Betongdam
Betongdam er dammer hvor tverrsnittet er i massiv betong. Mange, særlig eldre, kan være forblendet med stein på luft-/nedstrømsstiden. De fleste betongdammer er bygget fra 1930-åra og fram til rundt 1970. Etter 1980 er det bygget få betongdammer, både på grunn av kostnadene, men også på grunn av sikkerheten.
De kan inndeles etter hvordan de er utformet med tanke på å overføre vanntrykket til fundamentet og de sider i terrenget dammen slutter seg til, gjerne en fjellside, også kalt vederlag. Slik kan betongdammer deles inn i tre hovedtyper:
Gravitasjonsdam
En gravitasjonsdam er en massiv betongdam som er stabil gjennom sin egen vekt som står mot vanntrykket uten å gli eller velte. Høye gravitasjonsdammer må fundamenteres på godt fjell. Gravitasjonsdammene er ofte utført med et tverrsnitt som en trekant hvor bunnens bredde er 0,8–0,9 av vannsidens høyde.
Norges høyeste gravitasjonsdam er Solbergfoss i Glomma bygget i åra 1917–1924 og er 44 meter høy. Dammen et inntaksdam for Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk i Indre Østfold kommune og regulerer innsjøen Øyeren i Akershus.
Blant andre gravitasjonsdammer er også dammen ved Rånåsfoss fra 1921 er en gravitasjonsdam, 18 meter høy og 180 meter lang, og dammen til Brekke kraftverk fra 1924 som er 110 meter lang og 26,6 meter høy.
Buedam
Buedam, også kalt hvelvdam, blir sørlig bygget i trange kløfter og konstruksjonen overfører vanntrykket til fjellsidene (vederlagene) ved siden av dammen. Ved at de ikke er avheging av egen vekt for å oppnå stabilitet, kan de bygges med langt slankere tverrsnitt enn en gravitasjonsdammene.
Norges høyeste buedam er den dobbeltkrumme massive dammen Virdnejávri fra 1987 Alta-Kautokeinovassdraget i Alta kommune som ligger i en 150 meter dyp kløft og danner magasin til Alta kraftverk og er 145 meter høy. Demingen er 15 meter på det tykkeste og kronelengden er 150 meter. Den 96 meter høye Zakariasdammen i Norddal kommune er også blant de høyeste.
Lamelldammer
En lamelldam har en vanntett side opp mot vannet, og denne er støttet opp av en rekke pilarer (lameller) på nedstrømssiden. Pilarene overfører vanntrykket ned til fundamentet. Det er normalt samme avstand mellom pilarene over hele demingen, dette kan variere mellom fem og 30 meter, avhengig av størrelse og dammens form. Vannsiden er normalt skråstilt, og dette gjør at vekten av vannet over platen bidrar til å gjøre kontruksjonen stabil. I Norge ble denne byggetypen brukt særlig på 1950-tallet.
Som regel kombineres lameller med andre damkonstruksjoner:
Platedam
Denne damtypen har en betongplate som på vannsiden hviler på pilarer.
Massiv lamelldam
Massive lamelldammer er sammensatt av mange pilarer der hver pilar har en fortykkelse eller utkraging på vannsiden.
Flerbuedam
Flerbuedammer er en blanding av platedam og buedam, med skråstilte eller vertikale buer som hviler på pilarer. I Norge er det bygd kun fire flerbuedammer, to ved Nåvatn i Åseral, begge fra 1934, en ved Stolsvatnmagasinet i Hol fra 1948 og en ved Øvre Eggevatn i Hasvik fra 1950.
Flerbuedammer bygges ikke lenger av økonomiske grunner.
Kilder
- «Demning» i Store norske leksikon
- Dammer som kulturminner, ss. 30-34, NVE rapport nr 64 - 2013