Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274)

Østre Leiknesbø (gnr. 274), også kalt Bogen, er en gård i Hamarøy kommune. Den ligger som den femte ytterste gården på Tysfjordens sørlige side. I øst grenser gården mot gnr. 273 Storjord nordre, mens den i vest grenser mot gnr. 75 Leiknesbø vestre. Grensa i utmarka går dels mot de nevnte gårder og mot gnr. 72 Storjorden søndre. På eiendommen finner vi neset Bognes, som i den moderne tid har vært et knutepunkt for fergesamband til Lødingen og til Skarberget i Tysfjord.

Leiknesbø østre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	274

Matrikkelnavnet Leiknesbø skiller seg klart fra dagligtalens navn ”Bogen”. Siste ledd i gårdsnavnet ”bø” forklarer Oluf Rygh slik: ”engmark, den indgjerdede eller omhegnede Mark omkring en Gaard”. Navnet betyr dermed: en til-hørende engmark til Leiknes.

Jordsmonnet på Leikensbø østre består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, og med sterke innslag med annen forvitringsfjord og områder med organisk jord. Gården regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.

Leiknesbø i de eldste tider

I området rundt Bogen finner vi noen av de eldste sporene etter bosetting i Tysfjord. Fra Leiknes har vi blant annet de velkjente helleristningene, mens vi på Leiknesbø østre har et område med fem gravrøyser datert til jernalderen. Da kildene fra områdets første historie er så få, er det vanskelig å gi noen detaljert skildring for Leikenesbø som selvstendig gård. Vi må derfor fram til starten av 1600-tallet før dette lar seg gjøre.

1600-tallet

Fram til år 1600 regnes Leiknesbø for å ha vært ei finnerydning. Det vanker usikkerhet rundt hvilke av områdene på Leiknesbø som var bebodd. Også etter at de første nordmenn slo seg ned her tyder mye på at det som vi i dag omtaler som gnr. 274 og 75 ble bygslet under ett. Fra 1614 har vi kilder som forteller oss at de gamle samiske rettighetene til stedet hadde opphørt. I kronens og stiftets jordebok for 1614 er Thommes Andersen på ”Inder Lechnesbou” oppført som leilending med 1 pund fisk i årlig jordavgift. Mellom 1617 og 1619 er ”Thorris” Andersen oppført som leilending på Indre Leiknesbø. Her er trolig Thommes og Thorris samme person. Fra 1619 og fram til midten av 1640-tallet var Nicolaus [Niells/Nicklas] Jacobsen oppsitter med ½ våg i landskyld.

Mellom 1640-tallet og 1660-tallet gjennomgikk gården et generasjonsskifte. Den påfølgende bruksdelinga sørget for at drifta på Leiknesbø østre for ettertida var delt mellom to brukere. Ved matrikuler-inga av Tysfjordgårdene i 1667 var Siffuer Siffersen og Hans Nicolausen [Nicolaus Jacobsens sønn] leilendinger med ½ våg hver i landskyld. På ”Inder Lechnesbo” ble det sådd 2 ½ tønne korn, med en husdyr-bestand på 2 hester, 8 kyr, 2 kalver, 6 sauer og 6 geiter. Etter forholdene ble gården anslått til å ikke kunne tåle en forhøyelse av skattenivået. I 1667 ble det derfor betalt leidangskatt på ½ våg fisk, 5 fjerdekar i kornskatt, og 16 skilling i osteskatt. Med bakgrunn i husdyrholdet og gårdsproduksjonen ser vi at Indre Leikensbø [Leiknesbø østre] var en av de rikeste gårdene i ytre Tysfjord på 1660-tallet.

1700-tallet

Etter nedtegnelsen i jordeboka i 1688 finner vi ingen brukere på Leiknesbø før ved futeregnskapet i 1720. I løpet av denne perioden forteller blant annet manntallet fra 1701 at jorda lå brakk. I 1720 var derimot aktiviteten på vei opp igjen med Elias Pedersen som leilending. Ved matrikuleringa av gården i 1723 finner vi nå to brukere. Elias Pedersen og Hans Hansen drev henholdsvis 2 pund og 1 pund i gården, som hadde en utsæd av korn på 3 7/8 tønne. Av de 16 lassene med høy som kunne høstes fikk man fôr nok til å fø 2 hester, 5 kyr, 2 kalver og 18 sauer. Leiknesbø hadde dessuten en liten bekkekvern og fisk til bordhold. Eiendommen ble sakt å ha gode solforhold og at jorda var temmelig tørr. Den var dermed middelmådig egnet til korndyrking.

Vi kjenner ikke til detaljene rundt Elias Pedersen liv bortsett fra at han gikk bort i 1735. Ved sin død ble enka etter ham sittende igjen med gården. 31. oktober samme år lot fogden ½ våg i Indre Lechnesbogen bygsles til Niels Jørgensen mot at han giftet seg med Elias Pedersens enke. Det andre bruket ble i samme periode overtatt av Hans Hansens sønn, Peder Hansen. Til tross for at han drev gården, trolig etter beste evne, lot det til at både hus og eiendom forfalt. På høsttinget 29. oktober 1745 ble derfor bruket oppbudt som ødegods. En leilending meldte seg ikke før i 1746. Jacob Pedersen Winther fra Hamarøy mottok 26. oktober dette året fogd Myhres bygsel på ½ våg i Indre Lechnæs.

