lokalhistoriewiki.no

Hovedøya kloster

Hovedøya kloster, egentlig Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, var et cistercienserkloster på Hovedøya ved Oslo. Det ble etablert av engelske munker i 1147, og ble nedlagt i 1532 da alt dets gods ble overtatt av kronen. De bevarte ruinene gir et godt inntrykk av anleggets grunnplan.

Klosterruinen på Hovedøya.
Modell av klosteret på Hovedøya slik det en gang så ut.
Klosterruinene.
Foto: Ukjent / Riksantikvaren

Etableringen

Klosteret ble etablert av abbed Philippus og 12 munker. De kom fra et kloster i Kirkstead i Lincolnshire, og hadde blitt invitert til Oslo av biskop Vilhelm. Verne- og gavebrev tyder også på at kongen kan ha hatt interesser i grunnleggelsen. Innvielsen fant sted 18. mai 1147.

Bygningene

Det sto allerede en kirke på Hovedøya da munkene kom. Denne var viet til St. Edmund, hvilket må ha passet godt for de engelske munkene. Cistercienserne vier alle sine klostre til Jomfru Maria, men beholdt også dedikasjonen til St. Edmund og brukte den gamle kirken som sin klosterkirke.

Ruinene utgjør et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge. Det ble fra midten av 1800-tallet utført en del restaurering som ikke alltid traff med det opprinnelige utseendet til klosteret. I tillegg til klosteret finner man også spor fra andre middelalderbygninger, de fleste av dem nå skjult i bakken.

Av kirken står ytterveggene i skipet og kort, samt rester av de tre midtpillarene som bar hvelvet. En slik toskipet løsning finner vi tre eksempler på i Oslo; også Clemenskirken og den eldste Mariakirken hadde det.[1] Clemenskirken og klosterkirken er spesielt like, med tre midtpilarer begge steder, noe som tolkes som at det var samme byggelaug som sto bak de to kirkene i deres opprinnelige form. Utgangsdøra i sørveggen ved det gamle koret er bevart, og hovedinngangen som hadde trapp på hver side er synlig som et hakk i vestveggen.

Kirken var opprinnelig mindre. Munkene utvidet med nytt tverrskip og kor, noe de var ferdig med først mot slutten av 1200-tallet. Altersteinen ble på 1800-tallet gitt til St. Olav kirke i Oslo, der den ble brukt på et Maria-alter. Den har senere blitt flytta til St. Magnus kirke på Lillestrøm.

Munkenes sovesal lå i østfløyen, som var forbundet med kirken via en trapp. Nærmest kirken i østfløyen lå antagelig et armarium, et bibliotek. Deretter fulgte kapittelsalen og så parlatoriet, et samtalerom. Lengst mot øst var et lite rom, muligens carcer. Et slikt «fengsel» kunne bli brukt når en av brødrene måtte gjøre bot. Ved siden av dette rommet gikk det en trapp opp til dormitoriet, munkenes sovesal. Et rom lengst mot sør var antagelig et forråd, og over dette kan novisenes auditorium ha ligget. Ved siden av forrådsrommet er det murrester som antagelig stammer fra et privét.

Sør for kirken ligger klostergården, som opprinnelig var nesten kvadratisk med målene tolv ganger tretten meter. En skillemur sto mellom gården og vestfløyen, hvor legbrødrene holdt til.

Sørfløyen har etterlatt seg forvirrende murrester. Blant rommene man mener lå der er calefactoriet eller varmerommet, som var et oppholdsrom for munkene; refectoriet eller spisesalen, samt kjøkkenet. Skillemuren i klostergården ble på et tidspunkt revet slik at vestfløyen ble sammenføyet med sørfløyen. Munkenes spisesal ble da antagelig flyttet til det som hadde vært legbrødrenes spisesal i vestfløyen. Noen atskilte murrester stammer muligens fra et bakeri.

Porthuset

Porthuset sto like sør for klosteret. Her måtte alle som skulle til klosteret gå gjennom. Det er bevart rester av porthuset på Hovedøya. Dette er den eneste porthusbygningen vi har ruiner fra i Norge, selv om alle klostere normalt skulle ha et porthus.

