Blikkenslagerne i Totens fogderi
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer.
Historisk tilbakeblikk
Blikkenslageryrket er kjent i Norge tilbake til 1600-tallet. Produktene den gang var ikke så mange, og ofte ble de kalt «lyktemakere». Lykter til talglys ble laget av blikk, ofte med et gjennomhullet mønster, eller med en liten glassrute satt inn i siden. Parafinlykter kom først på 1800-tallet.
Produksjonen av arbeidsmaterialet, blikkplatene (utvalset jern), var også tungvint og kostbar på denne tida. Det var først med den industrielle revolusjon at det kunne produseres større mengder ved hjelp av dampdrevne valseverk. Det ble også gjort flere oppfinnelser slik at overtrekking med tinn på platene ble mer holdbart. «Hvidtblikk» ble det viktigste råstoffet til framstilling av all slags nyttige produkter. Blankt og fint var det også. En blikkenslager skal ha sagt: «Det er itte gull alt som glimrer, men det er itte sølv alt som er blankt hæll». Blikkplater ble etter hvert produsert også i Norge, men det meste av det materialet blikkenslagerne brukte ble innført fra England eller Tyskland.
Blikkenslagere på Toten
Bygdene på vestsida av Mjøsa har en lang tradisjon med håndverk av forskjellige slag, også metallhåndverk. I annen halvdel av 1800-tallet skrev amtmannen i Christians amt i sin beretning om økonomien at: «Blikkenslagerhåndverket har en overordentlig stor utbredelse i hele Totens Fogderi, således at sågodtsom det hele land derfra forsynes med en vesentlig del af det nødvendige bliktøi.»
Det var altså et stort antall blikkenslagere her, og i tillegg kom en hel del «handelskarle» – mer eller mindre profesjonelle handlende – som omsatte produktene hvis ikke blikkenslageren gjorde det selv. Ved folketellingen i 1891 ble det registrert 120 personer som hadde blikkenslagerhåndverket som yrke eller biyrke, gjerne ved siden av gårdsdrift eller husmannsplass. Dette gjelder kommunene Biri, Vardal og Vestre Toten. Det kan ha vært enda flere som har drevet med dette yrket i tiden mellom folketellingene, og slutten av 1800-tallet var høydepunktet for håndverket.
Fram til 1900-tallet var de faste markedene vesentlige omsetningssteder for blikktøyet. De fleste av disse markedene ble holdt om vinteren. Da var det mindre aktivitet i jordbruket og lettere å frakte tunge ting på sledeføre. Vi vet at blikkhandlere fra Vardal, Biri og Vestre Toten var på markedene i Røros, på Grundset (Elverum), i Kristiania, i Drammen og på Kongsberg. Så seint som i mars 1929 hadde avisen Velgeren i Gjøvik en melding fra Grundsetmarken om at handelen var gått ned, men at det fremdeles var fem forretninger med til sammen ti mann som solgte blikktøy. De var alle fra Vardal og Vestre Toten. Enkelte handlende dro så langt som til Lofoten og fikk solgt mye varer til deltakerne under Lofotfisket.
Et marked som ble holdt om sommeren var St. Hans-markedet i Trondheim, dit dro blant annet representantene for et stort verksted i Vardal, «K. Nyjordet, Raufoss». De hadde pakket flere hundre produkter i kasser og fikk det fraktet på toget. Det var 7–8 mann på verkstedet og i tillegg var det 10–12 enkeltpersoner rundt i bygda som produserte hjemme hos seg selv og leverte til salg.
Slike bedrifter var det flere av i disse bygdene. Et av verkstedene er bevart på Eiktunet museum i Gjøvik (som i dag er en del av Mjøsmuseet): Ringstads blikkenslagerverksted fra Vardal. Hus og verktøy ble flyttet til museet i 1967 på initiativ av Ole Ringstad, som var tredje generasjon i blikkenslagerfamilien. Ole Ringstad var svært historisk interessert og var med som en av grunnleggerne av Eiktunet museum i 1954.
«Blekkskrammel» ble det mye av. Hvis tinnet på blikktøyet ble utsatt for slitasje og fuktighet, rustet det lett. Gammelt blikktøy ble ofte kastet på røysa, og det er relativt få produkter bevart på museene. Blankt kobbertøy har hatt høyere status. Etter hvert ble mange av de vanlige gjenstandene i husholdningen erstattet med industrielt produserte ting i stål, glass eller plast.
Noen blikkenslagere fra Toten
- Bernt Jemtland (1872-1967)
- Olaf Jemtland (1877-1959)
- Anton Fjeld (1854-1917)
- Kristian Nyjordet (1858-1927)
Kilder og litteratur
- Anne-Lise Svendsen: artikkel i Lokalhistorisk magasin 1/2 2016, s. 32-33. Dette er et utdrag av forfatterens magistergradsavhandling fra Universitetet i Oslo 1979: «Bedste Sort hjemmearbeidet Bliktøi. Om blikkenslagerarbeid i Biri, Vardal og Vestre Toten ca. 1850 til ca. 1950».
Videre lesing
- Bakke, Nils (selv blikkenslager): «Blikkenslagere og blikktøykremmere i Snertingdal, Redalen og Stokkeroa», i Årbok for Gjøvik / Tverrdalene, Gjøvik Historielag, nr. 11, 1995, s. 64 ff.
- Sundt, Eilert: Om Husfliden i Norge, Christiania 1867.
- Svendsen, Anne-Lise: «Blikkenslagerarbeid – en spesialitet i Thotens Fogderi», i Totn - Tidsskrift for Toten Historielag, Årbok 1982, s. 56 ff.