lokalhistoriewiki.no

Sigrid Stray

Sigrid Stray f. Kluge (født 29. mai 1893 i Sandnes, død 3. juni 1978 i Tromøy) var jurist og en sentral person i kvinnebevegelsen. Hun var under landssvikoppgjøret forsvarer for Knut Hamsun.

Slekt og familie

Hun var datter av kjøpmann og fabrikkeier Reier Kluge (1859–1921) og Anna Gausel (1863–1939).

Den 26. mars 1921 ble hun gift i Sandnes med overtettssakfører og senere høyesterettsadvokat Christian Stray (1894–1981). Han var sønn av trelasthandler og skipsreder Torkild Stray og Marie Nodeland. De fikk døtrene Signe Marie Stray Ryssdal (f. 1924) og Anne Lise Stray (1926–2008).

Liv og virke

Etter oppveksten i Sandnes fulgte examen artium i Stavanger i 1914. Hun begynte så å studere jus ved Universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. i 1919. I de neste tre åra var hun sekretær ved lovavdelinga på Sosialdepartementet, og deretter byfogdfullmektig i Arendal i et år. I 1924 begynte hun som sakførerfullmektig i ektemannens firma i Arendal, hvor hun ble medeier fra 1934. Firmaet het da Stray, Stray & Vinje, senere Stray & Stray. Sigrid Stray ble i 1929 den andre kvinnelige høyesterettsadvokaten i Norge, etter Elise Sem som hadde blitt det i 1912. Hennes spesialfelt var som forretningsadvokat innen shipping.

Ved siden av jobben arbeida hun med sosiallovgivning, barnevern og kvinnespørsmål. Mens hun var ved Sosialdepartementet holdt hun kurs for i regi i Norske Kvinners Nasjonalråd om sosiallovgivning, der hun tok for seg kvinners rettigheter på en rekke områder. I 1938 ble hun leder i Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun holdt også radioforedrag på NRK om ekteskaps- og skilsmisselovgivninga og om kvinners rettigheter etter arveloven av 1937.

Da andre verdenskrig nådde Norge i april 1940 retta Norske Kvinners Nasjonalråd en henstilling til okkupasjonsmakta om særskilt behandling av kvinnelige fanger. De oppfordra også om at det burde være kvinnelig politi i Oslo. Nasjonalrådet fikk arbeide rimelig fritt fram til våren 1941, da de var blant 42 organisasjoner som protesterte mot nazifiseringa. Tyskerne reagerte med å ta over kontrollen over rådet. I februar 1944 ble Sigrid Stray arrestert av Gestapo, og hun ble sittende på Kristiansand kretsfengsel i sju uker. Hun var forsvarer i flere krigsrettssaker.

I 1945 og 1946 var hun lagdommer i Agder lagmannsretts avdeling for landssviksaker. Hun engasjerte seg også i kvinnespørsmål under oppgjøret. Som leder i Norske Kvinners Nasjonalråd – hun tok opp igjen dette vervet, og hadde det til 1946 – kom hun med flere viktige forslag. Blant annet foreslo hun endringer i landssvikanordninga for å beskytte kvinner som hadde vært gift med medlemmer av Nasjonal Samling uten å selv være medlem. Ettersom eiendom og penger ofte sto i ektemannens navn, risikerte mange kvinner å bli stående på bar bakke, og dermed bli straffa for noe ektemannen hadde gjort. I denne tida engasjerte hun seg også i spørsmålet om likelønn, og endra ektefellebeskatning, enkemannspensjon og en rekke andre saker. Fra hennes siste landsmøte som leder i Nasjonalrådet ble det sendt en henstilling til president Truman om ikke å tillate atomprøvesprengninger.

I 1948 krevde Stray sammen med flere andre kjente kvinner at dødsstraffen måtte oppheves. Hun var på det tidspunkt viseleder i Nasjonalrådet, og arbeida særlig med internasjonale saker. I 1949 ble hun æresmedlem av Nasjonalrådet på grunn av måten hun hadde håndtert forholdet til okkupasjonsmakta på.

