Juniopptøyene

Juniopptøyene i Christiania begynte 13. juni 1795. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre Bernt Anker planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til Frankrike. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, Spadille. Arbeiderne bordet skipet og førte det til Tollboden. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens rådstue. Til sist friga politimesteren arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom.

Christiania Havn i 1800. Både Krana til venstre og Bernt Ankers Palé til høyre er nevnt i kildematerialet.
Maleri av John William Edy, ca 1800

Omtale i ettertid

Juniopptøyene markerte seg i samtiden på grunn av sin voldsomhet. Historikeren Edvard Bull d.e. så på opptøyene som et resultat av at det sene 1700-tallets revolusjonære ideer hadde preget tankegangen til Christianias arbeidere. Edvard Holm samtykket derimot med Bernt Anker i at «et saadant opløb henger for en deel sammen med Almuens Misundelse over visse Huuses fortrinlige velstand», og ser dermed på opprøret som en reaksjon på arbeidernes fattigdom og Ankerfamiliens rikdom. Holm drøfter imidlertid ikke opprørets form og målsetning. Her vil jeg drøfte hvorvidt dette opprøret følger de revolusjonære tendensene som i perioden gjorde seg gjeldende blant annet i Frankrike og USA, eller om det snarere følger en legalistisk modell, slik Knut Sprauten argumenterer for. I en slik legalistisk modell fremlegges et krav fra arbeidere og fattige om at overklassen skal følge eksisterende normer og lover. Som en forlengelse av dette vil jeg drøfte hvorvidt opprørerne og myndighetene hadde det samme synet på årsakene til opprøret. Slik vil jeg argumentere for at dette opprøret viser en forskjell i rike og fattiges syn på opprør i Norge. Mens de rike fryktet arbeidernes revolusjonslyst, var det et legalistisk tankegods som drev arbeiderne til å gjøre opprør. For å underbygge dette, vil jeg vise til vitneutsagn fra avhørene som ble avholdt i farvannet av opprøret, samt analysere handlingsforløpet i en samfunnskontekst.

Kildemateriale

Christiania Tugthuus.

Foto: Olaf Martin Peder Væring

Christiania politikammers forhørsprotokoller har vært min hovedkilde. Kilden er skrevet fortløpende under forhørene. Dette ser vi blant annet ved at det er foretatt rettelser flere steder i teksten, der vitnet har endret på forklaringene sine. Kildens hovedstyrke er at leseren får innsikt i hvilke spørsmål som ble stilt i retten, noe som åpner for tolkning rundt hva myndighetene så på som viktigst i forbindelse med opprøret. Vi kjenner altså til kildens samfunnskontekst.

En annen av kildens sterke sider, er at holdninger formidles fra deltakernes egen munn. Likevel er utsagnene deres sterkt preget av forhørssituasjonen. Selv om 37 av personene som avgir forklaring i forhørsprotokollene selv har deltatt i opprøret, er det påfallende hvor lite de innrømmer å kjenne til, både om opprøret og dets ledere. Det er flere elementer som underbygger at dette skyldes bevisst tilbakeholding av informasjon. Flertallet av dem som ble forhørt ble laugdaget, det vil si innkalt, flere ganger før de faktisk møtte opp i retten. Dette tyder på at de var motvillige til å avgi forklaring, noe som både kan skyldes sympati for opprørerne og redsel for straff. Straffene for å delta i opptøyer var strenge. Blant annet ble Michael Gundersen straffet for «å ha brukt skjældsord og ansaa det for at være sin pligt», og dømt til seks måneders arbeid ved Christiania Tukthus. En frykt for slike straffer har helt sikkert preget vitneforklaringene.

