Rørvik (Hamarøy gnr. 263)

Rørvik (lulesamisk: Raluokta)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	263

Rørvik er en matrikkelgård (gnr. 263) i Hamarøy kommune, ved Tysfjordens vestre bredd. I sør grenser gården mot Nevervik ved Furuneset og Litvannet, mens grensa mot Forså i nord går ved ei elv som renner fra Forsålitvannet til Tykkeskogen. I vest går grensene langs Kilvannet og Båtstøvannet, mens Rørvik strekker seg ned mot fjorden i øst.

Gårdsnavnet Rørvik, uttales Rørvíka, forekommer ofte i Nordland hvor stedet ligger ved ferskvann. Første del av navnet kan da utledes av røyrr – rør / siv. Dette er trolig ikke en god forklaring i vårt tilfelle. Man må derfor anta at røyrr skal lede oss til røys / steinrøys, altså Steinrøysvika.

Jordsmonnet i Rørvik består av mineraljord etter avleiringer på tidligere havbunn. I utmarka finner vi mer forvitringsjord med sterke innslag av organisk jord. Gården regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.

Lokale sagn

Til den tradisjonsrike Rørvikgården knytter det seg flere sagn. Den ene av de mytiske karakterene som skal vandre på gården går under navnet Pimpar’n. Fastboende forteller; at en nabo, en oktoberkveld i 1927, skal ha sett en mann komme gående over marka. Usikker på hvem den fremmede var, fulgte han etter ham i måneskinnet. På 150 meters avstand skal den ukjente ha kastet armene bakover, og kastet seg ned, tilsynelatende utenfor en hall. Dagen etter gikk han ut for å se nøyere etter, og fant da ingen knaus, men et rektangulært hull i marka. Han skal senere ha blitt fortalt at dette var grava til Pimpar’n, en mann begravd utenfor signet jord. I dag går plassen under navnet Pimparjorda. Det blir også fortalt at en skapning skal gå igjen oppe ved hyttene i Båtstøvannet. Ved fullmåne skal det være mulig å få nærkontakt med ei blå dame. Lokalt blir det antatt at fenomenet henger sammen med et fosterdrap begått i Tykkeskogen, og at hun fulgte med på lasset da en av hyttene ble flyttet opp til Båtstøvannet.

Rørvik i de eldste tider

Gården Rørvik er ei gammel finnerydning med tradisjoner langt tilbake i vår historie. Plassen ble første gang nevnt i kildene i 1559, da Erik Siulson og Erik Larsson ble oppført som betalere av den svenske finne-skatten. Ved inngangen til 1600-tallet var gården fremdeles bosatt av samiske bøn-der. Mellom 1607 og 1634 går navnene Lasse Thomassen, Gregers Andersen og Joen, Christen og Per Røeruigenn igjen i skattelistene. Det er likevel først ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667 at vi finner den første fullstendige beskrivelsen av plassen. Matrikkelen navn-gir finnerydningen som Røruig med Nefferuig. Dette forteller oss at jorda i Nevervik i de siste tider var underlagt samene i Rørvik, som trolig benyttet denne som tilleggsjord. Plassen var bebodd av Poul Nielsen, Niels Ollesen, Aren Pedersen, enka Ellj og deres familier. Om gårdsdrifta ble det notert at det kunne såes 3 ½ tønne korn, og at antallet husdyr normalt lå på 12 kyr, 3 kalver og 18 sauer. Om antallet kyr er korrekt, forteller det oss at Rørvik, i 1667, hadde en av de største besetningene i Tysfjord. Gården hadde i tillegg brensel til hushold, og ble derfor taksert til 1 ½ våg.

Fram mot 1700-tallet gir skatte-listene den viktigste informasjonen om oppsitterne i Rørvik. Rug-, korn- og oste-skatten for 1687 beretter at kongen krevde inn 6 fjerdinger med dårlig og havret korn, og 1 pund ost av Peder Ellefsen og Olle Pedersen i Røeruig. Sjøffinneskattemann-tallet forteller videre at Peder og Olle drev gården sammen med Pauell Christensen på 1690-tallet. Blant annet måtte de betale ½ riksdaler hver i sjøfinneskatt i 1691.

