Snøploger fra Kaarbøverkstedet
I 1936 startet Kaarbøverkstedet produksjon av snøploger. Det ble en suksess, og etter hvert kom det inn ordre fra hele Nord-Norge. Harstad Mekaniske Verksted sluttet å bygge skip etter krisa som endte med konkurs etter at den helsveiste motortankeren «Vesco» var levert i 1927. Da verftet startet opp igjen med brødrene Agnar og Einar Kaarbø i spiss for det som fra nå ble Kaarbøs Mek. Verksted A/S, valgte de å satse på vedlikehold, ombygginger og reparasjonsoppdrag. Men bedriften hadde også behov for flere bein å stå på. Ofte kunne det være vanskelig å få inn skip til overhaling og vedlikehold vinterstid. Den innovative Agnar, som var utdannet maskiningeniør med praksis fra verft i Bergen, Bodø og Glasgow og annen mekanisk virksomhet i USA, var godt bevandret i konstruksjon av vinsjer og spill, som han var engasjert med fra han kom tilbake til Harstad i 1920. Snøplogproduksjonen ble et godt tilskudd til verkstedets ellers sjøverts pregede aktiviteter. I 1937 fikk ing. Kaarbø også igangsatt bygging av busser, men det er «en annen historie».
Store ordre
31. januar 1955 meldte Harstad Tidende gjennom en tre-spalters reportasje at KMV hadde produsert over 100 snøploger i 1954. Verftets sekretær Richard Kaarbø (sønn av Agnar), uttrykte stor glede over utviklingen innen denne bi-virksomheten, men vi får samtidig vite en del om frustrasjonen over at ordrene kom så tett opp mot sesongstart. Det ville vært så mye enklere å få planlagt og utført arbeidet som Vegvesenet, kommunene og andre oppdragsgivere tilførte bedriften om de kom i rimelig tid før bestillingen skulle leveres.
Gode konstruksjoner
«Kaarbø-plogen» framsto etter hvert i flere utførelser. Det som imidlertid var felles for så vel de to variablene av spissplogen; høgfjellsplogen og lavlandsplogen, men også sideplogen så vel som snø-skrapa og bulldoser-plogen, var de robuste konstruksjonene som ingeniørene bygde inn i alle variablene av produktene. Det var konkurranse også på snøplogmarkedet, men KMV sine ploger klarte «presset» fra produsentene lenger sør i ladet. Ordrene løp inn fra begge Trøndelagsfylkene så vel som fra Nordland, Troms og Finnmark. Den foran nevnte bulldoserplogen var et resultat av etterspørsel fra Finnmark med sine spesielle værforhold på vidda og i værharde fjordstrøk. Det var nok den solide oppbyggingen av plogene som ble utslagsgivende for etterspørselen som sekretær Kaarbø beskrev i avisoppslaget fra 1955.
Arbeidsforhold
Det er ikke funnet fotografisk materiale fra oppstarten av produksjonen, som ble lagt til det gamle støyperiet, seinere kjent som «hall 3-3». Her ble de første plogene laget, og historien vet å fortelle at det var Reobert Eliassen (1887-1971) som var arbeidsleder for laget som sto for produksjonen. Plogskjærene ble grov-valset til de fikk den nær perfekte form. Dette var en vanskelig arbeidsprosess som krevde god erfaring og følelse for arbeidet. Den siste del av prosessen var ikke mindre vanskelig. Nå skulle den riktige diameter på plogskjærene formes etter at skjærene og stagene var sveist. Den jobben ble i stor grad utført med lufthammer, som i sin tur laget et infernalsk rabalder. Det gikk enda lang tid før hørselvern ble et kjent og akseptert begrep. Flere av karene som arbeidet med dette ble da også utsatt for hørselstap. Men ingen måtte beklage seg for «litt støy». I følge uttalelser fra arbeidsbas Reobert måtte man kunne tåle såpass til rabalder når man arbeidet på et verksted.
Forhaling
Av hensyn til de øvrige arbeiderne på verftet, som hadde sin daglige gjenge forbi gammelsmia og støyperiet, som altså nå var blitt til «3-3», ble det besluttet å flytte plogarbeidet ut av selve verkstedtomta; til «Selmer-brakka» lokalisert litt sør for Seljestad trelastlager, og omtrent på høyde med den slipen som Johan Markussen bygde for å få satt ut båtene han produserte her i de første åra inn i det 20. århundret. For plog-arbeidslaget ble det litt bedre forhold, etter som det nye plogverkstedet var bygd av tre, og på den måten «slukte» en god del av bankelydene fra stålplatene. Men for folk som bodde i husene rundt den nye arbeidsplassen ble det nær uutholdelige forhold. Likevel, så vidt vites ble det aldri reist seriøse krav på å få stanset virksomheten som ikke ble avsluttet før ved inngangen til 1970-åra, etter at den siste stor-ordren var gjort i 1968.
Arbeid som betalte seg
I reportasjen fra Harstad Tidende så vi at det var blitt produsert mer enn 100 ploger i 1954. Mikal Olafsen, som var en av dem som arbeidet lenge med denne virksomheten, forteller at et år kom det en stor-ordre fra Forsvaret, som bestilte 100 snøploger til forskjellige formål. Arbeidet ble godt betalt, akkordene var rimelig bra – for arbeiderne, og vi forstår også at verkstedet tjente gode penger på denne virksomheten, som altså vedvarte i samfulle 35 år. Virksomheten gikk riktignok ikke med like stor kraft og mengde gjennom alle årene, men vi blir fortalt at enkelte år ble det produsert snøploger i godt sommervær så svetten silte, så vel som gjennom hele vinteren, våren og høsten!
Materiell til flyplasssen
Da det som seinere er blitt til Harstad/Narvik flyplass, Evenes sto klar til bruk i 1973 ble brøytemateriellet levert fra Kaarbøs Mek. Verksted.
Kilder
- Samtaler med Mikal Olafsen, Veteran ved KMV og Hjalmar Larsen - Harstad skipsverftshistorie.
- Bygdnes, Frode: «Da busser ble produsert i Harstad» i ''Årbok for Harstad'' 2012.
- Gulowsen, Jon: Nordnorsk – og for egen maskin, Harstad 1995.
- Lokalhistoriewiki.no (Harstad-leksikonet): Agnar Kaarbø (1881-1962) Besøkt 2. januar 2018.