Harde tider for de fattigste, rikdom for de få

Perioden etter den amerikanske frigjøringskrigen utviklet seg til å bli en lukrativ periode for Danmark-Norge som stat. Den amerikanske frigjøringskrigen og revolusjonskrigene i Frankrike krevde forsyning av trevirke, noe som gav Danmark-Norge statsinntekter. Som et resultat av dette var den dansk-norske økonomien på 1790-tallet preget av høykonjunkturer. Slik kan vi si at 1790-tallet var en økonomisk sikker periode for den dansk-norske staten som sådan. Likevel var ikke denne perioden økonomisk uproblematisk for befolkningen. Kornprisene steg. I tillegg var det først og fremst handelsborgerskapet i Sør-Norge som tjente på denne utenrikshandelen. Siden det hovedsakelig var én samfunnsgruppe, handelsborgerskap og patrisiat, som drastisk fikk bedret sin økonomiske situasjon, gjorde disse høye kornprisene levekårene hardere for underklassen, hvis inntekter ikke hadde forbedret seg. Resultatet var at 1790-tallet var en periode hvor klasseforskjellene økte. Overklassen ble meget rik, samtidig med at underklassen ble større og fattigere. Som en reaksjon mot denne dyrtiden ble det i 1792 innført forbud mot utførsel av korn, malt, gryn, brød og tvebakker til ”fremmede steder”. Dette var for å hindre distrikter hvor landbruket gikk i overskudd i å eksportere dette overskuddet til et utland som kunne betale mer for fødevarene enn tilsvarende norske forbrukere kunne. Ettersom dette var en forordning som skulle sørge for befolkningens felles beste, fikk den som konsekvens at enkeltpersoner ikke kunne tjene ekstra ved å eksportere korn utenlands.

De som protesterte

Det foreligger ingen oversikt over alle som deltok i opptøyene, og det er ikke mulig å finne igjen mer enn 20 av de 55 navnene fra forhørsprotokollene i folketellingen av 1801. Selv om dette er et spedt kildegrunnlag er det likevel mulig å danne seg et bilde av opprørets kjønns-, klasse- og demografiske tilhørlighet. I alt avgir 37 opprørere forklaring. Blant disse finnes kun én kvinne, og hun er innkalt sammen med både sønn og ektemann.

Riktignok utgjør disse 37 personene kun en liten del av de som tok del i opptøyene. Det er rimelig å anta at de som er innkalt til avhør er personer som fremsto som lederskikkelser under selve opprøret. Om kjønnsfordelingen blant denne gruppen er den samme som i opprøret som helhet, er ikke mulig å lese ut av verken forhørsprotokoller eller Norske Intelligenz-Sedler. En slik overveiende mannsdominert kjønnsfordeling stemmer likevel godt med andre norske opprør. Også Strilekrigen i 1760-årenes Bergen hadde en mannlig overrepresentasjon.

Geografisk er deltakerne i opptøyene fordelt på byens østlige forsteder: Fjerdingen, Grønland, Saugbanken og Vaterland; fattige bydeler med stor arbeiderbefolkning. Opprørernes yrker nevnes i 19 av tilfellene. Her nevnes 10 arbeidere, 7 høkere, en skredder og en båtfører. I tillegg nevnes det at syv borgermenn skal ha deltatt i oppløpet, men dette tilbakevises senere i forhøret. Arbeiderne tilhørte en fattig underklasse, og også høkerne var en økonomisk svak yrkesgruppe. Juniopptøyene var altså i stor grad dominert av en fattig underklasse.

Ulike former for protest

I tidlig moderne tid var de lavere klassenes matopptøyer den mest fremtredende formen for folkeprotest. Disse opptøyene kom både som en reaksjon mot et faktisk matunderskudd og som en reaksjon mot at høye varepriser forhindret deler av befolkningen i å dekke sine grunnleggende behov. Den nordeuropeiske befolkningen var mindre opprørsvillige enn den i syd- og sentral-Europa. Dette ser vi blant annet i nødsårene 1739-43, som gikk inn i historien uten at det fant sted et eneste opprør. Likevel var det tendenser til opprørsvilje også i Norge: vi kan blant annet nevne strilekrigen i 1760-årene, og lofthusreisinga i 1780-årene.

