Byfogd
Byfogd var et embete som er kjent i Norge fra 1300-tallet. Opprinnelig var byfogdens kongens mann i bystyret, og hadde en rekke oppgaver som politi- og påtalemyndighet, oppebørsel av skatt, toll og sakefall samt administrative oppgaver. Etter hvert ble det primært et juridiske embete, der byfogden var dommer i byens saker i underrett. Så ble embetet avgrensa til tvangsfullbyrdelse, skifte og notarialforretninger, inntil det ble avskaffa. Det siste byfogdembetet forsvant i 2021.
Middelalderen
Første gang en byfogd nevnes i kildene er i Bergen i 1337. Han sitter da som kongens mann i bystyret, og dette kan til dels sees som en videreføring av gjaldkerens rolle. En viktig forskjell er at byfogden er tettere knytta til byrådet, og det ser ut til at de allerede fra 1340-åra ble utnevnt av byens myndigheter, ikke av kongen. Byfogden var også underlagt rådmannens finansielle kontroll. I hvilken grad byfogden allikevel fortsatte å være kongens mann er noe uklart. For selv om det var lokale myndigheter som utnevnte og kontrollerte, ser man også at byfogden i Oslo ble stående under en viss kontroll av høvedsmannen på Akershus gjennom hele middelalderen. Dette kan man se som en parallell til lensmannen, som både var bygdefunksjonær og øvrighetstjener fra 1300-tallet. Det var ikke nødvendigvis en motsetning mellom å være del av et sterkere kommunalt selvstyre og å representere statsmakta i denne perioden. Slik holder det seg også på 1500-tallet, men mot slutten av århundret ble byfogden i større grad sentralmyndighetens representant i byene.
Oppgavene var blant annet å ha politi- og påtalemyndighet, samt oppebørsel av skatt, toll og bøter (sakefall). Byfogden måtte føre og framvise regnskap for dette. I samvirke med byrådet utførte han en rekke administrative oppgaver, der han var underordna lensherren.
Vanligvis var byfogden borger av byen. Det var sjelden at man satt i embetet livet ut, og lønna var lenge så lav at det var vanlig å ha andre sysler ved siden av. Omkring 1600 fikk faktisk byfogden i Oslo mindre betalt enn det hans medhjelpere fikk. Dette ble til dels oppveid ved at han lenge hadde en andel av bøtene han tok inn.
Fra 1600-tallet
Trenden på 1600-tallet er at byfogdens myndighet blir snevra inn. Samtidig ble det vanlig at det ble et livstidsembete, med høyere godtgjørelse. Flere byer hadde i løpet av 1500-tallet fått nye embeter som kunne overlappe med byfogdens virkefelt, som kemnere. Etter innflring av enevelde i 1660 ble byens styre omorganisert ved at man fikk magistraten, som overtok skatteregnskapene. Toll og konsumpsjon ble lagt til tolletaten. Det byfogden beholdt var sikt- og sakefallsregnskap, regnskap for arv som tilfalt kongen og arveavgift. Mot slutten av 1600-tallet kom også de første politimesterembetene i Trondheim og Bergen, og de tok over politi- og påtalemyndighet.
Fra 1662 var byfogden regulær underdommer i byens saker. Hans dommer kunne ankes til rådstueretten. Dommervirksomheten ble over noe tid den viktigste delen av byfogdens virke. Normalt var han også notarius publicus, og i Trondheim og Bergen dømte byfogden i gjeldskommisjonene. I noen mindre byer hadde man ikke borgermester og byråd, og det var da byfogden som skulle være magistrat.
Fra slutten av 1800-tallet
Med opprettelse av kollegiale byretter i flere byer, mista byfogden også sin rolle som dommer. Det eneste han da satt igjen med var tvangsfullbyrdelse, skifte og notarialforretninger. Dette gjelder Kristiania, Porsgrunn/Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim. I de andre byene fortsatte byfogden å være dommer i sivil- og straffesaker. Da magistrat- og rådstueskriverembetene ble avskaffa i 1917 tok byfogden også over noen av deres oppgaver.
I 1947 var det bare tolv byfogdembeter igjen. De siste som ble avskaffa ved Trondheim (2003), Bergen (2006), Stavanger (2007) og Oslo (2021). Oslo byfogdembete var altså det siste, og ble slått sammen med Oslo tingrett.
Kilder og litteratur
- Byfogder i Norsk historisk leksikon.
- Byfogd på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Byfogd i Store norske leksikon.