Cathinka Guldberg

Cathinka Augusta Guldberg (født 3. januar 1840 i Christiania, død 22. oktober 1919 samme sted) var Norges første diakonisse. Hun var leder for Diakonisseanstalten i dens første 51 år, og regnes som den som innførte moderne sykepleie i Norge.

Cathinka Guldberg.
Foto: Ukjent

Slekt

Hun var datter av sogneprest, bokhandler, forlegger og tidsskriftredaktør Carl August Guldberg (1812–1892) og Hanna Sophie Theresia Bull (1810–1854). Hun var søster av Cato Maximilian Guldberg (1836–1902), Axel Sophus Guldberg (1838–1913), Hans Riddervold Guldberg (1843–1896), Carl Johan Guldberg (1846–1906), Fredrik Oscar Guldberg (1848–1905) og Gustav Adolph Guldberg (1854–1908), samt halvsøster av Ansgar Guldberg (1868–1924) og kusine av Julius Riddervold (1842–1921).

Som diakonisse levde hun i sølibat, og ble dermed ikke gift.

Liv

 
Cathinka Guldbergs gravminne på Nordre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
 
Hovedhuset på Lovisenberg som diakonissene overtok i 1887
Foto: Knut B. Eng/Oslo Museum (1964).
 
Diakonissehuset i Lovisenberggata, bygget i 1894, ark.: tegnet av Victor Nordan.
Foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket

Som avsnittet over avslører kom hun fra en kulturinteressert familie, med søsken som også satte spor etter seg. Faren virka som bokhandler, forlegger og redaktør da hun ble født, men han var også utdanna teolog og valgte å bli sokneprest til Nannestad da Cathinka Guldberg var åtte år gammel. Dermed flytta de dit fra Christiania. Senere flytta de videre til Ullensaker.

Mora hadde bakgrunn fra en tysk handelsslekt. Hun døde i 1854, da Cathinka Guldberg var fjorten år gammel. Som eldste jente fikk hun da mye av omsorgsansvaret for sine yngre søsken. I tillegg til å stelle hjemme deltok hun aktivt i farens menighet, blant annet med å hjelpe fattige og syke. I denne tida kom hun også i kontakt med den johnsonske vekkelse, som var ei pietistisk gruppe. Faren hennes ble gift på nytt, men ble enda en gang enkemann. Omkring 1864 gifta han seg for tredje gang, og først da begynte Cathinka Guldberg å planlegge å flytte fra familien. I folketellinga 1865 finner vi henne fortsatt sammen med faren på Lautin i Ullensaker, feilaktig oppført som datter av sin stemor.[1]

I 1866 reiste hun til diakonisseanstalten Kaiserwerth i Tyskland for å begynne på sin utdannelse som diakonisse. Under oppholdet der ble hun spurt om hun kunne tenke seg å bli forstander ved en planlagt diakonisseanstalt i Christiania, noe hun takka ja til. Etter å ha blitt vigsla som diakonisse i Kaiserwerth reiste hun hjem til Norge, og den 20. november 1868 flytta hun sammen med den første eleven inn på kommunalgårdenGrønland. Etter to år kunne de flytte til eget hus i Ullevålsveien 5. Også det huset ble for lite, og dermed bar det videre til Lovisenberg i 1887. Kjøpmann Oluf Kiær ga eiendommen på 112 dekar til diakonissene, og i årene hvor Guldberg var forstander ble det bygd gamlehjem, sjukehus, alderdomshjem for diakonissene, barnehjem og kirke der. I løpet av de 51 årene vokste antallet diakonisser fra bare Guldberg til omkring 550 kvinner.

Guldberg brukte Kaiserwerth som mal for Diakonisseanstalten, men gjorde mange forenklinger i reglene for samfunnet. Hun hadde et nært forhold til søstrene, som omtalte henne som «Mor Guldberg». Elevene ble etter en innledende periode opptatt som prøvesøstre, og så senere vigsla som diakonisser. De levde i sølibat, hadde ikke personlig formue og de ble sendt ut i tjeneste der det var behov for dem. Løftene som diakonisse var ikke evige; dersom ei søster ville inngå ekteskap kunne hun tre ut av fellesskapet og gjøre det, uten at det hefta ved henne. For mange unge kvinner ga Diakonisseanstalten en mulighet til å få en utdanning og et selvstendig liv, uten at man dermed utelukka et vanlig familieliv senere.

I en periode på 22 år var Diakonisseanstalten den eneste institusjonen i Norge som utdanna sykepleiere. Det ble tidlig gjort en avtale med Rikshospitalet, der diakonisser tok over for gangkonene. Etter hvert kom det tilsvarende avtaler med mange andre sjukehus og omsorgsinstitusjoner.

Selv om Cathinka Guldberg tok en tydelig lederrolle, mente hun at kvinna skulle være underordna mannen. Dette prinsipielle standpunktet, som nok hadde sine røtter i hennes kristne og pietistiske bakgrunn, hindra henne ikke i å være eneleder for Diakonisseanstalten i de første atten årene, og deretter leder sammen med en forstander fra 1886 til sin død.

Hun var sentral i etableringen av Sebbelows Stiftelse i 1890, og satt i stiftelsens styre fram til sin død.

Da hun fylte 75 år ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, som første kvinne.

Guldberg satt fortsatt i forstanderstillinga da hun døde i 1919, 79 år gammel. Hun ble gravlagt på diakonissenes gravsted på Nordre gravlund i Kristiania.

Fire steder i landet finnes det veier som er oppkalt etter Guldberg:

Cathinka Guldbergs alders- og sykehjem har også fått navn etter henne.

Referanser

  1. Catinca Augusta Carlsdatter Guldberg i folketelling 1865 for Ullensaker herred fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder