Fjell kirke (Østre Toten)

Fjell kirke (Fjellskjørkja) var ei kirke i Nordlia på Toten, i den nåværende Østre Toten kommune. Etter tradisjonen sto den omtrent der gardsvegen til Øver-Fjell greiner av fra Fjeldsvegen. Kirka ble bygd i middelalderen, og trulig lagt ned med Svartedauden. Kirkenøkkelen er imidlertid bevart, og to jorder har navn etter kirka. Dette er Kjørkjegardsjordet på Øver-Fjell og Kjørkjejordet på Alm.

Garden Fjell som kirkested

Kirka ble bygd på garden Fjells grunn. Fjell på Nordlihøgda var lenge en av de dominerende eiendommene i Nordlia. Før garden ble delt, hadde Fjell et totalareal på over 1000 mål. Ifølge skattematrikler og andre takstfortegnelser hadde den også den høgeste landskylda i området. Denne garden hadde samtidig en mektig beliggenhet og var synlig på lang avstand. Det var derfor ikke tilfeldig at akkurat Fjell ble kirkested i middelalderen.

Opprinnelsen

Fjellskirka ble sannsynligvis bygd en gang i løpet av høgmiddelalderen. Første gangen kirka er nevnt, er i et diplom fra 1313, da garden Helgerud sies å ligge i «Fjællz sokn a Totne». Fjell sogn var et av de åtte kirkesogna på Toten i høgmiddelalderen. Tydeligvis hadde kirka på Fjell også egen prest, da det i et diplom fra 1340 nevnes en ”Nikulas prestr a Fielle.”

Sognet

Kirka er nevnt i totalt 13 diplomer fra 1313 til 1478. Gardene Vestrum, Solbjør, Asgard, Hjelpestein, Flikkeshaug, Grøthaug, Markestad, Revol og Helgerud (1313, seinere i Hunn), lå alle i Fjell sogn. Disse gardenes beliggenhet, i tillegg til opplysninger om hvilke garder som tilhørte nabosokna Ås, Alstad, Hoff og Hunn, gjør det mulig å rekonstruere utstrekningen til det gamle kirkesognet som nordlingene tilhørte.

Fjell sogn ser ut til å ha omfatta området mellom Hunnselva i vest, Mjøsa i øst og Heggshuselva i sør, et område på over 50 kvadratkilometer. Til Fjell sogn hørte hele det seinere Nordlia kapelldistrikt, deler av dagens Vestre Toten prestegjeld og i tillegg flere garder som i moderne tid har tilhørt Vardal. I seinmiddelalderen ble hele dette området lagt inn under Hoff sogn, seinere Toten prestegjeld. Sognet til Fjellskirka var altså langt større enn det området som fra 1901 ble distriktet til Nordliens kapell. Nordlia var i kirkelig henseende derfor ingen egen enhet i middelalderen, trass i at det var ei kirke i bygdelaget.

En hypotese er at middelaldersognet strakte seg langs vestbredden av Hunnselva helt nord til utløpet i Mjøsa. Det er basert på en kilde fra 1432 hvor det het at garden Gjøvik lå på Toten. Da erklærte ridder og riksråd Svale Jonsson at hans svein Dyre Helgesson hadde fått forlent et knippe av hans garder i Vestfold, samt Gjøvik («Dyupwiik») på Toten. Sannsynligvis har man her brukt Toten som navn på fogderiet eller sysla. Dersom sokn var ment hadde det stått Fjell, Hoff eller Hunn, for et «Toten prestegjeld» finnes det ikke belegg for så tidlig. Enkelte garder fra Fjell ble seinere overført til Hunn. Det gjaldt Helgerud, som etter at garden ble lagt øde i seinmiddelalderen ble gjenopptatt som del av Hunn på 1600-tallet. Vi kan ikke vite i hvilken grad det samme er tilfelle med enkelte av nabogardene Nedre og Øvre Dalborgen, Øykåsen, Vestby og Ånnerud, som vi mangler middelalderkilder på, men som alle ble (gjen)opptatt i Hunn fra slutten av 1500-tallet til utpå 1600-tallet. Nabogarden Vårnes forble derimot i bruk gjennom seinmiddelalderen, og var i 1520 regnet til Hunn. Ås og Austby ble overført fra Toten til Vardal i 1896. Motsatt ble Sørligrenda (Villåsen) overført fra Vardal til Vestre Toten i 1964.

Kirkenedleggingene etter svartedauden

1594 er det siste året som Fjellskirkas eksistens kan belegges. Da biskop Jens Nilssøn var på visitasreise over Opplanda dette året, noterte han at «der giøris ingen tienneste» i kirka på Fjell. Da var dette kirkebygget tydeligvis ikke i bruk lenger. Ifølge muntlig tradisjon i Nordlia skal bygningen seinere ha brent ned.

Trulig ble Fjellskirka nedlagt alt i 1350, i samband med svartedauden. Hele kirkeorganisasjonen måtte legges om som følge av denne katastrofen. Kirka var en stor jordeier, men mye av jorda lå øde og ga dermed ikke inntekter. I tillegg kom fallet i landskylda og de direkte følgene av befolkningsreduksjonen. Det ble langt færre som betalte tiende, bøter og avgifter for ulike kirkelige handlinger. I praksis betydde dette at sogn måtte slås sammen, slik at hver kirke og hver prest fikk et langt større virkeområde enn tidligere. Jens Nilssøns notater fra 1594 forteller om stor omlegging av kirkeskipnaden på Toten. Av bygdas åtte middelaldersogn virker tre å ha vært helt nedlagt. To andre ser ut til å ha blitt redusert til kapeller med svært sjelden gudstjenestefeiring, mens bare tre kirker hadde full sognestatus.

Kilder og litteratur

• Nygård, Trond: Kirkebygging og anna samfunnsbygging, hovedoppgave i historie, UiO 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.