Treskjemakerne på Toten
Treskjemakerne på Toten hadde si storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet. Flere titalls personer var da sysselsatt med å gjøre treskjeer, og Toten var regna som landets ledende distrikt for denne produksjonen. De fleste skjemakerne holdt til i grenda Nordlihøgda og tilgrensende deler av Vestre Toten, den gamle Fjellsmarka. Bonden Ole Skattum regnes som foregangsmannen. Samfunnsforskeren Eilert Sundt skreiv en hyllest til Ole Skattum og de andre skjemakerne i boka Om husfliden i Norge.
Treskjeproduksjonen var bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet vevtøy, blikktøy, karder, ur, kniver, knapper og andre metallprodukter. Etter Sundt har husflidsnæringa blitt studert av blant annet bygdebokforfatter Kristian Tollersrud, museologen John Aage Gjestrum og historikeren Anna Tranberg. Etnologen Anne-Lise Svendsen har sett spesielt på blikkenslagerne.
Åssen foregikk arbeidet?
Skjearbeidet foregikk helst om vinteren, for de aller fleste produsentene dreiv med jordbruk i sommerhalvåret.
Treskjeene ble oftest laga av bjørk. Ifølge Eilert Sundt hadde Ole Skattum «forpagtet en birkelund til udhugst for at være sikker på material». I tillegg kunne en nytte lønn, brisk, rogn og osp. Mens lønn- og briskeskjeer ble glatte og fine, kunne imidlertid ospeskjeene bli litt lurvete og grove.
Etter Kristian Tollersrud foregikk sjølve skjeproduksjonen omtrent på følgende måte:
«Først kapper en passe lange kubber, som med en liten øks blir kløyvd opp til skjeemner. Disse emner blir så grovtelgjet og hult ut, først grovt med en øks, så finere med skjejern. Så råspikkes emnet med tollekniv for å få fram den endelige skjefasong.
Disse emner henges så opp til tørk, som regel over komfyren gjerne på kjøkkenet. Etter noen dager tas de ned igjen og finspikkes, og da med tollekniv og skjejern, for deretter å få den siste avpussing med fil og glass.
Skjeene ble ofte dekorert. På skaftet og inne i skjebladet ble det risset inn figurer, f.eks. en hane eller blomster, og for å få disse tydelige og holdbare ble de gnidd inn med brent kli eller bark. Den gule fargen på skjeene fikk en fram ved å stryke over dem noe de kalte kuskemøye, som var kokt i melk. Til slutt, for å få skjeene riktig glatte og fine, ble de gnidd med et beinstykke og etterpå overstrøket med et tynt lag dobbeltkokt linolje. Når de ferdige skjeene skulle leveres, ble de buntet sammen dusinvis med hyssing og pakket i kasser.»
Omfanget
I Totens bygdebok skriver Kristian Tollersrud at skjearbeidet var på sitt høgste i åra 1870-80, men at det hadde gått betydelig tilbake rundt 1900. Det er noe usikkert hva Tollersrud bygger dette på, men det kan være folketellingene. Dessuten refererer han til sogneprest Arnesen i Vestre Toten, som i 1881 hevda at 28 personer gjorde treskjeer. 8 av dem hadde skjearbeidet som hovednæring, og 20 som bierverv. Eilert Sundt hevda i 1867 at tallet var langt høgere: «det heder sig, at der er for tiden ved mellem et og to hundrede mennesker, som arbeide kjøbe-skeer». Hva sier folketellingene?
I folketellinga for 1865, den digitale utgaven, har det vært mulig å finne 12 personer i de to Toten-kommunene som hadde skjearbeid som næring, enten hoved- eller bigeskjeft. 5-6 av dem må sies å tilhøre Ole Skattums nabolag på Nordlihøgda, blant annet de to husmannsplassene under garden hans. 1875-tellinga er ikke digitalisert, men en stikkprøve i Nordli skolekrets viser at Nordlihøgda fortsatt har flest skjemakere.
I 1900-tellinga er denne grenda ennå et «skjesentrum» i Østre Toten. Sju østretotninger, alle bosatt på Nordlihøgda, hadde skjearbeid som yrke. På denne tida hadde imidlertid hektesøm blitt langt viktigere som hjemmearbeid i Nordlia. I 1900 var det langt flere vestretotninger som gjorde skjeer, i alt 22 personer, spredt over hele kommunen. Noen stor tilbakegang for Toten som helhet, slik Tollersrud hevder, kan derfor ikke leses i folketellingene.
Kildekritikk er imidlertid viktig, for i folketellingene er nok utbredelsen av denne næringa underrapportert. Særlig 1865-tellinga er sparsom med å nevne biyrker. Kristian Tollersrud mener at det var «flere som har drevet mer leilighetsvis og er bortgjemt under navn som småbrukere, husmenn, innerster og håndverkere. Det sto liksom ingen glans av å være skjemaker - det ble nærmest regnet som fattigmannsarbeid». Verken i 1865 eller 1875 er Ole Skattum og sønnen Ole Jacob titulert som skjemakere i tellingene, sjøl om andre peker på dem som hovedmennene i denne næringa!