Historikere har vært opptatt av å finne en måte å klassifisere ulike former for opptøyer. Den første modellen er E. P. Thompsons legalistiske modell. Den andre er George Rudés modell, som i all hovedsak tar utgangspunkt i geografiske og tidstypiske forhold. Historikeren Georges Rudé tar først og fremst utgangspunkt i geografiske skillelinjer når han klassifiserer de forskjellige opprørene. Ifølge Rudé var bygdeopprørene som fant sted i etterkant av den franske revolusjonen hovedsakelig preget av spontan matmangel, mens byopprørene bar sterkere preg av kollektive mentaliteter og ideologiske aspekter. Dette står imot E. P Thompson, som setter frem eksempler på opprør, hvor både by- og bygdeopprørene følger en felles tankegang. Rudé argumenterer også for at food riots were often taken over, if not instigated in the first place, by more influential outside groups, and were thus more susceptible to the intrusion of political ideas. Slik ser vi at Rudé ikke ser på matopprørene som politiske i seg selv. Snarere behandler han mat- og kornopprørene som upolitiske fordi han ikke kan spore helhetlige revolusjonære ideer i disse opprørene. Som en kontrast til Rudé, vitner opprørene Thompson trekker frem om et legalistisk tankesett. Her appellerer opprørerne selv til myndigheter og brødhandlere om å gå tilbake til det lovfestede paternalistiske systemet, hvor fødevarer måtte selges på markeder i byen, noe som igjen førte til kontroll over varepriser og noen grad av prisdifferensiering mellom over- og underklasse. Problemet med Rudé, og grunnen til at jeg ikke velger å benytte hans modell når jeg analyserer Juniopptøyene, er at han tar utgangspunkt i at underklassen i noen grad har en felles klassebevissthet, samt at matopprør i seg selv ikke er et resultat av en politisk bevissthet hos arbeidere og underklasse. Juniopptøyene fremstår, som jeg skal argumentere for i neste kapittel, som et opprør med et klart politisk tilsnitt. Thompson fokuserer også sterkt på dyrtid og moralske kornpriser, noe som gjør hans legalistiske modell mer anvendelig på dette opprøret.

Legalistisk tenkning hos Christianiaallmuen

Ingen opptøyer er isolerte enkelthendelser, men snarere handlinger som er nært knyttet til både regionale mentaliteter og politiske situasjoner. juniopptøyene var først og fremst en reaksjon mot ryktet om at Bernt Anker ville skipe fødevarer utenlands. Likevel fremgår det av forhørsprotokollene at det også var en samlet reaksjon mot en situasjon snarere enn en enkelthendelse. I dette avsnittet vil jeg drøfte hvorvidt Thompsons legalistiske modell er overførbar på Juniopptøyene. Bakgrunnen for flere av opprørene som nevnes hos Thompson, var at korn- og brødhandelere hadde latt markedskreftene råde over kornprisene, og brutt byprivilegiene ved å handle utenfor byens grenser. Det samme forekom i Christiania. Bernt Anker selv handlet med høkere og kjøpmenn utenfor bygrensene for å skaffe seg korn til lavere pris enn det han kunne skaffe inne i selve Christiania. Kornvarene som var lastet opp i Spadille på opprørskvelden var innkjøpt hos Nicolay Bøegh. Bøegh var bosatt i forstaden Storgaten, som på det daværende tidspunktet lå utenfor bygrensen. Likevel er det ikke dette protestene 14. juni var rettet mot. Om det også i Norge var reaksjoner på handel utenfor bygrensene i en tid hvor næringslovgivningen var i ferd med å bli liberalisert, kjenner jeg ikke til.

Bernt Anker så på seg selv som en velgjører, og som patrisier inntok han nettopp en slik formynderrolle overfor deler av byens befolkning. For å markere sin posisjon som velgjører for Christianias befolkning, hadde han blant annet solgt korn til redusert pris, og tidvis også delt ut gratis kornvarer til de fattige. At Bernt Anker selv sto i sentrum for dette opprøret er dermed spesielt, ettersom det tyder på at underklassen likevel ikke var fornøyd med hans posisjon overfor de fattige. Borgerskapet selv så på samtidens sosiale fordeling som en faktisk nødvendighet. Andreas Bull, som var politimester i Christiania i 1795, skrev i Topographisk Journal at:

Den medfödte Lyst til Forandring og den indförte og nödvendige Forskjel iblandt enhver Stats Stænder, har maattet overdrage til visse Mennesker Bestyrelsen og til andre de Fornödne tings tilvirkelse og Arbejdning.

Men delte egentlig de fattige denne troen på at en skjev sosial fordeling var en nødvendighet? Når Bernt Anker selv leter etter en årsak til Juniopptøyene, forklarer han det med at «et saadant opløb henger for en deel sammen med Almuens Misundelse over visse Huuses fortrinlige velstand». Om dette utsagnet viser tilbake til en tidligere uttrykt misnøye med patrisiatets enorme rikdom er ikke sikkert, men det er i alle fall én mulig tolkning.

Slik det fremgår av forhørsprotokollene ble Juniopptøyene i samtiden oppfattet som en samlet reaksjon mot en vedvarende handling. Forbudet mot utskiping av korn var i utgangspunktet ment som et middel for å bøte på dyrtiden, altså et forsøk på å bedre situasjonen for underklassen. Opprøret uttrykte dermed et ønske om at de eksisterende utjevnende tiltakene ble overholdt. Dette vitner om en legalistisk snarere enn en revolusjonær grunnholdning. Ditlef Haagensen, en av opprørerne, forteller at han

kom først om aftenen og gik med sine Cammerater uden for Ankers Huus, og der talede med Jakob Nielsen om at det var utilladeligt, at udføre Korn, og at andre imellem Bordladninger havde indkastet Korn forrige Aar.

Dette vitneutsagnet forteller at arbeiderne også tidligere hadde reagert med misnøye på at korn var skipet ut av landet. At utskiping ble sett på som usolidarisk mot de fattige, sier også Bernt Anker selv på opprørskvelden:

Han kunde skaffe Toldbodens Bevies for, at han aldrig havde drevet nogen kornhandel, og mindre utskibet Utenlands saadanne Vahrer, Hvorpaa ingen fornuftig Mand i saa dyre tider Kunde falt paa at gjøre noget forsøg.

Som nevnt, var forbudet mot utskiping av korn et tiltak som var ment å ha positive konsekvenser for arbeiderklassen. Opprørets handlingsforløp viser oss at opprørerne, kanskje arbeidere som helhet, kjente til denne loven. Dette vitner om en underklasse som var aktive samfunnsborgere. Det ser også ut til at opprørerne i utgangspunktet hadde tiltro til at de ville få gjennomslag for kravene sine. Da skipet ble arrestert, ble det ikke ribbet for kornvarer. Snarere ble det brakt over til Tollboden for å bli underlagt offentlige myndigheter:

da skibet [kom] til Toldboden, forlangte de [opprørerne] af Betjenterne, at det maatte forsiktes og siden udlosses til deres Profit, da de troede skib og ladning var Konfisceret, naar det med Kornvahre imod den Kongl forordning skulle gaae Udenlands.

Dette er en ansvarlig reaksjon fra opprørernes side, og tyder på at de hadde legalistiske hensikter med opprøret. Det kommer frem at opprørerne på forhånd hadde forventninger om at myndighetene ville dele deres inntrykk av at Bernt Anker var lovbryteren i denne konflikten. Selv om folkemengden som arresterte skipet nok syntes ”rasende og urimelig” i utgangspunktet, var det først etter at fire opprørere, og ikke Bernt Anker, var arrestert som lovbrytere, at situasjonen virkelig kom ut av kontroll. Da Niels Larsen ble forhørt 26. juni, uttalte han om oppløpet at «denne Handling var Lovlig og forsvarlig», noe som underbygger at opprørerne selv anså opprøret som et forsøk på å sørge for at utførselsforbudet ble overholdt.

