Christiania Gasværk
Christiania Gasværk, opprinnelig selskap Christiania Gascompagnie, kom i drift i 1848 som Norges første gassverk. Fra 1954 het selskapet Oslo Gassverk.
Gassverket produserte gass ved forbrenning (karboniséring) av kull, og restproduktet koks ble solgt som oppvarmingsmateriale. Andre biprodukter var tjære og ammoniakk.
Etablering (1845–1850)
Selskapet ble opprettet etter initiativ fra skotten James Malam i 1845, som fikk konsesjon for 30 år. Malam dannet i 1847 selskapet Christiania Gascompagnie for å skaffe tilstrekkelig kapital til bygninger og distribusjonsnett. Selskapet fikk en kapital på 12 000 pund sterling, hovedsakelig fra England.
Selve verket ble bygget på en tomt kommunen hadde leid av Prinds Christian Augusts Minde og som ble stilt gratis til disposisjon mot at selskapet sørget for lys i byens gater. De første ledninger av jernrør ble lagt i Storgata. Bruk av jernrør var nytt i Norge, fortsatt var vannledningene av trerør. Det ble derfor hentet inn to unge rørleggere fra Tyskland, Christian Blunck fra Kiel og Johann Werner fra Hamburg som begge ble igjen i Christiania. Blunck etablerte her i 1852 C. Blunck, landets første rørleggerfirma, Werner tilsvarende etablerte sitt firma fire år senere.
De første gasslyktene ble tent 3. januar 1848 på strekningen Storgata til Kirkeristen. Malam ga i gave til byen lykten Fiat Lux! som ble tent på Stortorvet 8. januar 1848. Mot slutten av 1849 270 gatelykter tent og 12 000 meter ledning lagt.
Pihl (1850–1895)
Malam hadde også anlagt et gassverk i Göteborg, og ledet Christiania Gasværk i to år før han i 1850 overlot dette til etterfølgeren, ingeniør Oluf Andreas Løwold Pihl (1822-1895) som var gassverkbestyrer, etter hvert titulert direktør i hele 45 år.
Gassverkets drift var da ustabil som følge av tekniske utfordringer og forbruket større enn kapasiteten. Dette gjorde lønnsomheten bekymringsfull. Pihl arbeidet for å reise ny kapital for drift og nødvendige utvidelser og i løpet av de neste tiårene greide han å teknisk utvikle anlegget til å møte en stadig større etterspørsel og slik sørge for lønnsom drift.
Produksjonen besto i å varme opp kull, kalt ved forbrenning eller karboniséring, til godt over tusen grader og kullet avga da gass. Gassen ble oppbevart i store gassklokker som sto i vannbasseng. Også biproduktene koks, tjære og ammoniakk ble inntektsbringende brensel og kunstgjødsel.
Arbeidsstokken varierte etter årstid og sesong, og kunne i den mørke årstiden komme opp i 200 ansatte. I 1883 jobbet 134 mann om vinteren og 90 om sommeren på gassverket. Primærformålet for gassen var opprinnelig til gatebelysning, men ble også etterspurt til innendørs belysning i fabrikker, institusjoner og i velstandshjem. Den var imidlertid dyrere enn petroleum som parafin, og ble tidlig utkonkurrert av elektrisiteten da denne kom som innendørs lyskilde, og fikk også liten betydning til privat romoppvarming. Men i 1890-årene vant gassen innpass i vanlige husholdninger til matlagning og bad, til koking og til oppvarming av vann. Gass var renslig og mer lettvint i forhold til parafin, ved eller koks. Den varmet umiddelbart, og var lett å regulere.
Da konsesjonsperioden løp ut i 1878 benyttet kommunen anledning til å overta bedriften, og videreførte denne som en selvstendig bedrift med Pihl som leder. Byutvidelsen samme året ga byen 25 000 nye innbyggere og gassverket måtte utvide utover på 1890-årene og bygget et nytt anlegg på til andre siden av Storgata på de sørlige delene av den nedlagte kolerakirkegården ved Ankertorget. Fra dette anlegget ble også restproduktet koks solgt fra en kjempehaug til publikum som selv hentet dette på kjelker og sleder og annet de måtte ha til disposisjon.
