Knud Aukland

Knud Aukland (født 13. desember 1854 på Aukland der Oppe, død 11. desember 1938 i Solvang) var barnevandrer og en kjent lærer i Vigmostad, som i tillegg til 50 år i ulike kretser i sognet (Hægland og Håland 1872–1876, Einarsmo og Kleiven 1878–1897, Vigmostad 1897–1924), var postmester, kirkesanger, organist, og hadde flere ulike tillitsverv i herredet. Likevel ble han husket som en stillfarende person som ikke blandet seg opp i utenforstående ting. Det var skolen som fikk hans tid og interesse.

Knud Aukland avbildet i Fædrelandsvennen 13. des. 1934, s. 9. Originalfotografiet forsvant trolig under avishusets brann i 1972.

Familie og gårdsliv

Knud Sørenson Ougland ble født den 13. desember 1854 på gården der Oppe på Aukland i Vigmostad, og døpt den 25. desember i Vigmostad kirke. Knuds foreldre var Søren Ougland (1823–1898) og Anne Haaland (1819–1909), som giftet seg i mai 1849 i Vigmostad, og bodde på samme gården. Knud var det mellomste barnet i en søskenflokk på tre: Gunder, Knud og Ole. Knud og brødrene vokste opp i enkle kår, og at barna måtte hjelpe til hjemme på gården, var en selvfølge. Tore Bergstøl skriver i bygdeboka for stedet at det i Vigmostad var tradisjon for å dele opp de gamle åkrene mellom de forskjellige gårdpartene. Slik kunne brukene bli ganske små, og det ble vanskelig å brødfø hele familien av gårdsdriften. Hans far var bare en simpel bonde og omgangsskolelærer og ingen av disse yrkene ga velstand den gangen. Familiens nød tvang bl. a. Knud til Konsmo og Birkenes for å gjete. Begge brødrene til Knud søkte senere lykken i utlandet, først Ole i 1893 mot Wisconsin, men ble borte på sjøen, og Gunder i 1902 til Cape Town.

På denne skrinne gården innerst i Vest-Agder, bodde hele familien i 1865. Alle tre barna var født, Ole (15 år), Knud (12 år) og Gunder (8 år). Far var skomaker og oppført som selveier på gården med hustru Anne Gundersdatter. Familien hadde 3 kuer og 6 sauer, de sådde 1½ tønne havre og 1½ tønne poteter. Et fattiglem og skomaker var også oppført der, 22 år gamle Nils Torjesen. Trolig var han tilknyttet fars skomakervirke.

Bergstøl skriver at gårdsdriften i Vigmostad foregikk med enkle redskaper på 1800-tallet:

Våronna starta 28. april, åkrene ble spadd, horva og gjødsla før de sådde for hånd. Redskapene var i tre og etter hvert jern. Gjødsel, korn og poteter ble båret på ryggen i kurver som var fletta eller bøkra. Høstonna begynte tre uker etter jonsok. Høyet ble slått med langljå, det ble tørket flatt, og vendt med rive. Det var først rundt 1900 at nytida begynte i jordbruket, skriver Bergstøl. Fra dyrene på gården fikk de melk, kjøtt, skinn og ull. Melka kunne kinnes til smør, eller kokes til ost og gome. Det var vanlig å drikke sur melk. Det var kvinnene på gården som stelte og melket dyrene, kuene ble melket for hånd, og også sauene ble melket. Fra midten av oktober til midten av november slakta de dyrene. [...]

Barnevandring

«Knuds» fotspor fra hjemgården Aukland i vest til Birkenes i øst. Kartet er basert på de oppmerkinger historielag i Agder har laget av en sammenhengende strekning hvor det er stor sannsynlighet at mange av barna gikk i flokker.

Knud ble tvunget ut på vandring for å jobbe som gjeter og beskytte buskapen mot bjørn og ulv, først til små gårder i Konsmo på «Vestlandet» og når han ble eldre, til mer velstående gårder helt øst i Birkenes på «Austlandet». Dit har han vandret ut trolig med tusenvis av andre små barn, helt ned i syvårsalderen, gjennom heiene i Aust-Augder, for å tjene penger til familien. De samlet seg ved Konsmo kirke i begynnelsen av april hvert år for vandre sammen; derfra var stien 87 km lang, og gikk på tvers av dalene. Ytterligere 11 kilometer er det fra Aukland, omlag 10 mil har Knud trolig vandret fra sin hjemgård på Aukland til rikere gårder øst i Birkenes. Det var en lang strekning å vandre for et barn i den alderen. Hjemlengselen må vel allikevel ha vært det verste. Knuds yngstesønn Andreas (1906–1988) meddeler i et barndomsminne at, «Klaget vi over ett eller annet, fortalte ofte far hvordan han hadde det som gjetergutt, langt borte fra hjemmet, blant bare fremmede, enslig i skogen, ikke bare lyse minner...»

