lokalhistoriewiki.no

Turid Jespersen (1917–1991)

Turid Jespersen (født 22. februar 1917 i Kristiania, død 17. januar 1991 i Virginia, USA) var vinteridrettsutøver og blant pionerene innenfor grenene utfor og slalåm. Under andre verdenskrig deltok hun i motstandsarbeidet. Etter krigen arbeidet hun som skiinstruktør i Norge og USA.

Turid Jespersen i FIS' hovedrenn i slalåm i Mürren i 1935.

Jespersen tok sin første manns navn, Thoresen, da hun giftet seg i 1941, men er mest kjent under pikenavnet.

Familiebakgrunn

Jespersen vokste opp på Frogner og i Holmenkollen. Foreldrene, Anna Pauline f. Johnsen (1889–1964) og Per Mathias Jespersen (1888–1964), var begge fra Skien. Hun hadde en eldre bror, Finn Varde (1914–1944), og en yngre søster, Liv (f. 1918). I 1927 kjøpte moren et hus i Svarttrostveien 6 (Furuplassen), som hun også sto som eier av i 1949.[1] Moren var musikklærer og kanskje var det hun som ga pianoundervisning i Odinsgate 5 i 1914.[2] Avisa Varden nevner i 1917 Anna Jespersen, f. Johansen, som en av dem som opptrådte offentlig som pianist i Musikkforeningen i Skien, før hun flyttet fra byen.[3] Faren var også amatørpianist og dessuten aktiv turner med to OL-seire i lagkonkurranse. Han var ellers utdannet maskiningeniør fra Dresden og fra 1925 disponent i Kringkastingsselskapet.

Idrettskarriere

I 1935, bare fem år etter at slalåm og utfor ble tatt opp som egne disipliner av det internasjonale skiforbundet, FIS, startet Jespersen sin karriere som aktiv alpinist. Året før hadde hun vært med det norske herrelaget til Tyskland og Østerrike, nærmest som maskot, ifølge henne selv.[4] Her trente hun med de tyske damene og deres trener Anton Seeles.

Da Norges skiforbund i 1935 for første gang sendte norske utøvere til alpinrenn i Frankrike og Tyskland, var Jespersen eneste kvinne og den første som representerte Norge offisielt i alpint. I Garmisch ble hun nr. 5 i damenes utfor, men fordi hun kjørte utenfor to porter, ble hun diskvalifisert. I Mürren ble hun nr. 7 i slalåm, nr. 26 i utfor og nr. 14 i kombinasjon.

Jespersen var en opplagt kandidat for OL i Garmish Partenkirchen i 1936, men under uttakingsrennet i Rjukan brakk hun beinet. Venninnen Hannemor Gram uttalte i den forbindelse: "Hun var veldig god og dristig på ski, men ofte ble det fort og gæli'. Vi var en vennegjeng som hadde det gøy, vi var glade amatører, som ikke tok det så veldig høytidelig. Da vi kom til Tyskland og skulle skrive autografer, skjønte vi ingenting."[5] Laila Schou Nilsen mente at hun blant annet hadde Jespersens beinbrudd å "takke" for at hun ble tatt ut til alpint i OL 1936.[6]

Selv før Jespersens beinbrudd mente idrettslederen Einar Bergsland at når det gjaldt damenes utfor skulle man slett ikke "(...) være for store optimister. Jeg tror opriktig talt de blir langt ute i plasering." Han mente at Jespersen antakelig hadde best sjanser. "Hun vet ikke hvad det vil si å være redd. Bare hun ikke er FOR dristig - og i slalåm trenger hun polering."[7]  

Etter at 1936-sesongen var ødelagt, dro Jespersen året etter til USA. Her ble hun østamerikansk mester i første mesterskapet i alpint som ble arrangert der. I 1938 gikk hun på skole hjemme i Norge, og det ble lite tid til alpintrening, men i 1939 oppholdt hun seg flere måneder i Mellom-Europa. Denne sesongen representerte hun den italienske klubben Sestriere og deltok i en rekke renn. Hun hadde flere gode plasseringer. Blant den en tredobbelt seier i de velrennomerte Sestriere-rennene. Dette ga førstesideoppslag i norske aviser.