Perioden 1740 til 1800

Fra 1746 ble Jacob Pedersen Winther og kona Marit Christensdatter de eneste oppsitterne på Indre Lechnesbø. Dette kom av at Niels Jørgensen nå hadde gått bort, og at hans enke var svært fattig, og hadde store vanskeligheter med å klare å sitte med ansvaret alene. Fram til starten av 1800-tallet var Jacob og Marit dermed de eneste leilendinger på gården. Alene var de derimot ikke, for manntalet i 1762 opplyser at ”Lechnesbogen” hadde åtte beboere, noe som inkluderte en husmannsfamilie.

Jacob var gift med Marit Christensdatter fram til hennes bortgang i 1772. Tida som enkemann ble ikke lang-varig for ham, for allerede året etter ektet han Ane Krøbelin f. ca 1743. Fra ekteskapet med Marit var Jacob far til; Berit Sophia f. 1747, Peder f. 1748, Hans Lund f. 1750, og Christen f. 1757. Etter ekteskapet i 1773 ble Ane og Jacob foreldre til; Johann Pauli f. 1773, Mette Maria f. 1776, Anna Bergitta f. 1779, Mette Maria f. 1781, Jacob f. 1784, og Martha Christense f. 1786.

Fra Jacob Winthers tid i Bogen kan tingboka fortelle om en heller uvanlig episode. I 1789 ble det nemlig opplyst på tinget at Jacob hadde ”slået på sjøen 1 voksen bjørn”. På denne tida skulle all jakt på rovdyr tinglyses, ettersom dyrene var å regne for kongens eiendom, og blant annet skinnene hadde stor verdi. Vi har dessverre ingen opplysninger som forteller oss hvor hendelsen inntraff eller om skrotten ble berget på land.

1800-tallet

Like før århundreskiftet gikk Jacob Pedersen Winther bort. Ved folketellinga i 1801 ble derfor Ane Krøbelin oppført som ”bonde-enke som beboer gaard”. Hos seg på ”Læknøsbøe Indre” hadde huns døtrene Ane Bergitta, Mette Maria, Martha Christense og sønnen Jacob. Han var nå 18 år, og skulle i løpet av de neste tiårene ta over både drifta og bygselen på gården. I 1801 lå det også en husmannsplass under gnr. 74. Her bodde Johan Pauli Jacobsen f. ca 1773, kona Dorthe Nielsdatter f. ca 1772, deres to barn og Dorthe Hansdatter som tjenestegjorde hos dem.

I forbindelse med matrikuleringa av Tysfjordens gårder i 1802 ble følgende informasjon nedtegnet om Bogen. ”Matr.nr. 28 Indre Lechnesbøe af skyld 1 vog har 1 Opsidder. Ved Gaarden befindes goddt Agerland, ubetydelig Fæedrift, og mangles Skou[g]. I betragting af dens Bequemhed til Kornavling ansættes den til middelværd. 100 riksdaler”. Også i 1818 ble det foretatt en ny runde for å justere verdisettinga av eiendommene. Etter fogdens bygsler av 16. mai 1817 var nå Jacob Winther og Anders Larsen gårdens to leilendinger. De to, som til sammen bygslet 1 våg i gården, hadde en samlet utsæd på 1 tønne rug og 4 tønner bygg. Herifra kunne en vente ei avkastning på henholdsvis 3 og 4 fold. Av krøtter kunne Leiknesbø fø 2 hester, 6 kyr, 2 kalver og 24 småfe. Om gårdens tilstand blir det i 1818 beskrevet at jordbunnen var bekvem til kornavling, at utmarksbeitet var godt og at skogen var å regne for tilstrekkelig til brensel. På bakgrunn av gårdens beskaff-enheter ble den gitt proporsjonstallet 12, noe som rangerte den over gjennomsnittet i Tysfjord.

Fram mot 1830-tallet etablerte Jacob Winther og Anders Larsen seg på Leiknesbø med hver sine familier. Jacob f. 1784, giftet seg med Marith Pedersdatter. Paret ble foreldre til; Anne Johanna f. 1814, Peder f. 1816, og Johan Christian f. 1820. Anders Larsen ble gift med Anne Bergitta Jacobsdatter f. 1779. Sammen ble de foreldre til døtrene Elen f. 1810, og Mette Sophie f. 1818. Etableringa av de to familiene markerer starten på den nyere gårdshistoria på gnr. 74. Etter 1820-tallet var det kontinuerlig drift på de to brukene, lnr. 257 og 256, og i løpet av samme århundre kom også leilendingene til å ende opp som selveiende bønder.

Se også

• Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274/1)
• Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274/2)
• Slektshistorie for Østre og Vestre Leiknesbø, Leiknes, Elvebakken, Bognes og Bogen (gnr. 274, 275 og 276)

Østre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 274) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen