Embretsfos Fabrikker
Embretsfos Fabrikker begynte sin produksjon ved Drammenselvas største fossefall (på omtrent 15 meter) på Åmot i Modum under navnet Embretsfos Træsliberi. Initiativet ble tatt i 1872, da den østre delen av Embretsfossen ble kjøpt av Johan Rikard Lied med tanke på å anlegge et tresliperi. Lied fikk med seg forretningsmenn fra Kristiania, og selskapet Embretsfos Træsliberi ble konstituert 23. august 1872. Den første fabrikken produserte papirmasse. Senere skiftet bedriften både navn og eiere og startet også produksjon av cellulose og papir. Hovedproduktet ved nedleggelsen i 1971 var avispapir.
Embretsfos Træsliberi
Det ble tatt kontakt med Myrens verksted som i tillegg til å utarbeide tegninger til bygningene også leverte det maskinelle utstyret. Sliperiets årsproduksjon ble ved oppstarten beregnet til 180 tonn. Dette var i utgangspunktet lite, men anlegget var tidsmessig og moderne og representerte flere tekniske fremskritt i forhold til «naboen» i Kongssagene. To år etter konstitusjonen, 4. mars 1874, ble vannet satt på og maskinene prøvekjørt for første gang.
Den finansielle situasjonen under oppstarten var vanskelig og kapitalen ble utvidet med et vekselobligasjonslån på 5000 speciedaler, men trengte ytterligere 5000 speciedaler. Man forsøkte med en aksjeutvidelse, men det ble kun innbetalt et ubetydelige beløp. Ved fullførelsen av anlegget ble det oppgitt omtrent 9000 speciedaler mer enn beregnet. Som årsak ble det blant annet oppgitt et høyere prisnivå på arbeid og materialer, uforutsette kostnader til veg og forsinkelse av maskinene fra Myrens verksted.
Første fabrikkbestyrer ble initiativtageren til fabrikken, ingeniør Lied. Lied bodde da i Drammen, men måtte etter hvert flytte til Modum hvor det ble bygget en bestyrerbolig. Samarbeidet mellom Lied og direksjonen var ikke tilfredsstillende, og Lied fikk skriftlig oppsigelse. Det ble deretter vedtatt å ansette ingeniør Daniel Westad som ny bestyrer. I Modum er Westad trolig bedre kjent som grunnlegger av Westad Armaturfabrik enn som bestyrer ved Embretsfos. Han måtte for øvrig forlate bestyrerstillingen i 1895.
Prisene på tremasse sank, og i 1875 og 1876 gikk fabrikken for halv kapasitet, Produktet var imidlertid bra, for i 1877 ble tremassen belønnet med en gullmedalje ved en utstilling i Amsterdam. Først i 1879 kom produksjonen opp i 1500 tonn, og arbeidsstokken ble økt fra 13 til 18 mann. Samme året gikk bedriften med 45 000 kroner i overskudd. I 1880 bedret forholdene seg og etterspørselen var større enn det man klarte å produsere. Direksjonen tilrådet en utvidelse, og Myrens verksted fikk i oppdrag å oppføre tørkehus og levere utstyr for seks slipesteiner. I 1881 var overskuddet nærmere 90 000 kroner, men året etter var det slutt på de gode tider. i 1882 brant det nye tørkehuset og prisene på tremasse raste nedover og nådde et bunnivå i 1887. Samtidig økte prisene på tømmer.
Sliperiet var anlagt slik at det lett kunne utvides og etter nok en utvidelse med ytterligere fire apparater i 1887 kom de opp i en årsproduksjon på hele 10 000 tonn. Samme året ble elektrisk belysning installert, og dette bidro til å gjøre arbeidsmiljøet bedre.
1888 og 1889 bød på ny oppsving i tremassemarkedet, men utviklingen innen industrien gjorde at det ble vanskeligere å tjene penger og da prisene falt igjen i 1890 led bedriften et direkte tap. selskapet hadde i løpet av få år akkumulert en gjeld på nærmere en halv million kroner.
