams | USA | Arbeid for internasjonal forbud mot landminer. |
| 1998 | John Hume og David Trimble | Nord-Irland | Arbeid for forsoning i Nord-Irland. |
| 1999 | Leger Uten Grenser | Humanitært arbeid i krigssoner og katastrofeområder. | |
| 2000 | Kim Dae Jung | Sør-Korea | |
| 2001 | FN og generalsekretær Kofi Annan | ||
| 2002 | Jimmy Carter | USA | |
| 2003 | Shirin Ebadi | Iran | «for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Hun har spesielt fokusert på kampen for rettighetene til kvinner og barn» |
| 2004 | Wangari Maathai | Kenya | «for hennes bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred» |
| 2005 | Det internasjonale atomenergibyrået IAEA og Muhammad al-Baradei | «for deres innsats for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål og for at kjernefysisk energi til sivile formål blir benyttet på sikrest mulig måte» | |
| 2006 | Muhammad Yunus og Grameen-banken | Bangladesh | «for å fremme økonomiske og sosiale muligheter for de fattige, spesielt kvinner, gjennom sitt banebrytende mikrokredittarbeid» |
| 2007 | FNs klimapanel (IPCC) og Al Gore | «for deres innsats for å skape og spre større kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, og å legge grunnlag for de tiltak som er nødvendig for å motvirke disse endringene» | |
| 2008 | Martti Ahtisaari | Finland | «for sin viktige innsats for å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter gjennom mer enn tre tiår» |
| 2009 | Barack Obama | USA | «for hans ekstraordinære forsøk på å styrke internasjonal diplomati og samhandling mellom mennesker» |
| 2010 | Liu Xiaobo | Kina | «for hans lange og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina» |
| 2011 | Ellen Johnson-Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol-Karman | Liberia/Jemen | «for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid» |
| 2012 | Den europeiske union | «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» | |
| 2013 | OPCW - Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen | Arbeid mot masseødeleggelsesvåpen. | |
| 2014 | Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai | India/Pakistan | «For deres kamp mot undertrykkelsen av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.» |
| 2015 | Kvartetten for nasjonal dialog | Tunisia | «For dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av jasminrevolusjonen i 2011.» |
| 2016 | Juan Manuel Santos | Colombia | Arbeid for fred i Colombia. |
| 2017 | Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) | Arbeid mot atomvåpen. | |
| 2018 | Denis Mukwege og Nadia Murad | DR Kongo/Irak | «For deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter» |
| 2019 | Abiy Ahmed | Etiopia | «For hans innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.» |
| 2020 | Verdens matvareprogram | FN | «For dets innsats i kampen mot sult, for dets bidrag til å skape forutsetninger for fred i konfliktutsatte områder, og for å være en pådriver i arbeidet mot bruken av sult som et våpen i krig og konflikt.» |
| 2021 | Maria Ressa og Dmitrij Muratov | Russland og Filippinene | «For sin modige kamp for ytringsfrihet i Filippinene og Russland.» |
| 2022 | Aljes Bjalatski, Memorial og Senteret for sivile rettigheter | Belarus, Russland og Ukraina | «For å ha «stått opp for retten til maktkritikk og grunnleggende rettigheter for borgerne.» |
| 2023 | Narges Mohammadi | Iran | «For hennes kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og hennes kamp for menneskerettigheter og frihet for alle» |
| 2024 | Nihon Hidankyō | Japan | «For sine forsøk på å oppnå en verden fri for atomvåpen, og for å demonstrere gjennom vitneforklaring at atomvåpen aldri må brukes igjen» |
Kontroverser
Det ligger i fredsprisens natur at tildelingene kan være kontroversielle, for ofte vil vinnerne være i opposisjon til styresmakter eller andre. I senere år er det særlig tildelinga til Liu Xiabo som har skapt problemer, ettersom Folkerepublikken Kina reagerte sterkt på at han ble utpekt. En av de mest kontroversielle tildelingene var til Carl von Ossietzky i 1935. Da tok Nobels etterkommere avstand fra tildelinga, og Haakon VII uteble for utdelingsseremonien. Ossietsky selv satt i konsentrasjonsleir da prisen ble delt ut.
I senere år har en rekke priser gått til personer som primært har arbeida med menneskerettigheter eller miljøspørsmål. Dette har vært omstridt, og svenske myndigheter har ved flere anledninger prøvd utdelinger for å se om de er i tråd med testamentet. De har kommet til at alle utdelinger har vært i overensstemmelse med Nobels vilje.
Prisen til Etiopias statsminister Abiy Ahmed i 2019 ble først godt mottatt. Men allerede året etter brøt det ut ny væpna konflikt i Tigray-provinsen, der Ahmed avslo alle forsøk på internasjonal hjelp med megling.
Litteratur
- Nobels fredspris i Store norske leksikon.
- Nobels fredspris på Wikipedia på bokmål og riksmål.