Østre Toten realskole

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Østre Toten realskole ble grunnlagt i 1875 som Østre Toten private middelskole. Dette var en seksårig skole uten eksamensrett. Fra 1882 ble middelskolen en del av den kombinerte Østre Toten middel- og amtsskole. I 1900 tok den kombinerte ordningen slutt, og middelskolen ble samtidig kommunal, fireårig og fikk eksamensrett. Det ble oppført et nytt skolebygg på Kraby, som ble tatt i bruk i januar 1903. Fra 1920 var middelskolen treårig og bygde på eksamen fra folkeskolen.

Skolen gikk utover på 1900-tallet under ulike, offisielle navn, bl.a. Østre Totens høgre skole, Østre Totens kommunale høgere almenskole og Østre Toten realskole (1964-75). Realskolen ble lagt ned i jubileumsåret 1975, i forbindelse med innføringa av den niårige grunnskolen.

Eksklusiv

Gardbruker og brennevinskontrollør David Broch Sommerfeldt på Midt-Sukkestad hadde flere barn som han gjerne ville gi utdanning utover folkeskolen. Sommerfeldt tilhørte den velutdanna embetsmannsslekta som hadde sittet på Sukkestad i flere generasjoner. Han fikk også med noen av naboene i dette velstående storgardsmiljøet, og seminaristen Halvor Berg ble ansatt som lærer. I 1875 starta skolen opp med 14 elever. Skolens første lokaler var på Sukkestad, der også Berg fikk husrom.

Ca. 1877 ble skolen flytta til nabogarden Øver-Stabu. Flere elever kom til, og det ble nå to klasser. Skolen levde en omskiftelig tilværelse, med stadig nye lokaler. Fra 1878 holdt skolen ei kort tid til på Sokstad, deretter i egne lokaler på Fagerhøy. I 1882 fikk den tilhold i kommunelokalet, i samband med at skolen ble slått sammen med den nye amtsskolen. Østre Toten fikk dette året amts- og statsbevilgning til et amtsskolekurs.

Kombinert amts- og middelskole

Skolen var ikke lenger en eksklusiv "familieskole", og derfor var også kommunestyret interessert i å hjelpe den. Kommunelokalet ble bygd på for å få plass til alle elevene, fra både middel- og amtsskole.

De to skoleslaga hadde felles bestyrer, og noen av middelskolens lærere hadde timer i amtsskolen. Ellers hadde amtsskolen en særskilt lærer.

Denne kombinerte ordningen varte i 20 år. I 1897 vedtok skolens generalforsamling at en skulle søke skolemyndighetene om å gjøre om middelskolen til offentlig skole med eksamensrett. Etter tre års forhandlinger gikk saken i orden, og fra 1. juli 1900 ble den offentlige middelskolen oppretta, skilt fra amtsskolen.

Gardbrukerunger på sykkel

Rundt 1900 var Skreiabanen under bygging, og flere foreslo at et nytt skolebygg skulle oppføres i den vordende stasjonsbyen Lena. Dette protesterte mange i Balke sokn mot, fordi det ville bli for langt for elevene derfra. Ordfører Adolf Rogneby foreslo derfor ei tomt på sin egen eiendom, like ved soknegrensa. I 1903 sto den nye skolebygningen på Kraby ferdig, og middelskolen forlot kommunelokalet. Kraby-bygget var opprinnelig et privateid aksjeselskap, men lokalene ble i 1915 gitt til kommunen. Skolen var på denne tida fireårig.

Etter 1920 ble middelskolen treårig, og bygde på sjuårig folkeskole. Dette var i tråd med det såkalte enhetsskoleprinsippet. På Østre Toten hadde imidlertid de fleste elevene alt før kommet fra sjette eller sjuende klasse, og ikke fra femte. Alt i 1913 søkte derfor kommunen om å innføre treårig middelskole, basert på folkeskoleeksamen. Departementet avslo imidlertid søknaden fordi landsskolene, som i Østre Toten, hadde hatt for kort skoletid, i sammenlikning med byene. Totningene måtte derfor vente til den store enhetsskolereformen i 1920.

Skolen lå omtrent midt i bygda, og elevene kom fra Nordlia i nord til Totenvika i sør. Noen kom også utabygds fra. For mange ble det for langt å gå, og sykkelen var derfor mye brukt. Brødrene Simen og Ole Haug fra Nøkleberg i Nordlia var elever midt på 1930-tallet, og var blant dem som sykla hele året. Simen Haug fortalte om vintersyklinga: "Var vi hældige, hadde det en kjørt bil før øss, så vi kunne kjøre i hjulspåra." Noen elever kom også med hest.

Haug-brødrene kom fra en ganske velstående bondefamilie, i likhet ned mange andre elever. Det var nemlig skolepenger, og dette forhindra mindre bemidla ungdommer fra å søke. Det gikk imidlertid an å søke om friplass. Tidlig på 1900-tallet hadde 15 % av elevene det. Ordningen med skolepenger varte helt til 1963, da kommunestyret vedtok å dekke skolepenger og eksamensavgift for alle elever.

Utdanningseksplosjon og plassproblemer

Avviklinga av skolepengene falt sammen med store ungdomskull og økt interesse for høgere utdanning. Flere år på 1960-tallet ble det tatt opp hele tre førsteklasser. Allikevel ble flere søkere med gode karakterer avvist. Plassproblemer førte i 1965 til en ordning med ettermiddagsundervisning, noe som var lite populært blant både lærere og elever. I tillegg måtte Hoffsvangen skole brukes som undervisningslokale.

Våren 1973 ble det bestemt at de gjenværende klassene skulle gå på Skreia ungdomsskole. Når skoleåret 1974/75 var omme, skulle realskolen på Østre Toten være avvikla. Noen av lærerne ble med til Skreia, mens andre søkte seg til andre skoler. Med innføringa av den 9-årige grunnskolen forsvant skoleslaga realskole og framhaldsskole.

Styrere/rektorer

• Halvor Berg 1875-1877
• Martinius Lae 1877-1878
• Cand.theol. Franzen (fornavn?) 1878-1882
• S. A. Sørensen 1882-1884
• Cand.theol. Schjelderup ca. 1884-1886 (konstituert)
• Per Jukvam 1886-1896
• Bernhard Heggen 1896-1921
• Aasta Kjølseth 1921-1921 (konstituert)
• Sverre Nordberg 1921-1926
• Aasta Kjølseth 1926-1929
• Paul Akerblom 1929-1963
• Ernst Gran 1963-1967
• Herman Melbye 1967-1975

Kilder og litteratur

• Akerblom, Paul: Østre Totens høgre skole 1875-1900-1950, Gjøvik 1950.
• Folketellinga i 1875 for Østre Toten.
• Muntlige opplysninger fra Simen Lehne Haug 1997.
• Tonby, Oddlaug Nøkleby: Østre Toten realskole 100 år 1875-1975, Raufoss 1975.
• Totens bygdebok II, 1953, s. 617-624.