Historie

 
Ruinene ble på 1800-tallet et populært utfluktsmål.
Foto: Ole Tobias Olsen

Klosteret fikk raskt store eiendommer i Oslo, blant annet Bygdøy hovedgård. Klosterets rikdom gjorde det til en maktfaktor. Abbedens stilling ble også styrket av at cistercienserordenen sto utenfor den stedlige biskopens autoritet. Vi vet dessverre lite om klosteret indre liv, ettersom dagboka, Diarium, har gått tapt. Men en del hendelser kjenner vi til, ettersom klosteret flere ganger ble trukket inn i verdslig politikk.

Kong Sverre Sigurdsson oppholdt seg på Hovedøya en tid i 1196 og igjen sommeren 1197. Hvor han bodde der vet vi ikke, men det er rimelig å tenke seg at det kan ha vært i abbedens hus, som ligger rett nordvest for klosteret og trolig opprinnelig var prestebolig knytta til den eldre St. Edmundskirka. Sverre var på det tidspunktet lyst i bann, og i 1200 ble munkene straffa for å ha feira messe med ham i klosterkirka i juli 1197. Det var ordensledelsen i Citeaux som ila straffen, men vi vet ikke hva de ble straffa med.

I 1219 ble klosterfreden redninga for en del av sysselmann Ivar Utviks menn. Han lå for anker utafor Hovedøya, da de ble overfalt av Gudolv av Blakstad og ribbungene. Ivar Utvik og flere andre ble drept, men en del redda seg inn i klosteret.

Videre utover på 1200-tallet ble klosteret viktig i nasjonal og internasjonal sammenheng gjennom abbed Askatins deltakelse på riksmøter og som sendemann til flere land. Mye av denne aktiviteten skjedde etter at han gikk av som abbed, men reflekterte positivt på klosteret. Da Askatin i 1270 ble biskop av Bjørgvin bidro dette også til å styrke klosterets posisjon. Han deltok også på kirkemøtet i Lyon i 1274 og var der med på å drøfte muligheten for et nytt korstog. Også etterfølgeren Laurentius utførte viktige oppgaver. Blant annet var det han som sørga for at kardinal Vilhjalm av Sabina kom til Bergen for å salve og krone Håkon IV Håkonsson.

På slutten av 1400-tallet kom birgittinere fra Munkeliv kloster i Bergen til Hovedøya, da deres eget kloster hadde brent i 1455. De holdt til på Hovedøya inntil de kunne få eget tak over hodet igjen.

Da Christian II forsøkte å gjenvinne Norge i 1531 ble Hovedøya kloster trukket inn i begivenhetene. Abbed Hans støtta Christian, og i januar 1532 overfalt høvedsmannen på Akershus, Mogens Gyldenstierne, klosteret. Abbeden ble etter hvert ført som fange til Akershus festning. Christian II hadde en del av sine soldater forlagt i klosteranlegget mellom beleiringene. Admiral Tile Gieseler og Peder Skram leda en unnsetningsekspedisjon til festningen, og 1. april 1532 ble det kamper på isen nær hovedøya. En gang i løpet av første halvdel av april ble så klosteret satt i brann, slik at det ikke lenger kunne brukes av soldatene. I sitt klageskriv fortalte abbed Hans Andersen at klosteret ble plyndra og brutt ned til grunnen, og antyder at dette skjedde i forbindelse med at han ble arrestert. Det har ført til en misforståelse om at klosteret ble ødelagt allerede i januar 1532, men abbedens klageskriv ble forfatta en tid etter arrestasjonen, og har trolig klemt sammen tidslinja en del. Fra 1540-åra ble det ødelagte klosteret brukt som steinbrudd da man begynte å forsterke festningen. Øya ble lagt under Bygdøy ladegård.

Klosterets arkiv ble ført til Akershus festning, der det ble oppbevart fram til 1660-åra.

