Mariakirken (Stavanger)
Mariakirken i Stavanger ble trolig oppført på 1200-tallet som ei gotisk steinkirke. Den var i forfall ved reformasjonen, og var trolig ikke i bruk som kirke etter dette. I løpet av 1500-tallet ble bygningen tatt i bruk som rådhus, og senere fikk den også andre funksjoner. Den ble revet i 1883. I dag står det en mur som markerer bygningens omriss ved Domkirkeplassen.
| Mariakirken | |
|---|---|
| |
| Mariakirken i 1865, samme år som den ble omgjort fra rådhus til brannvakt. Foto: Thorvald Christian Christensen .
| |
| Sted: | Stavanger sentrum |
| Byggeår: | 1200-tallet |
| Endringer: | Omgjort til rådhus 1500-tallet, revet 1883. |
| Kirkegård: | Mariakirkegården |
| Kirkesamfunn: | Den katolske kirke |
| Bispedømme: | Stavanger bispedømme |
| Periode: | Gotisk |
| Teknikk: | Mur |
| Materiale: | Stein |
Datering og funksjon
Det er uklart når kirka faktisk ble oppført og hvilken funksjon den hadde. I og med at enkelte teorier omkring datering støtter seg på funksonen, må dette sees i sammenheng.
Kirka nevnes for første gang i et diplom fra 1280-åra.[1] Arnbjørn av Heimnes testamenterte da midler til flere kirker i Stavanger, deriblant til Marie kirkiv. Omkring 1288, muligens noe før, testamenterte også Gaute i Talgje til kirka.[2]
En brakteat fra Magnus Lagabøtes tid (regjerte 1263–1280) som er funnet der støtter opp om tanken om at den da var ny, men mynten kan også ha havna der lenge etter at kirka ble bygd. Vi kjenner til at kirkas vigselsdag var 8. februar, men det er dessverre ikke nevnt noe år i forbindelse med dette.
Åslaug Ommundsen mente at det kunne være snakk om ei steinkirke bygd på samme sted som ei eldre trekirke. Det er funnet ei barnekiste i stein der, av en type som er vanlig fra 1100-tallet. Fritjov Birkeli daterte steinkirka til 1100-tallet.
Jan Hendrich Lexow daterte den senere, opp mot tida hvor den nevnes. Han framsatte en teori om at den kunne ha blitt oppført etter bybrannen i 1272, da Stavanger domkirke ble sterkt skadd. Dette kan forklare hvorfor det ble bygd ei kirke så sett på domkirka; man trengte ei kirke der mens gjenoppbygginga pågikk. Knut Helle mente på sin side at det var ei selvstendig kirke, uanvhengig av domkirkas tilstand. Det kan i dag virke merkelig med ei kirke så tett på domkirka, men vi har et kjent og godt dokumentert eksempel på dette i middelalderens Oslo, der Korskirken ligger svært tett på Hallvardskatedralen, og allikevel fungerte som soknekirke.
At Mariekirken tidlig var soknekirke, og dermed ikke nødvendigvis ble oppført som erstatningskirke for domkirka, bekreftes av et diplom fra 12. mai 1298. Der nevnes parochianorum ecclesie beate Uirginis, altså Den salige Jomfrus kirkes sokn.[3]
En runestein som ble funnet i grunnmuren i 1883 er av de fleste datert til perioden 1000–1050. Fritjov Birkeli mener at den kan være fra 900-tallet. Steinen har en innskrift som er tolka som «Kjetil reiste denne steinen etter sin kone Jorun Utyrmsdatter». Teksten gir ingen indikasjon på om den er reist i hedensk eller kristen kontekst. Steinen bidrar ikke til å datere kirka ut over det man allerede er enige om. Runesteinen var i fire deler da den ble funnet. Den er restaurert, og står på Arkeologisk museum i Stavanger.
I det tidligere nevnte diplomet fra 1298 nevnes Erik Gjest, som Knut Helle tolker som å være sokneprest i Mariakirken. Det er nevnt en Eindride Jofrøyson som prest ved Mariakirken i 1345, og en kapellan Nils i 1522. Eindride Jofrøyson er nevnt som vicarius, som normalt refererer til en sokneprest. Flere steder i Stavangers omland, som Hundvåg, Auglend, Riska og Jåttå, er nevnt i forbindelse med Mariakirken i middelalderen. Dette indikerer at det kan ha vært ei soknekirke for omlandet, mens domkirka var soknekirke for selve byen. En referanse til Mariakirkua korsbrødra fra 1355 har blitt tolka som at det var mer enn én prest der, men Knut Helle mente at det heller må forstås som at korsbrødrene betjente kirka, og at den således var underlagt Stavanger domkapitel.
Bygningen
Mariakirken var ei rektangulær kirke med kvadratisk kor. Den ble oppført i gotisk stil, og hadde utvendige mål på omkring 6,5 x 20 meter. Kor og skip hadde samme bredde. Det var inngang fra vest. I østenden var det et tredelt vindu av samme type som i Utstein kloster.