Knuds skolefravær i året 1864 viser 54 fraværsdager av i alt 72 skoledager, der 3 av dagene var av lovlig grunn.

Foto: IKAVA, Skoleprotokoll Hægeland og Håland (1863–1879) s. 5

Skoleprotokollen fra Hægland skolekrets viser at Knud noen år hadde mye fravær fra skolen. Det året han var i 8-9-årsalderen hadde han et fravær på 165 dager, og var på skolen 51 dager, mens det året han var 14 forsømte han kun én dag av totalt 14 dager. Det er ikke usannsynlig at fraværet skyldes arbeidet utenbygds. At barn måtte dra på disse barnevandringene, skyldtes hovedsakelig fattigdom. De fleste satt i små kår og gårdene ga ikke arbeid nok eller mat nok til alle. Lønnen og klærne barna kom hjem med, bidro til å bedre økonomien på gården hjemme. Historiker Eilert Sundt mente at det ikke bare var fattigdom som gjorde at barna måtte reise hjemmefra i tidlig alder for å arbeide, men mente det ble sett på som «en del av oppdragelsen».

Lærerkallet

Som saa mange som senere satte merker i vaart fol­keliv, maatte Aukland tidlig ut paa gjætlebakken, i Konsmo og helt i Birkenes. Men hugen stod til boka, og naar han gikk ein­sam i heia og gjætte, kom kal­let til ham: “Du skal bli lærer”

– KJT. i Fædrelandsvennen 13. des. 1934, s. 9

For at Knud skulle kunne realisere kallet om å bli lærer, måtte han se å bli en flittig student. Det var som regel «flinke unggutter» som ble oppmuntret til å velge lærerutdannelse som livsvei. Knud var eller ble imidlertid flink; da han konfirmerte seg den 3. oktober 1869, ble hans kristendomskunnskaper og flid anmerket som «Meget god Kundskab, meget god Flid og Opførsel». Han karakterer og forsømte dager fra 1863 til hans konfirmasjon i 1869 kan for øvrig leses her.

I 16-17–årsalderen fikk han komme inn på Søgne lærerskole, «dannelsesanstalt for omgangsskolelærere», et lærerkurs med varighet på 1 år og 3 måneder. Det var kort tid, men Knud tok tiden godt i bruk, og han og medelevene skal ikke ha oppført seg dårlig overfor lærerne. Han var såvidt fylt 18 år da han tok examen artium. Like etter, i 1872, fikk han sin første lærerpost på Austheim som omgangsskolelærer for Hægland og Håland kretser. Siden dette var omgangsskole, satt som oftest hele husttanden inne i skoletimene og fulgte undervisningen. Disse første fire årene skal Knud ha minnes med glede. Knud skjønte etter hvert siden at det ville være både trivelig og nyttig å lære seg mer. Derfor, fire år etter, i 1876, begynte han på Christiansand Stifts Skolelærerseminarium på Holt. Men i den tid han studerte der, ble skolen flyttet til Kristiansand, så halve kurset ble gående på hvert sted, og examen artium avla han i Kristiansand i 1876. Da han var ferdig med seminaret i 1878, fikk han bli lærer for Einarsmo og Kleivens kretser.

Omvendelsen

I 1892, da Knud var 38 år gammel, opplevde han en personlig kristen omvendelse. Av alle sorger og gleder han hadde opplevd, så han dette som det største. Følgende skal han ha meddelt om sin opplevelse: «Jeg var paa vei til skolen. Da kom dette ordet til mig: 'Jesu Kristi, Guds sønns blod renser fra all synd.' Da blev jeg saa glad at jeg snaut kjente jeg gikk paa veien.»

Videre fortelles det:

Men hver prekesøndag siden har gamle Aukland vært paa sin vante plass i klokkestolen, og han utfører fremdeles klokkerens arbeide, da kirkesangen siden 1926 fungerer som organist. Selvfølgelig gjør gamleklokkeren tjeneste uten lønn. Gleden over aa være i Herrens hus er nok for ham. Men ogsaa paa bedehuset er han viss. La der være mange eller faa folk, Aukland er paa sin plass, i helg som i yrke.

Bedre kår

Fra 1900 ble forholdene gradvis bedre i Vigmostad. Folketallet i bygda gikk også nedover igjen. Slik har det vært for Knuds familie også, de eldste barna ble voksne og kom i arbeid og fikk dermed egen inntekt. I folketellingen for 1900 er både foreldrene og de fire barna som da var født, oppført. Knud var 46 år og folkeskolelærer og kirkesanger. Bolette, som da var 38 år, er ført opp som «Folkeskolelærerens hustru». Barna Sverre, Gabriel, Borghild Andrea, Ragna er født, og familien har også en tjenestepike, Anna Johnsdatter Støle (f. 1881). Våren året før hadde Knud solgt gården i Einarsmoen til lærer Elias Vrålstad for 4000 kroner., som ble tilsatt som lærer i Einersmo mens Knud ble forflyttet til Vigmostad, da han ble tilsatt som lærer i Vigmostad. I overgangen og starten på dette hundreåret ble han lærer i hovedkretsen, kirkesanger og poståpner - med de goder og ansvar som fulgte med stillingene: få bo på skolejordet, klokkergården og poståpneriet.

Skolejordet og klokkergården

Lærer Knud Aukland med skoleklasse på Vigmostad i 1929, bak det gamle kommunelokalet.

Foto: Privat.

I 1897 ble Knud lærer i Vigmostad og kirkesanger i Vigmo­stad kirke, etter at læreren for hovedkretsen, Ole Eielsen i 1899, flyttet til Valle. Med til disse stillingene hørte klokkergård og leilighet i skolehuset.

I folketellingen for 1910 er Knud og alle barna oppført på Vigmostad skolehus. Agnes ble født i 1901, Margit i 1902 og Andreas i 1905. Knud var 56 år, og er oppført som kirkesanger og Skolelærer og Postaapner. Alle syv barna er født: Borghild, Sverre, Gabriel, Ragna, Agnes, Margit og Andreas. Bolette er 48 år, og oppført med Husstel. Yngstesønnen Andreas (f. 1906) forteller om tiden rundt hans fødsel, at «Da var mor 48 år og kunne ha trengt roligere dager. Nå ble det enda større omsorg, stell og pass, (...)» Tjenestepike Anna er fortsatt å steller i hjemmet. Andreas forteller videre at de fikk elektrisk lys rundt 1916. En hadde liten kontakt med omverden, men det var likevel postgang, med hest, opp gjennom dalen hver dag.

Poståpneri hjemme

Fra 1902 til 1925 var han poståpner i Vigmostad. En årlig poståpnerlønn i 1908 var på kroner 200,-, i 1912 kr 250,-, i 1914 kr 300,- og fra 1917 kr 450,-. Fra juli 1917 ble det gitt et midlertidig dyrtidstillegg med 50 % av lønnen. I et barndomsminne forteller yngstesønn Andreas (1906–1988) om sin fars lange arbeidsdag som poståpner, lærer og far:

Far hadde en lang arbeidsdag. Kl. 7.00 på morgenen kom postmannen. Da måtte postsekken være ferdig. Vi hadde nemlig poståpneri heime. Ragna overtok etter hvert mye av arbeidet. Var det vinterstid, var det litt av en jobb for far med snømakingen om morgenen når det hadde vært rennefok om natta. Skoledagen begynte kl. 8.30 og rakk til 18.30 med middagspause kl. 12.00. Men barna kom tidlig på skolen, og det måtte være varmt i skolestua. Den store ovnen stod rent rødglødende på sprengkalde vinterdager. I fjøset hadde far gjerne også en jobb før mor overtok melkingen. Folk kunne hente og levere post hele dagen til sent på kveld. Ikke sjelden vanket det en kopp kaffe og en matbit til heiefolk som hadde lang vei.

Flytter inn i Solvang

Knud og Bolette i trappa på Solvang.

Foto: Privat.

På sine eldre dager fikk Knud og konen gleden av å flytte inn i Solvang (gnr. 71/32), en kilometer sørøst for kirka. Knuds sønn Gabriel var snekker og byggmester, og bygde Solvang i 1912. Knud fikk skjøte på huset november 1920 for 2700 kroner av Søren Ånenson.

Andreas (f. 1906) forteller at det var et godt barnehjem og miljø å vokse opp i. Huset var fylt opp med syv barn, som etter hvert startet å flytte ut; Margit som var ferdig med lærerskolen i 1923, holdt de første årene skole i Vigmostad, men hadde ellers sin lærergjerning i Froland. I 1936 giftet hun seg med byggmester Kristian Kleivene, og flyttet til Blakstad. I 1924 tok Sverre fars plass både i skolestuen og kirken i, mens Knud fortsatte som organist. Agnes var født med downs syndrom og døde tidlig, i 1927. Da forteller Andreas at det ble et tomt rom i søskenflokken. Borghild giftet seg med Daniel Ekeland fra Tryland. Gabriel giftet seg med «Magga», Margit f. Gismerøy, og de bosatte seg i Mandal. Andreas giftet seg i 1934 med Kristine Brunvatne. Ragna stelte for Knud og Bolette hjemme på Solvang så lenge dem levde.

I anledning Knud sin 80-årsdag, 13. des. 1934, skrev Fædrelandsvennen en gratulasjonshilsen til ham (s. 9), som lød følgende: «I sin gilde heim «Solvang» nyter nu Aukland, sin velfor­tjente «aldershvile» sammen med sin gode hustru Bolette, f. Roland. Ellers maa en nu ikke ta ordet «hvile» for bokstavelig. Gamleklokkeren er ennu rask og rørig og rusler støtt med noe.» 83 år gammel, den 11. des. 1938, døde Knud hjemme på Solvang; hjerneblødning som den oppgitte dødsårsaken, og begravet den 17. des. i kirkegården i Vigmostad.. Seks dager før han døde, mens han var sengeliggende:

Ulrich Olsen heldt ein ålvorsam tale um folkeskulens store uppgåva å så god sæd i barnesjæli. På slutten nemnde han nokre ord um gamle lærar Knut Aukland som ligg sjuk, ein mann som hev ofra seg i skulestova og planta Guds bilæte i barnesjæli. Samlingi reiste seg og høyrde tala ståande.

– Agder Tidend 5. des. 1938, s. 3

Personen Knud

Knuds briller. Kjøpt hos E. P. Wintersberg Optikus Kristiansand S.

Utfra omtaler i kilder om Knud, vil hans person kunne betegnes som stillfarende, hvileløs, gjestmild, ydmyk og gudfryktig. Og selvom han i årenes løp også hadde forskjellige tillitsverv i herredet; flere ganger lærernes representant i skolestyret, formann en tid for forstanderskapet i Nordre Undals sparebank, med i kontrollkomitéen for banken fra 1910 til 1927, i styrene for ytre og indre misjon, i fattigkommisjonen – ble han kjent som en stillfarende person som ikke blandet seg opp i uvedkommende ting. Det var skolen som fikk all hans tid og interesse.

I hans lærergjerning ble han, i følge det samme Fædrelandsvennen-oppslaget, sagt å være «(...) en dyktig kateket, og som en av de lærere som alltid gikk med glede og vel forberedt til sin gjerning. Som lærer var han aktet og avholdt, og han ble betegnet som flittig, svært sam­vittighetsfull, og at han stod som et ly­sende eksempel for de yngre lærerne.»

I Storakers Saagn og Gaader-samlinger fra 1941, meddeler Knud et sagn:

I Nærheden af Gaarden Augland i Vigmostads Sogn er et Fjeld, som kaldes Løndalsfjeldet. Nedenfor er en Dal, som kaldes Løndalen. Paa Nordkanten er en Hei. En gang lagde en Mand sig til at sove paa en Haug nær ved det nævnte Fjeld. Da han var sovnet ind, kom en Huldermand, tog ham paa en Skuffe og slæbte ham ind i Fjeldet. Da de havde gaaet et lidet Stykke, kom de til et stort Værelse. Derinde skinnede Solen ligesaa klart som ude. Der var et stort Bord og ved dette sade to Jomfruer og syede og en Kone kjærnede. Hun bød ham velkommen og spurgte, om han vilde blive hos dem; men han svarede nei. Konen lovede ham en af Jomfruerne tilægte, hvis han vilde blive hos dem; men han svarede atter nei. Da gikk de efter Mad til ham; men han vilde ikke nyde noget; thi den saa ud som Kogjødsel; men der var dog noget, som saa god ud. De vilde nøde ham til at spise; men han negtede fremdeles. Da han nu slet ikke vilde nyde det mindste, tog Konen og satte ham paa en Skuffe og slængte ham ud af Fjeldet, og saaledes slutted Sagnet, at dersom han havde spist det mindste, var han bleven i Fjeldet.