Jespersen representerte etter hvert Heming, men i 1934 kunne Akersposten fortelle at klubben manglet dameavdeling. "Vi spør opriktig: hvad nøler I efter i Hemings styre? Dameidretten vinner stadig fremover og er i mange grener nådd så langt at det nu er like viktig for en klubb å ha en god dameavdeling med fremtredende navn som herreavdeling."[8]

Andre verdenskrig

På morgenen 9. april ankom Jespersen og flere andre alpinister Østbanen i Oslo etter å ha deltatt i et renn i Åndalsnes. Underveis møtte nyheten om krigsutbruddet dem. Jespersen ble en uke senere kontaktet av motstandsbevegelsen, som trengte en dyktig skiløper som kurer. Jespersen påtok seg oppgaven. Senere bisto hun norske soldater som speider, skismører og kokke ulike steder i Nordmarka. Da forsvaret i sør brøt sammen, dro hun sammen med broren og faren til Nord-Norge og deltok i motstandsarbeidet der.

Etter kapitulasjonen kom Turid Jespersen seg med båt til New York. Der traff hun broren og dro med ham til Little Norway i Canada. Ole Reistad, som var sjef der, var foruten flyger og offiser også aktiv idrettsutøver, og luftforsvaret hadde blant annet sitt eget hopplag. Jespersen konkurrerte under krigen i flere renn i Canada og USA og hadde noen gode plasseringer. Hun ble i Nord-Amerika under hele krigen og arbeidet blant annet for Nortraship. Broren, som var flyger, omkom under et flytokt i 1944.

Ekteskap og barn

I Toronto traff Jespersen Fritz Thoresen (f. 1917) fra Drammen, som hun giftet seg med i 1941. Han var også flyger og flyinstruktør. Under krigen fraktet han blant annet militære over lange strekninger. Paret fikk sønnen Kjell i 1943.

Mannen var etter krigen pilot i SAS og Braathen inntil han omkom som passasjer i en flyulykke i 1960. Etter mannens død emigrerte Jespersen til USA, der hun arbeidet som skiinstruktør. Her giftet hun seg på nytt med amerikaneren Lorenzo Custis Lewis.

Skiinstruktør

Da familien Thoresen kom tilbake til Norge etter krigen, ble den kjente alpinisten spurt av Aftenposten om hun hadde planer om å konkurrere igjen. "Tja ... jeg får se. De vet det er så rart når en har mann, barn og hjem, da blir det ikke stor tiden til overs. Men jeg får vel prøve skiene en gang iblant."

Familien bodde noen år i Oslo, men etter mannens død flyttet Jespersen til USA, der hun virket som skilærer. Under en snarvisitt i gamlelandet i 1964 uttalte hun til Sportsmanden: "Her i Norge er det første spørsmål som regel: Hvor gammel er De?, når en trener søker jobb. I Statene er spørsmålet: Hva kan de?" Selv om hun hadde mest sans for den amerikanske versjonen, arbeidet hun også som skiinstruktør på norske høyfjellshotell.

Ettermæle

I California fins det en losje som bærer Turid Jespersens navn: Turid Jespersen Lodge #44. Den ble stiftet av organisasjonen Daughters of Norway i 2003.[9]

Fotnoter

  1. ↑ Horisonter. Utg. Voksenkollen vel. 2006. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Aftenposten 1914.08.30. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Varden 1917.06.20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Sportsmanden 1964: s.
  5. ↑ Snø og ski 1996: s. 31
  6. ↑ Nilsen, Laila Schou. Lykkelige idrettsår. Utg. Bokhandlerforl. : i samarbeid med Norges Olympiske Komité. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  7. ↑ Sportsmanden. Nr. 101. 1935. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  8. ↑ Akers-Posten 1934.04.20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ https://www.daughtersofnorway.org/lodges/list-of-lodges/turid-jespersen/

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Turid_Jespersen_(1917–1991)&oldid=2038255»