1700-tallet

De første norske manntallene hadde til hensikt å registrere alle menn som kunne utføre militær tjeneste. Kvinner er derfor ikke tatt med her. Manntallet for 1701 forteller oss at Rørwig hadde tre brukere, Peder Ellefsen på 70 år, Olle Pedersen på 50 år og Thomas Thomassen på 40 år. Sistnevnte Thomas ble oppført med sønnen Baar på 12 år. Baar ble ikke anset for å være militært tjenestedyktig da han var å regne for en ”krøbling”. Sjøfinneskatte-manntallet for 1714 og 1717 beretter at Peder Ellefsen hadde overdratt sin part i Rørvik til Anders Erichsen. Thomas, Olle og Anders går også igjen i ekstraskatte-manntallene, krigsskattemanntallene, og dagskattemantallene mellom 1711 og 1718. I futeregnskapet for 1720 ble de tre brukerne oppført som husmenn. Av dem var det bare Anders Erichsen som var i stand til å betale skatt, mens Thomas Tomasens enke og Olle Pedersen var å regne for fattige.

Matrikkelutkastet for 1723 forteller at finnerydningen Røruig med Nefferuig [Nevervik] hadde tre oppsittere, hvorav; Anders Erichsen 1 pund og 18 skilling, Olle Pedersen 21 skilling og Tomas Paulsen 21 skilling. Om gårdens ressurser får vi vite at skogen sørget for tilstrekkelig med brensel, og at fiske i fjorden til en viss grad kunne sørge for mat på bordet. Jorda i Rørvik var ellers mest sett for å ligge i bakli, men jorda var både lettvunden og egnet for korndyrking. Her ble sådd 2 tønner blandkorn, og ½ korntønne gikk til hvileland. Av dette kunne man høste 5 tønner. Rørvik hadde også god beitemark og slåttemark. Av slåtta kunne man forvente 14 lass med høy. Dette var nok til å huse 6 kyr, 1 kalv, 18 sauer og 1 hest. På bakgrunn av dette ble gården i 1723 taksert til 1 våg og 12 skilling.

Som det kommer fram av matrikkelutkastet for 1723 var Rørvik fremdeles å regne for ei finnerydning. Mens gårdene utover mot Korsnes hovedsakelig var tatt over av bumenn, var denne eiendommen fremdeles å regne for samisk. I løpet av de neste åtti årene skulle det forekomme store endringer også her i Rørvik. Bumennenes ekspansjon innover i Tysfjorden førte til at oppkjøperne av jord snart skulle banke på døra til den gamle finnerydningen. Gården ble likevel drevet av samiske bosettere fram mot 1740-tallet, og ”Mandtall over Søefinne Skatt og Leding udi Saltens Fogderie pro Anno 1740” forteller at Anders Erichsen, Arent Andersen og Jacob Arentsen betalte 6 skilling hver i skatt dette året.

Rørvik skyldsettes

Prinsippet om samenes bestemmelsesrett over egne bruksområder, som ble praktisert i Nord-Norge i perioden 1600-1780, blir i norsk historie omtalt som ”Finneodels-privilegiene”. Samene ble gitt fullmakter til å overføre eiendommene vederlagsfritt seg i mellom, men gårdene var like fult å regne for kongens eiendom. I 1747 berettet Jacob Arntsen Rørvik for tinget på Myklebostad at han hadde solgt sin finne-rydning til Iver Hansen Forsaae. Ting-lysinga, som i utgangspunket formelt skulle stadfeste Iver Hansens rett til gården, medførte i stedet at salget ble opphevet. Fogd Myhre fastslo at Jacob Arntsen ikke hadde rett til å selge gården til tross for at Rørvik hadde vært drevet av hans familie i generasjoner. Resultatet ble at Iver Hansen fra Forså fikk bygsle eiendommen mot å betale skatt til kongen. Jacob Arentsen satt tilbake uten jord.

10. juni 1749 ble Rørvik skyldsatt for 1 pund og 6 mark, noe som dannet grunnlaget for Iver Hansens formelle overtakelse av drifta på gården. 30. oktober samme år mottok han bygselsseddelen fra fogd Myhre på de to gamle finnerydningene som hadde tilhørt Jacob Arntsen og Jacob Nielsen. Med den første bumannens inntreden var plassen også rettslig å regne for kongens eiendom. Selv om bygsels-mennene heretter var bumenn, opphørte ikke den samiske drifta i Rørvikmarka. Dette førte med seg konflikter mellom bumenn og samer. Ved høsttinget, 19. oktober 1751, klagde Iver Hansen Rørvik over at samene Anders Erichsen, Arnt Andresen og Jan Michelsen hadde hogd ut tømmeret i en liten furuskog, som han mente tilhørte hans bygslede jord. Iver la derfor ned krav om at skogen måtte fredes, noe han også fikk gehør for.

