Max Basseches (1879–1942)

Max Basseches (født 4. august i Brody i Østerrike, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var kom til Norge som flyktning sammen med sin kone Marie Basseches f. Orchudesch (1883–1942), og bodde på Nøtterøy i påvente av videre reise til USA. Begge ble ofre for holocaust.

Max Basseches.
Foto: Ukjent / Statsarkivet på Kongsberg

Under første verdenskrig var han soldat i den tyske hæren. Han ble tatt til fange på østfronten, og satt som krigsfange i Sibir i tre år før han ble løslatt og sendt hjem. Han skal ha fått utmerkelse Jernkorset. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 skulle det raskt vise seg at verken fronttjeneste eller medalje hadde noen som helst betydning for den jødiske befolkninga i Tyskland.

Ekteparet bodde våren 1939 i Berlin, da de søkte om innreise og midlertidig opphold i Norge. En årsak til at de valgte Norge som transittland er at hennes tante og onkel bodde her, nemlig Frida Geller og Moritz Geller. Paret Basseches hadde også kontakt med Charles Koklin (1914–1994), som bisto med dokumentasjon til søknaden. Den ble behandla i løpet av april, og i begynnelsen av mai ble det sendt dokumenter til Centralpasskontoret. Paret ankom Norge 26. juni 1939, og bosatte seg på Søndre Nes ved Knarberg på Nøtterøy. De hadde oppholdstillatelse i USA, og planen var å være i Norge i forholdsvis kort tid. Deres datter Margot Michaelis bodde i New York. Men de hadde ikke kommet seg ut før angrepet på Norge 9. april 1940, og med det ble det nær sagt umulig å reise videre. De hadde med seg en del sparepenger, men etter hvert begynte de å ta slutt, og paret tok småjobber på gårdene rundt Knarberg.

I 1942 måtte jødene i Norge fylle ut et spørreskjema. Han oppga at han ikke var medlem av noe trossamfunn i Norge, men at han hadde vært medlem av det jødiske trossamfunnet i Berlin. Av fag var han kjøpmann, og han hadde også vært gartner som biyrke. Dette kom sikker godt med i arbeid på gårdene på Nøtterøy. Under utdanning oppga han gymnas, og under militær utdanning at han hadde vært frontsoldat 1914–1918. Som nevnt over ble store deler av den perioden tilbrakt i krigsfangenskap. Under statsborgerskap oppga begge å være statsløse, hvilket nok er korrekt i og med at de må ha mista sitt tyske statsborgerskap ved flukten til Norge.[1]

Den 26. oktober ble Max Basseches pågrepet i aksjonen mot mannlige jøder. Kona ble pågrepet og kjørt til Oslo 26. november 1942, og derfra ble de sendt med D/S «Donau». De ble begge sendt rett i gasskammeret ved ankomsten til Auschwitz.

Etter krigen ble det satt opp en booversikt for paret. Det var ikke foretatt noen registrering av løsøre, men verdien var satt til kr 425,50. I tillegg beslaglaga Statspolitiet kr 16,44 i kontanter.[2] Inndragningen av «formuen» ble annonsert den 13. november.[3] Dattera søkte om erstatning for tapet av foreldrene, men det er uklart hvordan den saken endte.[4]

Paret er minnet med snublesteiner. Ettersom det ikke gikk å legge det ned ved deres bosted, er de på adressa Torvet 1 på Nøtterøy.

Referanser

Kilder og litteratur