Bernt Anker i en vanskelig situasjon

Bernt Anker (J. Juel)

Mye tyder på at Bernt Anker forsøkte å komme seg ut av en vanskelig situasjon ved igjen å opptre som velgjører. Da han om natten fikk vite at skipet var tatt i arrest, bedyret han sin uskyld samtidig som han delte ut kornet til befolkningen. I forhørsprotokollen fremstilles dette slik:

for at overbeviise den rasende og urimelige Folkemængde, at der ei var meere og ei andet i bemeldte skib, lod han det under Miletair Vagt offentlig udlosse og skjænkede disse Fødevarer til byens og Grønlands fattige Indvaanere; blev dog Sammenrottelsen ved at true og sette sig op imod saavel den Civile som Miletaire Øvrighed ja end, og ville tage af arresten 4re personer, der formedels overhørighed imod Øvrigheden, blev arresterede.

Det er ikke vanskelig å forstå at opprørerne tolket dette som at Bernt Anker forsøkte å kjøpe seg ut av en vanskelig situasjon ved å dele av sin egen overflod. I Norske Intelligenz-Sedler sto det 17. juni at folkemengden reagerte med ”Hurra-Raaben” på Bernt Ankers kornutdeling. Stiftamtmann Moltke gir derimot inntrykk av at kornutdelingen har motsatt effekt ”Fra dette øieblik af vokser forbitrelsen; ti almuen trodde nu med visshed at finde i denne hans gave det største bevis på hans brøde”. Resultatet av kornutdelingen var i alle tilfeller at gemyttene ikke roet seg, og at oppløpet vedvarte til klokken to om natten.

Revolusjonsfrykt

Et spørsmål som går igjen i forhørene, er hvorvidt de forhørte «havde hørt, at der skulle være gaaet Bud paa Landet effter Bønder til disse opprøreres Assistance». Dette tyder på at bymyndighetene fryktet at det var gjort forsøk på å kalle inn flere opprørere for å gi tumulten en større dimensjon enn den hadde hatt i første omgang.

Av de ni personene som blir spurt om de har hørt tale om en slik budsendelse, er det kun én som sier han har hørt om noe slikt. Som tidligere nevnt gir de fleste som blir forhørt sterkt inntrykk av å være motvillige til å avgi forklaring, derfor er det vanskelig å avgjøre hvorvidt disse utsagnene er sannferdige eller ikke. Likevel foreligger det altså ett utsagn som vitner om at en slik budsendelse hadde funnet sted:

Niels Rossing, Stivelsemager, blev indkaldet i Anledning af, at nogle Bønder, havde været inde hos ham, der skulle have været indkaldte at Møde paa Grønland, mandag afften forkl: sig saaledes: saavel nogle Bønder, hvilke han ikke kjendte, havde sagt at de vare av Lænsmanden indkalte at møde paa Grønland bemeldte afften, som og Underlænsmænderne Møllerup og Kurboe vare inde hos han og sagde: at de vare udsendte af Lænsmanden for at kalde Bønder ind i andledning af Oprøret.

Ettersom det ikke foreligger noen avhør av nevnte underlensmenn, er det ikke mulig kun på grunnlag av disse forhørsprotokollene, å se hvorvidt denne budsendelsen faktisk fant sted. Like lite er det mulig å vite hvor stort omfang en slik eventuell budsendelse kan ha hatt, eller hvor mange av de innkalte bøndene som faktisk møtte opp. Det vi likevel kan lese ut av dette, uavhengig av innkallelsens omfang, er en bekymring fra myndighetenes side for at grupper eller personer skal ha prøvd å gi opprøret en ny dimensjon. Dette kunne være både en ny størrelsesorden og et nytt politisk aspekt. Selv om dette enkeltopprøret ser ut til å ha hatt en legalistisk grunnholdning, var ikke en revolusjonær tankegang noe ukjent i Norge. Mary Wollstonecraft skrev om sine reiser i Norge samme år:

Nordmennene ønsker alt godt for den revolusjonære sak; og de følger, med den mest livlige interesse, de franske våbens fremskritt. De var faktisk så oppsatt på å unnskylde alt som har besudlet frihetskampen at det var med vanskelighet jeg overbeviste dem om at Robespierre var et uhyre.