Hamsunsaken kom for retten i 1948. Stray hadde hatt advokatoppdrag for ham helt sida 1931. Den første saken gjaldt gården Nørholm, som han kjøpte i 1918. Hamsun mente at familien han hadde kjøpt den av ikke hadde rett til å fortsette å bruke gårdsnavnet som slektsnavn. De kalte seg Petersen Nørholmen, og Hamsun var mektig irritert over at de brukte navnet som han jobba for å bygge opp nærmest som et merkenavn – ikke ulikt Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad. Det var ikke noen velstående familie han gikk løs på. Mens familiefaren var i USA forsøkte kona seg på å si fra seg navnet mot en økonomisk kompensasjon, men dette var ikke aktuelt for Hamsun. Han omtalte det som at det var de som hadde drevet ham til søksmål, så å betale kom ikke på tale. Han mente det var kun forfengelighet det sto på. Det hele blir noe spesielt når man tar med i betraktninga at han jo selv hadde tatt navn etter en gård hvor faren var forpakter, Hamsund på Hamarøy, som han hadde et svakere forhold til enn denne familien hadde til Nørholm. Til tross for at han hadde en svak sak, ble det en enstemmig dom hvor familien mista retten til navnet, og måtte dekke egne saksomkostninger. Det er et underlig resultat, tatt i betraktning av at navnelova flere år i forveien hadde skapt et skille mellom etternavn og bosted; mens man tidligere gjerne tok navn etter bostedet, skulle alle etter 1925 ha slektsnavn som fulgte dem gjennom livet. Tore Rem forklarer det ganske enkelt med at «han kjenner øvrigheten, og de kjenner ham». Først omkring 40 år senere ble denne dommen retta opp av Justisdepartementet.[1] Senere ble det også andre saker for Hamsun, både omkring hans rettigheter som forfatter og om drifta av Nørholm – og så landssviksaken.

Hamsun ble satt under tiltale den 3. juli 1945 for sitt forhold til okkupasjonsmakta. Blant tiltalepunktene var hans oppfordring om å legge ned våpnene i aprildagene 1940 og hans forsvar av Tyskland gjennom hele krigen. Han ba sin gamle advokat Sigrid Stray om å ta saken, men på det tidspunktet var hun som nevnt lagdommer i landssviksaker. Men ettersom det tok lang tid før saken hans kom opp gikk hun av som lagdommer i tide, og dermed kunne hun føre saken både i Sand herredsrett i Grimstad og i Høyesterett. Etter hennes død kom boka Min klient Knut Hamsun, der hun beskrev hvordan det var å føre saken, og fortalte om sitt forhold til Hamsun. Hun forble hans advokat til han døde i 1952.

Politisk tilhørte hun Venstre, hvor hun var med i Norges Venstrekvinnelag og var aktiv som foredragsholder og skribent. Fra 1953 til 1964 satt hun i rådet for Verdens Gang. Hun satt i styret i Agderposten, der hennes mann var eier. I etterkrigstida markerte hun seg som motstander av planøkonomisk tenkning, og hun førte blant annet sak for «frie melkeprodusenter» i Vest-Agder. Hun engasjerte seg også mot regjeringas forslag til pris- og rasjonaliseringslover, og reiste i 1947 rundt store deler av landet og holdt foredrag om dette. Hun ga uttrykk for at hun egentlig ville ha engasjert seg sterkere som politiker, men at hun lot være fordi mannen var stortingsrepresentant for Venstre, og det fikk holde med en av det slaget i familien. Men lokalt var det greit å engasjere seg politisk, og hun var blant annet medlem av vergerådet, barnevernsnemnda og skolestyret i Tromøy kommune. Hun var også medlem av plankomiteen for Aust-Agder sentralsjukehus og styret for Arendal sykehus.

I 1945 ble hun medlem av ordensrådet for St. Olavs Orden. Hun ble visekansler der i 1954, og fra 1956 til 1967 var hun ordenens første kvinnelige kansler.

Hun ble gravlagt på Tromøy kirkegård. Hennes mann ble lagt i samme grav da han gikk bort tre år senere.

Referanser

  1. ↑ Rem 2010.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sigrid_Stray&oldid=1966984»