Rudolf Nilsen
Rudolf William Nilsen (født 28. februar 1901 i Kristiania, død 23. april 1929 i Paris) var dikter, journalist og kulturformidler. Til tross for at han døde tidlig, regnes han blant de mest betydningsfulle norske lyrikerne i mellomkrigstida, særlig kjent for sine kampdikt for arbeiderklassen og for sine østkantskildringer.
Familie
Rudolf Nilsen var sønn av møbelsnekker Karl Oskar Nielsen (1878–1940) og Karoline Andersen (1877–1923). Han ble gift i 1924 med skuespilleren Ella Signe Quist Kristoffersen (1904–1994), siden kjent som Ella Hval (etter at hun giftet seg på nytt).
Liv og virke
Rudolf Nilsen ble født på Vålerenga i Kristiania, i Orknøygata 6. De første årene av sitt liv bodde han på forskjellige adresser på østkanten, blant annet Heimdalsgata, før han flyttet til morfaren, snekker Nils Andersen, i Lakkegata 58 da foreldrene ble skilt i 1910. Han tok examen artium på latinlinjen på Hammersborg skole i 1920.
Politisk var Rudolf Nilsen tilknyttet Arbeiderpartiet, men gikk ved partisplittelsen i 1923 over til Norges Kommunistiske Parti, og han leverte resten av livet stoff til avisen Norges Kommunistblad. Han ble arrestert under den såkalte «Smuglingssaken» der han hjalp Kyrre Grepp å smugle sovjetisk litteratur til utlandet, men slapp ut etter en natt i arresten.
Nilsen debuterte som dikter i 1925 med diktsamlingen På stengrunn. I 1926 utga han På gjensyn. Den tredje samlingen, Hverdagen, ble utgitt posthumt i 1929. Nilsen er mest kjent som arbeiderdikter, men han skapte også flere byskildringer fra Oslo, samt romantiske dikt.
Et gjennomgangstema i Oslo-diktene er referanser til østkanten med arbeiderboliger og fattigdom. I «Ættens sang» skriver han om de eiendomsløse som er fordrevet «hit til byens øst», «denne trøstesløse, svarte by av sot og røk, hvor solen bare er ved tidlig gry på kort besøk». Men i slike beskrivelser ligger også en kjærlighet til østkanten, for det er der han finner sitt håp. I noen av diktene uttrykkes dette svært tydelig, som i «Bekjennelsen», hvor han skriver «Jeg kjenner en mening med livet. / Det er i de navnløses hær / å kjempe for arbeiderklassen / med tanke og sang og gevær.». Diktene omtaler ofte de som regnes som samfunnets tapere, men som i Nilsens dikt framstår som de det er viktig å skrive om.
I «Gategutt» beskriver han på bare fire vers et helt liv fra gutten «kom til verden i en murstensgård» til enden på krematoriet, og gjør ordet gategutt til en hederstittel. Mange kjenner nok også «Tilbake til livet», der Keiseren ramler i elva og med nød og neppe blir redda opp. Hans første ord når han kommer til hektene igjen er «Du redda vel flaska, Karl?». Han skrev også om for eksempel barnearbeid i diktet «En vise om Kinabarna», rivningen av gassklokka ved Nybrua i «Gassklokken ved Nybroen - in memoriam» og generalstreiken i England i «Kampen mot City».
Under en reise i Europa våren 1929, sammen med kunstneren Dagfin Hermansen og den nyutdannede legen Magnus Holen, ble Nilsen tuberkulosesyk, og han døde i Paris 23. april samme år. Han ble forholdsvis raskt kremert i Paris, og asken ble brakt hjem til Norge av Holen.
Ettermæle
Det ble arrangert en minnehøytidelighet for Rudolf Nilsen i Folkets Hus i Oslo 5. mai 1929, to dager før selve begravelsen. Aftenposten rapporterte fra høytideligheten i sin utgave 6. mai 1929 (utdrag):
| I den store sal i Folkets Hus var der igår møtt frem en mengde mennesker for å overvære minnehøitideligheten for Rudolf Nilsen. Den unge dikters urne var anbragt på rød katafalk, og unge speidere dannet æresvakt. Typografenes orkester under ledelse av Max Lindemann innledet høitideligheten med "Våren", hvoretter Arnulf Øverland fremsa et minnedikt. Efterat orkesteret hadde spilt "Åses død", holdt advokat Emil Stang minnetalen. Fagforeningenes sangforening sang efter talen, og Arne Paasche Aasen leste endel av Rudolf Nilsens mest kjente dikt. Den vakre høitidelighet sluttet med at der blev nedlagt en mengde kranser. Et stort følge ledsaget urnen til Nordre gravlund, fra hvis kapell begravelsen foregår imorgen. | ||
Rudolf Nilsens begravelse fant sted 7. mai 1929 fra kapellet på Nordre gravlund i Oslo, og han er gravlagt på gravlunden der. Gravminnet er utformet av billedhuggeren Odd Hilt.
På Tøyen i Oslo, nær Heimdalsgata 26, som var modellen til diktet «Nr. 13», ligger Rudolf Nilsens plass. Her står det en statue av Nilsen, utført av Knut Steen, som ble avduket 1. mai 1954. Rudolf Nilsens gate i Stavanger er også oppkalt etter han.
Nilsens dikt fikk en renessanse i 1970-åra. Det ble satt musikk til flere av diktene, som ble brukt som kampsanger på venstresida. I 1973 kom albumet På stengrunn der Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og Jon Arne Corell framførte tjue av hans mest populære dikt som viser.
Kilder og referanser
- Nilsen, Rudolf: Samlede dikt. Utg. Gyldendal. Oslo. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Martin Nag om Rudolf Nilsen i Norsk biografisk leksikon.
- Bjørnsen, Johan Faltin: Rudolf Nilsen : mennesket og dikteren : hans livsverk og livshistorie. Gyldendal, 1951.
- Aftenposten 6. mai 1929, om minnehøytideligheten for Rudolf Nilsen i Folkets Hus 5. mai 1929.
- Rudolf Nilsens dikt på dikt.org
- Rudolf Nilsen i Historisk befolkningsregister