Utgravninger

I 1845 til 1847 fant de første arkeologiske undersøkelser sted. De ble utført av Fortidsminneforeningen, og var det første utgravningsprosjektet foreningen sto bak. I årene 1930 til 1938 utførte Gerhard Fischer nye utgravninger.

Ruinene ligger åpent tilgjengelig på Hovedøya, ikke langt fra fergekaia. Øya er tilgjengelig med rutebåt fra Oslo og med privat båt.

Abbeder

Det finnes ikke noen samtidig oversikt over abbeder, og det er trolig hull i den oversikten man kan sette opp. Fordi klosteret var en stor jordeier og fordi abbeden hadde høy rang nevnes ofte de enkelte abbeder i diplomer, så vi kjenner navn på de fleste. Der det åpenbart må ha kommet noen mellom de vi kjenner, er dette markert i lista.

  • Philippus fra Kirkstead, fra England. Klosterets grunnlegger. Abbed 1146/47 til 1153, returnerte til England. Trolig identisk med abbed Andverus som nevnes av Chr. Lange.
  • William de Houede, fra England. Abbet fra 1153. Nevnt i to franske diplom fra før 1160.
  • En eller flere ukjente.
  • Askatin, trolig fra England. Nevnt som abbed 1219 og 1223. Ble også kongens kansler, og biskop av Bjørgvin fra 1270.
  • En eller flere ukjente.
  • Laurentius, trolig fra England. Nevnt som abbed i 1246.[2]
  • Sven. Nevnt som abbed 1249.
  • En eller flere ukjente..
  • Halvard. Nevnt som abbed 1281.
  • En eller flere ukjente.
  • Halle. Nevnt som abbed 1295 til 1299.[3]
  • Bård. Nevnt som abbed 1299 til 1305.[4]
  • En eller flere ukjente.
  • Albrekt (Albert). Nevnt som abbed 1311 og 1312.[5] Også nevnt i 1318, men da muligens en sammenblanding med Audun, se nedenfor.
  • Sigurd, Nevnt som abbed 1315, skal ha vært dansk og tidligere prior.
  • Audun. Nevnt som abbed 1318 og 1323.[6] Muligens fra Tautra kloster.
  • Jon. Nevnt som abbed 1321.[7]
  • Albert, nevnt i 1329.[8] Muligens samme person som i 1311/1312.
  • Anders. Nevnt som abbed i 1336.[9]
  • Arnulf? Nevnt som abbed 1342.
  • Andor? Nevnt som abbed 1347.
  • Arnulf Steinarsson. Nevnt som abbed fra 1351, gikk av 1354.[10]
  • Pål. Nevnt som abbed 1354.
  • Johannes. Nevnt som abbed 1358.[11]
  • Håvard. Nevnt som abbed 1387.[12] Død før eller i 1397.
  • Bjarne. Nevnt som abbed 1409 og 1412.[13]
  • Jon. Nevnt som abbed 1423. Muligens tidligere ved Lyse kloster.
  • Bo. Nevnt som abbed 1427 til 1432, muligens også mellom 1438 og 1460 dersom det ikke er to ved samme navn. Kan også være identisk med Bjørn, nevnt 1434.
  • Thorgeir. Nevnt som abbed omkring 1470.
  • Pål II. Nevnt som abbed 1488 og 1497.[14]
  • Claus av Hovedøya. Nevnt som abbed 1508 og 1509, muligens også 1511 som Niklas.[15]
  • Mathias Henrikssøn. Abbed til 1525. Dansk, kom trolig fra Tautra kloster omkring 1512. Utdanna ved Sorø akademi. Avsatt av Oslobispen på grunn av økonomiske misligheter.
  • Hans Andersen. Utdanna ved Sorø akademi. Abbed fra 1525 til 1532.[16] Dansk. Avsatt og ført til Akershus festning etter å ha stilt seg på Christian IIs side. Ble Hovedøyas siste abbed.

Graver

 
Gravminne over Sicelia, som ga mye gods til klosteret. Fra Akers historie, utgitt 1918.