Koner og unger hjalp også til med arbeidet, uten at det alltid er nevnt i kildene. På bruket Linnerud på Nordlihøgda er det imidlertid dokumentert. I 1900-tellinga er husfaren Hans Kristiansen titulert som skjemaker, mens kona Augusta hadde ansvar for «Hus og madstel og kreaturstel samt hjælper manden med skearbeide». Dette gjaldt «ligesaa børnene lige ned til den mindste». Yngstemann var fire år gamle Hans Kristian, oppkalt etter sin treskjemakerfar. Tollersrud skriver at mannen oftest telgja til emner og hulte dem ut med skjejern, mens «kona og barna utførte etterarbeidet».
Strukturell bakgrunn
Ludvig Olsen-Breilid skriver i Totens bygdebok: «Det er en alminnelig mening at nordliingene er netthendte og flinke folk, som går inn for å være mest mulig sjølhjulpne, og det er derfor ikke underlig atmange i denne delen av bygda arbeider både som snekker og smed.»
Tekniske ferdigheter har opplagt vært en viktig forutsetning for treskjeproduksjonen og andre husflidsgreiner. Samtidig var det trekk ved eiendomsstrukturen og økonomien som gjorde at Nordlia og (Vestre) Toten egna seg godt for husflidsproduksjon. Her var det forholdsvis små garder med lite skog og derfor behov for attåtnæring. Den såkalte «heltidsbonden» var en sjelden figur på denne tida i mange bygdelag på Toten. Ja, til og med større bønder var håndverkere, sjøl om de på papiret ikke behøvde andre inntekter. Mens noen gardbrukere var rivemakere eller møbelsnekkere (som Ole Kristian Berg), dreiv andre som smeder attåt gardsbruket. Også husmennene trengte derfor mer arbeid enn gardbrukerne kunne gi dem.
Anna Tranberg sammenlikner Toten med Hedmarken, der det var langt færre som dreiv med husflidsarbeid. På storgardene på østsida av Mjøsa var det mer vinterarbeid for mennene enn på vestsida. Tresking, langkjøring av ved og tømmer fra allmenningene og ikke minst brennevinsbrenning skapte mange arbeidsplasser på gardene.
Foregangsmannen Ole Skattum
Ifølge Sundt og hans kilder var det Ole Skattum som var den store pioneren. På grunn av inntektene som treskjesalget skapte, ble mange av naboene også interessert i denne husfliden. Eilert Sundt skreiv at «Nu en, nu en anden mand i omkredsen tog efter».
Hva var grunnen til Skattum-familiens suksess som skjemakere? De hadde uten tvil behov for mer inntekter, «for gården var liten og børneflokken stor». På 1860-tallet fødde Ole Skattums bruk bare 6-7 kuer. I tillegg hadde familien kremmerinteresse. Det var krambu på garden, og sønnene Haagen og Ole Jacob gikk begge i handelslære. Haagen arbeidde først i en stor bondehandel i Storgata i Christiania, men på 1850-tallet starta han en av de første forretningene i den vordende kjøpstaden Gjøvik. Gjennom butikkene hjemme og på Gjøvik fikk Skattum salgskanaler, i tillegg til de andre måtene treskjeer ble omsatt på.
Omsetningen
Etter sogneprest Arnesen ble skjeene omsatt dels i smått, dels i partier til omreisende handelskarer, til landhandlere og til kjøpmennene i byen, blant annet Gjøvik. Skjeene ble solgt over hele landet, noen også til Sverige og Danmark.
I tillegg til Skattum-slektas butikker var landhandleriet i Nordlia en stor avtaker av skjeer. Landhandler og meierist Ole F. Blichseth og kona Oline gjorde sjøl treskjeer og omsatte både egne og andres produkter. Blichseth var fra treskjemakerslekt på småbruket Bliksetstuggua, i nabolaget til Ole Skattum. I Totens bygdebok heter det at «Han og kona satt ofte til langt på natt med å dekorere og pakke skjeer etter dagens arbeid i meieriet og krambua.»[1]
Landhandlerne H. J. Hveem på Kapp og O. Nøkleby i Lillo var ifølge Kristian Tollersrud blant de andre som kjøpte opp treskjeer for videresalg.
Slutten på en æra
Treskjeene ble rundt 1900 utkonkurrert av metallskjeer. Noen av skjemakerne ga seg helt, men andre omstilte seg litt i stedet. Øskjer, økseskaft, kakefat, saltkar og andre treartikler var det fortsatt etterspørsel etter. De som fortsatte utover 1900-tallet, tok også i bruk maskiner. Karl Johansen Kjæsarud (1875-1960) skaffa etter hvert elektrisk motor med sag, freser og pusseskiver. Even Fjellheim (1885-1961) brukte også maskiner; han laga treartikler til slutten av 1950-åra.[2]
Referanser
Kilder og litteratur
- Folketellingene i 1865 og 1900 for kommunene Østre og Vestre Toten.
- Gjestrum, John Aage: Landskapet på vestsida av Mjøsa, 1987. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 24-26.
- Muntlige opplysninger fra Odd Fjeld (nabo av Even Fjellheim), 30. august 2012.
- Olsen-Breilid, Ludvig: «Hjulmakere», i Totens bygdebok I, s. 370.
- Sundt, Eilert: Om Husfliden i Norge
- Tollersrud, Kristian: «Skjemakere», i Totens Bygdebok I, 1952, s. 307-314. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Tranberg, Anna: «Husindustri i totenbygdene på 1700- og 1800-tallet», i tidsskriftet Heimen 44/2007, s. 183-208.