Prestegård
Prestegården er den gården som ble tildelt presten til hans underhold. Både i middelalderen og etter reformasjonen var dette den viktigste delen av prestens lønn. Først i 1955 gikk presteskapet over til vanlig lønnsregulativ for statsansatte, og fra da av ble det vanlig å forpakte bort gården, mens presten ofte kunne bli boende i selve presteboligen. De fleste prestegårder og presteboliger er nå solgt, men Opplysningsvesenets fond eier fremdeles omkring hundre presteboliger av stor kulturhistorisk verdi.
Middelalderen
Vi kjenner til prestegårder fra 1100-tallet, men fenomenet kan være eldre enn dette. Ytelser til prestene var i liten grad lovbestemt i middelalderen, og det kunne være store variasjoner fra sted til sted. Ved sættergjerden i Tunsberg fra 1277 ble det innført skattefrihet for prestene, tilsvarende den kongens håndgangne menn hadde. Denne avtalen ble suspendert etter Magnus Lagabøtes død i 1280, men skattefriheten ble allikevel videreført som en hevdvunnen rettighet. Det ser ut til at de fleste prester som betjente et spesifikt geografisk område, et prestegjeld eller sokn, drev prestegården selv. De hadde også åbotsansvar overfor etterfølgeren. Man finner også spor etter ordninger for at menigheten hadde ansvar for å vedlikeholde deler av prestegården.
Etter reformasjonen
Prestegården fortsatte å være sentral i prestens avlønning også etter reformasjonen. Skattefriheten ble videreført, og allmuen hadde ansvar for å vedlikeholde tre bygninger på gården. Dette var spesifisert som borgestue, herrekammer og stall; presten måtte selv stå for vedlikehold av andre bygninger. Prestene i kjøpsteder hadde rett på fri bolig.
I Christian Vs Norske Lov fra 1687 ble det innført boplikt på prestegårdene. For øvrig ble det eldre regelverket bekrefta i den nye loven. En ting som endra seg noe var hvilke bygninger allmuen hadde ansvar for; det ser ut til at det var mange lokale ordninger og avtaler som styrte dette i praksis.
Presten drev gården som sin egen, men var også pålagt noen begrensninger. Blant annet hadde han ikke fri råderett over skogen, men kunne ta ut hustømmer, ved og gjerdefang. Han måtte føre en inventarfortegnelse over det som hørte til gården, inkludert gryter, sengetøy og husdyr. Flere steder kutta man ut inventarlista, og erstatta det med et fast pengebeløp som ble overført fra den ene presten til den andre. Det er også tilfeller der prestegården ble skattlagt. Det kunne være direkte beskatning av avkastninga, og på 1700-tallet ser man også eksempler fra at de ble utlagt til dragon- og soldatlegder. Prestegårdene ble besøkt når det var visitas.
Prestene kunne legge ut husmannsplasser, og pålegge husmenn arbeidsplikt. Hvis husmennene var fritatt fra å betale tiende måtte de i stedet yte en ekstra arbeidsdag på høsten. Flere prestegårder ble mot slutten av 1700-tallet utlagt som mønstergårder, og enkelte prester ble kjent som potetprester på grunn av sitt arbeid med å introdusere poteter i norsk kosthold.
Prestegården kunne være et viktig samlingssted, og naturlig nok lå den ofte nær soknekirka der folk samla seg på søndager og helligdager. I kirkeordinansen 1607 ble det innført forbud mot å holde tingsamlinger på prestegårdene, og også mot å selge ør og kramvarer der. Men møter i skole-, fattig- og forlikskommisjoner ble ofte holdt der, ettersom disse kommisjonene gjerne jobba tett opp mot kirkas folk.
For residerende kapellaner var det få faste regler. De hadde ofte en prestegård, men denne lå under mensalgodset og måtte gjerne svare landskyld til soknepresten.
Etter 1814
I 1816 ble det lagt direkte skatteytelser på prestegårdene, og dette ble gjentatt i ny lov av 1833.
Prestegårdene ble i 1821 lagt under Opplysningsvesenets fond (OVF). De ble fortsatt drevet som vanlige gårder, og inngikk i prestens lønn. Først i 1955 ble det bestemt at prestene skulle over på alminnelig lønnsregulativ, og at gårdene som hovedregel skulle forpaktes bort. Presteboligene ble da gjerne utskilt fra gården, slik at presten fremdeles var sikra bolig. Mange steder ble det også bygd nyere presteboliger, uten tilknytning til en gård. De gårdene som man ikke fikk forpakta bort ble drevet for OVFs regning. I 1985 ble det åpna for å selge disse, med unntak av omkring 100 boliger av stor kulturhistorisk verdi. OVF eide per 2021 fortsatt omkring 300 presteboliger.
Kilder og litteratur
- Prestegård i Norsk historisk leksikon.
- Prestegårder i Store norske leksikon.
- Prestegård på Wikipedia på bokmål og riksmål.