Akerselven-Embretsfos
I 1893 kom det et tilbud fra Akerselvens Papirfabrikker om å overta Embretsfos. Akerselven-selskapet besto av det gamle Bentse Brug, Norges første papirmølle. Tilbudet fra selskapet ble akseptert og den nye aksjekapitalen lød på 700 000 kroner. Samme år ble det foreslått å utvide Embretsfos med en sulfittfabrikk for å forsyne Akerselven med cellulose. Arbeidene med sulfittfabrikken begynte våren 1894. Samtidig ble tresliperiet rustet opp og sulfittproduksjonen startet året etter. Så falt tremasseprisene nok en gang, og året etter brant tresliperiet.
Allerede før dette var det klart at papirproduksjonen ved Akerselva med daværende priser ikke lønte seg. Eiendommene ved Akerselva ble derfor besluttet solgt, og papirfabrikken ble besluttet flyttet til Embretsfos. Det viste seg at det var vanskelig å bli kvitt eiendommene i Kristiania, og det ble derfor heller ingen flytting av papirproduksjonen.
Det var vanskelig å skaffe kapital til oppbygning av en papirfabrikk ved Embretsfos. Man forsøkte å utvide aksjekapitalen, men da prisene på avispapir falt, ble det hevdet at et eventuelt utbytte ikke ville stå i forhold til risiko og utgifter. I stedet ble tresliperiet utvidet og produksjonen ved Akerselven skulle nedlegges. Maskinene og eiendommen i Kristiania skulle selges så fort som mulig.
Tresliperiet kom opp i en kapasitet på 28 - 29 000 tonn og fabrikken ble dermed en av de største i landet. Ved nedleggelsen av Akerselven i 1898 fikk selskapet nye lover og nytt navn. Fra 13. april 1898 het firmaet Aktieslskabet Embretsfos Fabrikker.
Embretsfos Fabrikker
Embretsfoss Fabrikker hadde et tap på 157 000 kroner i 1899. Det som var verre var at selskapet hadde ei gjeld på nærmere tre millioner kroner og man så seg om etter nye beitemarker. I 1904 begynte vinden å snu og nok en gang ble mulighetene for en papirfabrikk drøftet. Fabrikken ble utstyrt med to papirmaskiner og papirproduksjonen var i gang fra 1905, utvidet i 1906, og i årene fram til 1909 hadde bedriften ekspandert til å bli en av landets største produsenter av avispapir. Avispapirproduksjonen lå på 12 000 tonn, og tremasseproduksjonen på over 30 000 tonn. Som man hadde håpet på, endret den økonomiske situasjonen seg etter at papirproduksjonen kom i gang. I 1907 var bruttoinntektene på 675 000. To år etter var det oppe i over 835 000 kroner. Riktignok snudde denne trenden i 1910 og bedriften gikk inn i en fase med stadig mindre utbytte.
Det ble stadig foretatt utvidelser og forbedringer, og i 1910 ble sulfittfabrikken bygd om. De fire små kjelene ble byttet ut med en stor stående koker fra Myrens verksted. Kjelene ga 35 tonn 50 prosent masse per kok. Den nye sulfittfabrikken hadde nå en årskapasitet på 10 000 tonn våt masse (5000 tonn tørr). Til tross for forbedringene falt fortjenesten, selv om verdenskonjunkturene var gode. På nyåret i 1911 kom Union Co. med tilbud om å overta selskapets aksjer. Overtakelsen ble anbefalt av selskapets direksjon og gjennomført. Først i 1912 klarte bedriften å komme opp på et like godt resultat som før 1910.
Noe av det første de nye eierne gjorde var å skaffe seg eiendomsrett til hele fossen. Dette ble gjort ved å kjøpe Breivik gård av dødsboet til baron Gudbrand Gregersen. De bygde et mindre elektrisitetsverk i 1915 og inngikk en avtale med Modum kommune om å leie kraften. Usikre tider under første verdenskrig forhindret eierne å gjøre noe mer med fossen, men i 1919 ble utbyggingen fullført med tre nye generatorer, og samtidig ble det anskaffet utstyr slik at en stor del av fabrikken ble lagt om til elektrisk drift. Kraftstasjonen sto ferdig i 1921, og i tillegg til å dekke eget kraftbehov leverte Embretsfos også kraft til Skotselv Cellulosefabrik som i 1913 også hadde blitt en del av Union-konsernet.
Selv om Norge ikke deltok i første verdenskrig, hadde krigen innvirkning på prisene på papir, cellulose og tremasse. I 1916 steg prisene og fortjenesten føk i været med over en halv million kroner, men allerede året etter var situasjonen snudd. Britene hadde lagt restriksjoner på import av treforedlingsprodukter, noe som slo kart ut for Embretsfoss som hadde Storbritannia som sitt hovedmarked. I tillegg ble pairfabrikkene pålagt å levere papir til norske aviser og til skole- og undervisningsmateriell til priser fastsatt av regjeringen. Dette førte til at Embretsfoss kun produserte en tredel av sin fulle kapasitet av papir og halvparten av sin kapasitet på cellulose og tremasse. Litt bedre ble det siste krigsåret (1918) da prisene steg noe og produksjonen økte. Totalt sett kom Embretsfos Fabrikker seg pent ut av det økonomisk. Hovedselskapet, Union Co., kom derimot like godt gjennom krigsårene og tida som fulgte. Utsiktene til eventyrlige fortjenester gjorde at blant annet ledelsen i Union Co. lot seg lokke til å delta i vidløftige prosjekter - og med dundrende fiasko. Til forskjell fra store deler av det norske næringsliv ble bedriftene på Modum styrt med fornuft under og årene etter første verdenskrig.
I begynnelsen av tyveårene ble også papirfabrikken og sliperiet forbedret. Mellom 1925og 1927 ble det igjen foretatt investeringer og moderniseringer i sliperi og renseri. I 1929 startet utskiftingen av den ene papirmaskinen med en ny, mer moderne maskin. Denne kunne produsere 15 000 - 16 000 tonn årlig, noe som var mer enn de to gamle maskinene klarte til sammen. Maskinen ble satt i produksjon i 1930. Celluloseproduksjonen økte med 20 prosent. Embretsfos var derfor vel rustet til å møte 1930-årene. Konjunkturene gjorde imidlertid at fabrikken fikk lite glede av investeringene.
Bortsett fra enkelte unntaksår gikk Embretsfos med underskudd fra 1926 til andre verdenskrig. I 1928 innførte de 4 1/2-dags arbeidsuke. Børskrakket i New York nådde Norge i 1930, og et mindre forbruk gjorde seg gjeldende over alt i verden. Eksportprisene sank til et bunnivå i 1931. I 1932 gikk praktisk talt hele aksjekapitalen tapt etter betydelige underskudd samt investeringer. Til sammen var investeringene på 1 600 000 og året etter ble derfor Unions tilgodehavende hos Embretsfos foreslått avskrevet mot selskapets moderniseringsfond med en million kroner. Som en del av Unions moderniseringsplan foreslo hovedselskapet å selge Embretsfos sine skogeiendommer. Til sammen eide Embretsfos på det tidspunktet 46 500 mål skog, både i Modum og nabokommuner.
Generelt snudde nedgangen i 1932, men for papirindustrien begynte oppgangen først i 1937. Året etter var imidlertid oppgangen borte og regnskapet viste et underskudd på over 1 500 000 kroner etter avskrivninger. Situasjonen ble ikke lettere etter andre verdenskrigs utbrudd i 1939.
De første etterkrigsårene fram til midten av 1950-tallet var en glansperiode for bedriften. Produksjonen økte jevnt og antallet ansatte var oppe i nærmere 350. Celluloseproduksjonen ved Embretsfos ble nedlagt i 1955, en papirmaskin lagt ned i 1963, og portene stengte for godt i 1971. Det var da 140 ansatte.
I løpet av sommeren 1998 ble alle bygninger revet og jevnet med jorden. [1]
Referanser
Kilder
- Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.
- Knut Bech Fageraas (et al.) (2006) Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år, s. 157 – Norsk skogmuseum, Elverum. ISBN 82-90660-28-6.