Som kjent startet også den franske revolusjon med matopprør, og i 1795 var den franske revolusjon ennå ikke fullendt. Juniopptøyene markerte seg i samtiden med sin voldsomhet, og selv flere måneder senere var opprøret samtaleemne for byens befolkning. Det ridende artilleriet hadde problemer med å roe gemyttene uten å ty til vold. I tillegg skrev stiftamtsmann Fredrik Moltke at

han prøvde paa at faa borgervæbningen til at ta affære, men at officerene undslog sig med den begrundelse at de var ræd for, at naar det skulde komme dertil at skyldige maatte arresteres, borgerne maatte være mindre villige med den fornødne hurtighet at eksekvere det.

Det er lite sannsynlig at det er borgernes militære evner Moltke her satte spørsmålstegn ved, men snarere hvorvidt borgervæpningen ville være tilstrekkelig lojale ovenfor myndighetene. Til sist ble gemyttene roet ned ved at de arresterte ble frigitt. At Juniopptøyene i samtiden fremsto som en trussel er sannsynlig.

Noen dager etter Juniopptøyene var det opptøyer i Skien. Selv om også dette opprøret hadde et legalistisk tilsnitt, vitner Skienopprøret om at opprøret i Christiania hadde hatt en smitteeffekt, noe som var egnet til å skape frykt. Til tross for dette, oppfattet ikke Christianias handelspatrisiat noen av disse opprørene som reaksjoner på nød, men snarere som «Ildesindede menneskers oppvigleri».

Fattige og rike i to verdener

Grunnholdningen i 14. Juniopptøyene bygget på et legalistisk snarere enn et revolusjonært tankesett. Det som imidlertid er særlig interessant med dette opprøret er at det viser en stor forskjell mellom de rike og de fattiges holdninger til opprøret. Dette er i noen grad med på å belyse forholdet mellom de forskjellige samfunnsklassene i 1790-tallets Christiania. Kildene viser til en revolusjonsfrykt hos myndigheter og patrisiat, mens opprørerne selv handlet på bakgrunn av et tankesett som i utgangspunktet var legalistisk. Slik sett følger det, på tross av Christianias beskjedne størrelse, normen til opprør i større europeiske byer i samme tidsperiode.

Litteraturliste

• Bagge, Sverre og Mykland, Knut. Norge I dansketiden, 1380-1814. J. W. Cappelens Forlag A.S. S.l. 1989.
• Bull, Andreas. Topographisk journal for Norge, tredje hefte: "Om Haandverkerne i Kristiania". Jens Orbek Berg. Christiania 1793.
• Bull, Edvard og Sønstevold, Valborg. Kristianias historie bind 3. Oslo 1936.
• Dyrvik, Ståle. Norsk Historie 1625-1814, Vegar til sjølstende. Det norske samlaget. Oslo 1999.
• Folketellingen 1801. Digitalisert utgave. digitalarkivet.no
• Holck, Per. Bernt Anker, samtid, liv og forfatterskap, Solum Forlag. Oslo 2005.
• Holm, Edvard. Danmark-Norges historie fra den store nordiske krigs slutning til rigernes adskillelse (1720-1814), sjette binds :annen del). G. E. O. GAD. Kjøbenhavn 1909. Norske Intelligenz-Sedler 1795, 24, 25, 26, 27.
• Rudé, George. Ideology and popular protest. Lawrence and wishart. London 1980.
• Schou, Jacob Henric (red). Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve samt andre trykte Anordninger som fra aar 1670 ere udkomne. X deel. Kjøbenhavn 1795.
• Sprauten, Knut. «Fra kamp for sin rett til kamp om bedre lønn» i Tidskrift for arbeiderbevegelsens historie 1, 1981. Pax forlag. Oslo 1981.
• Statsarkivet i Oslo. Christiania Politikammer. Forhørsprotokoller. Protokoll 4. 1790-1790. (Katalog BV 3b, Hyllesignatur: 4c095. 6/4)
• Thompson, E. P. «The moral economy of the English crowd in the 18th century» I past and present number 50. The past and present society. S.l. 1971.
• Wollstonecraft, Mary. Min nordiske reise, beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795. Pax Forlag A/S. Oslo 1995.

Artikkelen er basert på artikkel om samme tema i Fortid 4/06