Bygselsmann i Rørvik, Iver Hansen, ble født ca. 1725, og var eldste sønn av Hans Iversen og Dorthe Sophie Winther på Forså. Sammen med kona Berit Maria Jonasdatter fikk han fem barn; Mette f. 1755, Eleazar f. 1757, Abigael f. 1759, Dorthe f. 1763, og Hans f. 1765. Manntallet over Lødingens befolkning for 1762 forteller at Iver, Berit og barna ikke var de eneste som var bosatt i Rørvik. I 1762 var det også bosatt to samiske familier i gårdens utmark. Erik Andersen og hans kone hadde i den ene husholdningen to barn, sønnene Povel, Anders, og tjenestejenta Kiersti Nielsdatter. Den andre husstanden besto av enka Marit Bentsen og hennes tre barn; Clemmet, Giertrud og Elie.

Driftsform

Mye har blitt skrevet om den tradisjonelle samiske driftsformen i Tysfjord. Skatte-listene for 1774 forteller oss at den samiske driftsformen i Rørvik i stor grad var lik bumennenes drift. Her kan man lese at Erik Andersen betalte 4 skilling i skatt for ei bekkekvern han hadde satt opp på gården. Skattlegginga skyldes bare én ting, at han med denne var i stand til å generere inntekter til seg selv og familien. Det må derfor ha vært god kontakt mellom den samiske befolkningen og bumennene, og som vi har sett, kunne samene skape seg inntekter fra bygselsmennenes drift.

Forholdene for ei lønnsom kvern-drift ble stadig bedre utover 1770-tallet. Fra 1776 fikk gården ny bygselsmann, og man må regne med at kornproduksjonen dermed tok seg opp. 3. oktober 1776 mottok Clement Arentsen fogd Hejdes bygsel på 15 mark i kongens gård Rørvik. Clement f. 1739, ble gift med Ane Nielsdatter f. 1757, i 1777. I de påfølgende årene fikk de barna; Kirsten f. 1780, Marite f. 1784, Ole f. 1790 og Niels f. 1797.

Drap

En av de alvorligste forbrytelsene i Tysfjords historie ble utført av Ole Joensen Rørvik i 1780, da han høsten samme år tok livet av sin kone. Fra tingboka får vi vite at Ole og kona, høsten 1780, hadde lagt ut på tur til Ulvsvåg for å selge 3 våger fisk som var stjålet fra Helland. På turen hjemover kom han i kontakt med to andre samer. Etter at det på kvelden ble skjenket brennevin, ble tonen dem imellom ganske amper. Ole Joensen beskyldte blant annet sønnen i det andre reisefølget for å ha hatt upassende omgang med konen hans Siri Paulsdatter, etter at han blant annet skulle ha funnet dem i samme seng ved to anledninger. Disputten endte med at den andre samens sønn slo til Ole med et bjørnespyd. Blødende fra et såret i hodet, sprang Ole Joensen etter kona, og stakk henne med en kniv i brystet slik at hun døde. Etter hendelsen dro Ole tilbake til Ulvsvåg, og fortalte at reisefølgen hadde tatt livet av Siri. Da rettsaken startet opp i 1782 klarte ikke Ole Joensen å vri seg unna sine ugjerninger, selv om han til sitt forsvar hevdet at: ”[å] blive ille slaget og meshandlet av en rival, som hadde cospireret og skjendet hans ekteseng, kunne vel bringe den fredeligste til mord”. 12. april 1782 ble Ole Joensen dømt til døden. Han skulle først svies med ildtang på åstedet for drapet, senere tre ganger på veien til retterstedet. Deretter skulle hans høyre hånd og så hans hode hugges av med øks, og settes på stake. Alle eiendelene skulle deretter tilfalle kongen. Vi vet ikke om dommen noen gang ble fullbyrdet.

Mot selveie

I perioden mellom 1770-tallet og 1850-tallet ble de fleste statseide eiendommene i Tysfjord solgt til private aktører. I Rørvik startet denne prosessen med Iver Hansens bygselsinngåelse i 1749. Etter å ha brukt et langt liv til å bygge opp forholdene på gården, ble Iver Hansen Rørvik, den 15. april 1795, tildelt kongeskjøte på 1 pund og 6 mark i Rørvik. Fram mot 1800-tallet besto derfor gården av tre gårdparter, med en samlet skyld på 2 pund og 12 skilling. Ved folketellinga i 1801 var det bosatt fire familier her, som i alt utgjorde 23 personer. Disse livnærte seg av en kombinasjon av gårdsdrift, husmannsarbeid og fiske. Selv om bumennenes tradisjoner slo stadig sterkere rot, ble den gamle samiske driftsformen bevart. Folketellinga for 1801 forteller at det i tillegg til de fire bonde-familiene var bosatt fire samiske familier i Rørvikmarka. Disse utgjorde til sammen 11 personer. Dette var fjellsamer som levde av reindrift og fiske.