I 1434 ble det innvilga avlat for de som besøkte Mariakirken på visse dager, eller som hjalp kirka. Dette skyldes trolig et behov for midler til restaurering.
Det er ikke noe tegn til at det har vært klokketårn på kirka, men i 1883 ble det funnet rester av smelta klokkemetall.
Ved reformasjonen var kirka i forfall, og den skal ha blitt brukt som tilholdssted av byens drukkenbolter. I oktober 1565 ble den overdratt til borgerskapet i byen. Det er uklart akkurat når den ble tatt i bruk som rådhus og lagtingshus, men dette var trolig planen fra starten av. Det var nok nødvendig med en del restaurering, og den ble tatt i bruk som rådhus tidligst i 1591. Det eldste bevarte dokumentet som er undertegna der er fra 1593.
Under bybrannen i 1633 ble bygningen ødelagt, og først den 23. mars 1639 kunne den igjen brukes som rådhus. Dokumenter viser at Knut Nilsen, Jon tømmermann, Gunder i Trappen og Mikkel i Kuholmen utførte arbeid på bygningen i 1638. Det var også tre snekkere som innreda rådstuesalen, identifisert som Hans, Henrik og Laurits. Godtfried Hendtzshel dekorerte salen, og Karsten Lytke lagde et vindu med Kristian IVs store våpen. Av de 14 rutene i dette vindiuet er ni bevart.
Byens gapestokk sto utafor rådhuset, og som det også var vanlig ellers i Norge var det arrestlokale i bygningen. Den ene av de to cellene var delvis under bakkenivå, og bare 1,65 meter høy med ei gjennomhulla jernplate som eneste lyskilde. Den andre var plassert over denne og hadde nok noe bedre forhold. Cellene ble brukt til det vi i dag kaller varetektsfengsling, altså opphold i påvente av rettssak. I 1803 ble det innreda to celler til, og det ble satt inn brisker og gitter i alle fire. Flere ganger var det rømninger, der fangene hakka seg gjennom muren. Den 4. januar 1848 klarte fire fanger å rømme fra arresten gjennom et tildekka gotisk vindu. Den mest kjente fangen som satt her var nok Gjest Baardsen, som hadde et kortvarig opphold. Han var god til å rømme, men klarte ikke det i Stavanger.
I 1828 ble det bygd på en etasje. Rådstuesalen ble tatt i bruk som vaktstue for byvekterne, og tingsal ble innreda i andre etasje. I 1840-åra fikk arrestforvalteren en leilighet i andre etasje. Stavanger Sparebank, som ble etablert i 1834, hadde en tid lokaler i bygningen.
I 1865 ble bygningen omgjort til brannvakt. Det ble slått et stort hull i østveggen for å kunne få inn brannvogner, som ble oppstilt i det tidligere koret. Tingsalen i andre etasje ble til oppholdsrom for åtte faste brannmenn. Stadsingeniøren fik et lote kontor.
Den 20. februar 1883 flytta brannvakta inn i Bispegården, da kjent som Hotel du Nord-bygningen. Fengselet var flytta til Lagårdsveien. Dermed hadde man ikke brukt for bygningen, og stadsingeniør Otto Waltz foreslo å rive den. Det var ikke alle som var enige, men det ble svært raskt vedtatt at man skulle rive. Allerede den 24. februar 1883, altså fire dager etter at brannvesenet var ute av bygningen, begynte rivinga. Den var trolig ferdig i mars samme år. Marinemaleren Johan Jacob Bennetter kjøpte klebersteinen fra den store østportalen, og andre steiner fra kirka ble solgt til bruk i hager. I forbindelse med rivinga ble det gjennomført undersøkelser av grunnmuren, der man blant annet fant den nevnte runesteinen og barnekista.
Kirkegården og graver i kirka
Mariakirkegården antas å ha vært en separat kirkegård, selv om kirka sto inne på Domkirkegården. Årsaken til at man tolker det slik er at en del graver følger Mariakirkens lengderetning, en orientering som avviker noe fra domkirkas lengderetning og gravene på andre deler av kirkegården.
Personer av høyere rang ble gravlagt under kirkegulvet. Det er funnet rester av en voksen persons grav og ei 86 cm lang barnekiste i kleberstein under koret. Kista, som er på Stavanger Museum, ble av Anton Wilhelm Brøgger identifisert som en type bruk av fornemme personer. Han daterte den til 1200-tallet, men Åslaug Ommundsen mente den var fra 1100-tallet.
Markering av kirka
I senere tid fikk menighetsrådet ved Stavanger domkirke satt opp en mur som markerer hvor kirka sto.
En noe spesiell hendelse knytta til Mariakirken er NOKAS-ranet, som foregikk ved Domkirkeplassen. To av ranerne tok oppstilling ved muren som markerer kirka, og hadde der en skuddveksling med politiet.
Referanser
Litteratur og kilder
- Diplomatarium Norvegicum (DN).
- Helle, Knut: Stavanger : fra våg til by. 1975. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Mariakirken i Stavanger på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Stavanger byleksikon. Utg. Wigestrand. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.