Barnevandring
Barnevandring en betegnelse på de arbeidsvandringene av barn som var på Sørlandet fra 1830 og fram til rundt 1910. Vandringene gikk fra det indre av Vest-Agder til kystbygdene øst for Kristiansand og rundt Grimstad og Arendal.
Bakgrunn
Dødeligheten falt kraftig i Norge tidlig på 1800-tallet, herunder også barnedødeligheten, samtidig ble det fortsatt født barn i store kull som tidligere. Flere overlevde barneårene og vokste opp i større barneflokker.
Dette førte til en stor befolkningsvekst og landets befolkning fordoblet seg i 50-årsperioden mellom 1815 og 1865, fra rundt 900 000 innbyggere til 1 700 000, og videre til 2 000 000 i 1890 og 2 650 000 i 1920.
På de små og skinne gårdene i det indre Vest-Agder var det ikke lett å skaffe nok mat til de store barneflokkene, og både barn og voksne måtte ut for å finne arbeid.
Vandringene
Områdene som avga både voksne og barn til arbeidsvandring var Øyslebø og Laudal, Åseral, Nordre Undal, Hægebostad, Fjotland og Kvinesdal, samt deler av Lyngdal. De dro til området som da ble kalt for «Austlandet», altså kystbygdene øst for Kristiansand. Dette var før begrepet «Sørlandet» var lansert av Vilhelm Krag i 1902.
Noen av barna gikk alene, ellers samlet de seg ved Konsmo kirke i begynnelsen av april hvert år for vandre sammen på tvers av dalene østover. De gikk ofte 15–20 mil og ble borte hele sommeren, noen ganger helt fra april til november. Det var både gutter og jenter helt ned i sju-åtteårsalderen og opp til 15 år og gikk som oftest i flokker på opptil 50-60 fra dalførene, hovedsakelig i vest, til rikere gårder særlig i øst. Barna hadde dårlig med klær og mat, og måtte ofte gå barbeint. Flokkene kunne være et trist syn, og folk snudde seg ofte bort når de kom for å slippe å se de små, gråtende barna under usle forhold. De fulgte som oftest faste veier/stier. Deler av disse er i dag historiske vandrerruter, samt Setesdalsbanens trasé går også i en av rutene.
De lange fraværene fra hjemtraktene gikk også utover skolegangen.
Arbeidet
De tok arbeide som gjetere eller annet gårdsarbeid, som vann- og vedbæring særlig rundt Grimstad eller Arendal, eller i byene. Her hadde veksten i skipsfarten skapt et større behov for arbeidskraft og det var økonomisk vekst. I 1880-åra hadde skipsflåten i Aust-Agder mer enn 9 200 sjømenn og på det meste hadde skipsbyggeriene i Grimstad tolldistrikt 1 000 arbeidsplasser.
Dette gjorde det også vanskelig å få nok lokal arbeidskraft i sesongen. De kunne ha avtaler og arbeid på forhånd, og visste hvor de skulle. Voksne som selv var på arbeidsvandring kunne gjøre avtaler for sine barn for kommende år. Det var også agenter som reiste rundt på bygdene i Vest-Agder og rekrutterte barn som gjetere for bøndene i Aust-Agder.
Noen kom til greie, ansvarlige folk som ga dem en god behandling, mens andre ble behandlet nærmest som slaver, med sult og frost som en del av hverdagen som ikke minst også var preget av hjemlengsel. Materialet etter de tidligere barnevandrerne er preget av de4 dårlige historiene, men det er også lyspunker, med pent og varmt vær, hvor en kunne treffe kjente fra hjembygda som gjette dyr i samme område.
De som hadde arbeidet som gjetere, kom kanskjehem med 3 til 4 spesidaler, og det var kjærkomne penger for familien hjemme, men en viktig gevinst var også åm slippe å fø på enda en persom disse månedene.
Opphør
Barnevandringene avtok mot slutten av 1800-tallet og det siste året var i 1910. En vesentlig årsak var at utvandringen til Nord-Amerika, særlig fra 1880-åra, hadde blitt omfattende. I løpet av perioden hadde det også blitt store forandringer i jordbruket.
Holdninger til barnevandringen
Nød og fattigdom kommer mest opp når det gjelder årsaken til denne arbeidsvandringen av barn, som også var utbredt blant voksne.
Men i materialet kommer det også opp synspunkter, blant annet fra Eilert Sundt, om at dette var en viktig del av barneoppdragelsen. Av den grunn var det ikke alltid de aller fattigste barna som var på vandring. Det er også fortalt at barn som bare var hjemme i oppveksten følte seg mindreverdige, og uten viktige erfaringer de som hadde vandret hadde.
Se også
Kilder og litteratur
- «Barnevandring» i Store norske leksikon
- Ougsland, Torbjørn. «Barnevandringar og andre arbeidsvandringar frå vest til aust i Agder : Barnevandringar» i Arbeidsvandringar på Agder, ss. 63-73. Kristiansand. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Belsvik, Rune. På vandring, s. 11. Utg. Sørlandet i 100. Kristiansand. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Barnevandrerstien, Visit Sørlandet
- Hentig, Urd von. Barnevandringer. Utg. Eide. Bergen. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hovet, Svein. Barna fra skogsbygda. Utg. Ansgar. Oslo. 1979. Digital versjon på Nettbiblioteket.