Lysverker (1921–1954)
I 1921 ble Christiania Elektricitetsværk fra 1892 slått sammen med gassverket og dette fikk navnet Kristiania Gas- og Elektricitetsverker, i 1930 skiftet selskapet navn til Oslo Lysverker.
Fra 1925 ble den store gassklokka på Kuba ved Akerselva satt i drift. Denne var knyttet til Fyrhuset, Maridalsveien 19, oppført i 1924, hvor gassen ble produsert.
Utover på 1920-tallet gikk imidlertid gassproduksjonen ned. Dette skydtes blant annet at de nye elektriske komfyrene overtok matlagingen på de private kjøkkenene og i 1923 vedtok bystyret at hele byens offentlige belysning skulle bli elektrisifisert i løpet av fem år, og i februar 1929 ble den siste gasslykta slukket. Elektrisitet var et middel til å rasjonalisere husholdningsdriften, og som et renslig og hygienisk alternativ til sot, lukt og aske som fulgte med de gamle brenselstypene.
Tallet på abonnenter nådde toppen i 1934 med 35 000 og dette var en sjudobling siden hundreårskiftet. Energimangelsen under andre verdenskrig skapte stor etterspørsel, særlig fra industrien, men etter krigen sank antall abonnenter raskt. Dette skyltes blant annet at strømforsyningen til byen ble også bedre og elektrisitet ble mer utbredt på privatmarkedet.
Gassproduksjonen ble imidlertid holdt på samme nivå da gassen fortsatt var etterspurt i næringslivet. Dette skyltes blant annet at mange bedrifter foretrakk å bruke gass i produksjonen fremfor elektrisitet fordi gassvarmen var hurtigere å regulere. Etter krigen ble ikke bygningsmassen sør for Storgata benyttet, bortsett fra administrasjonsbygget i nr 36 c. Men flere av de gamle bygningene står fortsatt der med adresser Christian Krohgs gate 15 og Hausmanns gate 7 og er bortleid.
Gassvirksomheten gikk imidlertid med store årlige underskudd og nedleggelse ble diskutert. Et tiltak var å skille ut gassvirksomheten igjen i et eget selskap.
Oslo Gassverk
I 1954 ble gassleveringen skilt ut fra Lysverkene i et eget selskap med navnet Oslo Gassverk.
For å bedre økonomien og og få bort de skjemmende anleggene inne i byen, bestemte ledelsen av gassverket i 1962 å flytte ut av byens sentrum og bygde et anlegg på moloen helt vest på Sjursøya.
Bygningene var ferdigstilt og satt i drift i 1964, arkitekter for anlegget var Georg Greve og Geir Grung.
Anlegget framstilte gass av lettbensin, med da oljekrisen i 1973 medførte en mangedobling av bensinprisen, ga dette Oslo Gassverk dødsstøtet.
Da vedtaket om nedleggelse ble fattet i 1976, hadde Gassverket 2500 abonnenter, blant disse var flere restauranter, blant annet det nybygde Hotel Scandinavia, samt Freia sjokoladefabrikk. Anlegget på Sjursøya var i drift fram til 1978 og ble da revet.
Anlegget ved Ankertorget, Storgata 53–55 ble revet i 1969 og tomten festet bort til Stiftelsen Anker Studentbolig og Hotel.
Kilder
- Gassverket i Oslo byleksikon
- Øystein Eike: Gass mot elektrisitet, Oslo byarkiv, 12. august 2016
- Oluf Pihl i Norsk biografisk leksikon
- Johanne Bergkvist: Gassverket – symbolet på framtida, Dagsavisen, 3. desember 2019