En rekke personer ble gravlagt i klosterkirka eller andre steder i anlegget. Munkene og abbedene som døde på øya ble naturlig nok gravlagt der, men det var også flere som ga gaver til klosteret som ble stedt til hvile der. Blant de vi kjenner til kan nevnes:

  • Ragnhild Audunsdotter Holtabiarnars enke, ga i 1296 alt sitt gods til klosteret mot å få grav i korsgangen. Gravsteinen ble funnet på 1800-tallet. I en del litteratur omtalt som mor til abbed Audun, men dette kan være sammenblanding med farens navn.
  • Sicelia husfrue, ga mye gods til klosteret. Gravlagt i kirkas nordre korsarm. Gravsteinen ble funnet på 1800-tallet, men gikk i oppløsning.
  • Thorkel Mottul, erkeprest i Hallvardskatedralen. Gravlagt ved høyalteret.
  • Hartvig Krummedike og Karen Krummedike, riksråd og lensherre og hans hustru. Gravlagt ved kordøra i mkirka. Gravsteinene ble trolig funnet, men er så forvitra at det er usikkert.

En barnegrav ble funnet i en nisje i kirkemuren. Plasseringa ved Maria-alteret i den gamle St. Edmundskirka antyder svært høy status, og Nicolay Nicolaysen mente at det kunne være et kongsbarn.

Abbeder ble ofte gravlagt med flotte gravminner, og gjerne i kapitelsalen. Fra Hovedøya kjenner vi en såkalt abbedlikstein fra kapitelsalen som markerer en slik grav, trolig en fellesgrav for flere abbeder. Steinen er bare delvis bevart.

Galleri

  • Grunnplan over ruinene, etter Nicolaysen. Fra Akers historie, utgitt 1918.

  • Klosterruinene omkring 1870, fra Nordiska taflor.

  • Klosterruinene. Dette bildet er brukt i forbindelse med kartlegging, så murene er merka med tusj.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Klosterruinene.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Kulturlandskapet ved klosteret.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Kulturlandskapet ved klosteret.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Kulturlandskapet ved klosteret.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Kulturlandskapet ved klosteret.
    Foto: Ukjent / Riksantikvaren
  • Klosterruinene.
    Foto: Ole Tobias Olsen
  • Klosterruinene.
    Foto: Ole Tobias Olsen
  • Klosterruinene.
    Foto: Ole Tobias Olsen
  • Klosterruinene.
    Foto: Ole Tobias Olsen
  • Kulturlandskapet ved klosteret.
    Foto: Ole Tobias Olsen
  • Kulturlandskapet ved klosteret, familiene Prytz og Olsen på tur.
    Foto: Ole Tobias Olsen

  • Seglet til abbeden i Hovedøya kloster. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Ruinene. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Bygningsdetalj. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

  • Gulvflis. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922

Moderklosteret i Kirkstead

  • Plan over klosteret i Kirkstead. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922.

  • Ruinene på 1700-tallet. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922.

  • Ruinene på 1700-tallet. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922.

  • Kapellet i Kirkstead, den eneste bevarte bygningen i klosteret. Fra Edv. Bull: Oslos historie, 1922.

Referanser

  1. ↑ Fischer 1950: 86.
  2. ↑ DN I, nr. 30.
  3. ↑ DN II, nr. 36 og XXI, nr. 3.
  4. ↑ DN IV, nr. 40 og I, nr. 105.
  5. ↑ DN IV, nr. 95.
  6. ↑ DN II, nr. 121 og II, nr. 151.
  7. ↑ DN V, nr. 60, IV, nr. 148 og V, nr. 66.
  8. ↑ DN II, nr. 193.
  9. ↑ DN V, nr. 113.
  10. ↑ DN II, nr. 312.
  11. ↑ DN VIII, nr. 168.
  12. ↑ DN VI, nr. 341.
  13. ↑ DN III, nr. 592.
  14. ↑ DN I, nr. 956.
  15. ↑ DN III, nr. 1043.
  16. ↑ DN VIII, nr. 602

Kilder

Eksterne lenker

Koordinater: 59.896337° N 10.728384° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hovedøya_kloster&oldid=2521820»