Matrikkelutkastet for 1802 forteller at Rørvig hadde 3 oppsittere. Her blir det opplyst at den ene parten av gården siden 1795 var solgt tre ganger, siste gang for 100 riksdaler. Ettersom eiendommene kunne skimte med fordelaktig kornavling, fedrift og brensel til husbruk, ble Rørvik satt til en maksimumsverdi av 125 riks-daler. Forhandlingsprotokollen for matrikkelutkastet i 1818 gir en av periodens mest detaljrike skildringer av gårdsdrifta. Jorda ble drevet av selveier Hans Christensen og oppsitterne Peder Christophersen og Ole Nielsen. Rørvig hadde en utsæd på 1 tønne rug og 3 tønner bygg, som ga 3 og 3 ½ fold. Av husdyr finner vi på gården 2 hester, 6 kyr, 2 kalver og 46 småfe. Kvaliteten på jordbunnen varierte mye, men ble som helhet betraktet som god og fruktbar. Gårdens utmark var velegnet til husdyrbeite. Her kunne en også finne alt nødvendig brensel til oppvarming, og noe tømmer til husreparasjoner. Utmarka ble ellers nyttet til småviltjakt og til bær-sanking i høstsesongen. Fisk var også en ressurs man hadde god tilgang til i Rørvik. Her kunne en både fiske i vannene i utmarka og i fjorden for å skaffe mat på bordet. På bakgrunn av gårdens beskaffen-heter ble den gitt proporsjonstallet 13, noe som rangerte den blant de beste gårds-brukene i Tysfjord.

Andre bruksdelinger

• Bnr. 4 Bjørklund ble skilt ut fra bnr. 2, med 0,22 mark i skyld, 1. september 1910. Eier av bruket var Rikard Nilsen f. 1876, som var gift med Ragna Levionsen f. 1889. Folketellinga for 1910 oppgir at de to livnærte seg av gårdbruk og fiske, hvor han hadde hovedvirket på havet, mens hun tok seg av husdyrene. Ragna og Rikard fikk barna Rønnaug Nelly f. 1911, Solveig Agnethe f. 1913, Charles Møller f. 1915, Arvid f. 1917, Laila Johanne Karoline f. 1919 og Roar f. 1921. Siden 1991 har Unni Gulliksen i Oslo vært eier av den 0,20 mark store eiendommen i Rørvik.

• Bnr. 5 Solstad ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,29 mark i skyld, 15. september 1911. Fiskerbøndene Magnus Pettersen f. 1859, og kona Sara Hansen 1866, som hadde drevet husmannsplassen siden århundreskiftet, mottok skjøtet på eiendommen i 1931. Magnus fikk aldri oppleve overtakelsen av skjøtet ettersom han gikk bort bare en måned før gjennomføringen av salget. Hans Kristensen solgte 5. august, bruket til Sara for 200,- kr. Som enke valgte hun å selge eiendommen. 19. desember 1931 ble den kjøpt av Harald Kristensen for 2100,- kr. Harald satt som eier av eiendommen gjennom 1950-tallet. I 2009 var hans arvinger oppført på skjøtet.

• Bnr. 6 Skogen ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,40 mark i skyld, 17. november 1931. Etter skjøtet av 5. desember 1934 ble eiendommen overført fra Hans til Harald Kristensen for 150,- kr. Siden 1989 har Ranheid Langnes på Mørkved vært eier av den nå 0,39 mark store eiendommen i Rørvik.

• Bnr. 7 Rolfsholm ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,02 mark i skyld, 9. oktober 1933. 29. november samme år solgte Richard Bjørklund eiendommen til Rolf Åsebøstøl for 250,- kr. Han er også oppført som eier av bnr. 7 i matrikkelutkastet for 1950. Siden 1976 har Rolf A. Aasebøstøl i Grubhei sittet med skjøtet på Rolfsholm.

• Bnr. 8 Nesle ble skilt ut fra bnr. 3, med 0,02 mark i skyld, 25. januar 1933. Etter skylddelinga ble Charles Smith eier av Nesle. Matrikkelutkastet for 1950 oppgir Charles som eier, mens matrikkelen for 2009 forteller at Anton Olsens arvinger er de rettmessige innehaverne av skjøtet til bnr. 8 Nesle i Rørvik.

Nyere delinger

Mellom 1952 og 1999 ble det skilt ut ytterligere 45 tomter i Rørvik på 0,02 mark og mindre. Utskillingen av tomtene har gitt plassen et stadig sterkere preg av å være et feriested. De nye hytteeierne har vært med på å muliggjøre utbygginga av veien, som i dag blir vedlikeholdt av private midler. I 2009 besto gnr. 263 Rørvik av i alt 53 større og mindre eiendommer.

Se også

• Slektshistorie for Rørvik (Hamarøy gnr. 263)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263/1)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263/2)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263/3)

Rørvik (Hamarøy gnr. 263) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen