Assimileringspolitikken

Assimileringspolitikken som ble ført overfor de nasjonale minoritetene romani og rom, og overfor andre reisende, var fra slutten av 1800-tallet og helt til 1980-åra statens forsøk på å lokke og presse reisende til å bli bofaste og å være i fast arbeid. Politikken minner på mange måter om fornorskingspolitikken overfor samer og kvener, som er omtalt i egen artikkel. Den fikk store konsekvenser for de som ble ramma, og spesielt for de mange som opplevde tvangsmidler som omsorgsovertakelse eller tvangssterilisering.

Bakgrunn

I flere århundrer hadde det vært forskjellige tiltak retta mot reisende. Det var for eksempel forbud mot å reise inn i riket, begrensninger på bevegelsesfriheten og organiserte tiltak for å jage bort grupper av reisende der de slo seg ned for natta.

En del av bakgrunnen for den nye politikken på slutten av 1800-tallet er nært knytta til gamle oppfatninger om reisende som en trusssel mot folks eiendom og mot stabiliteten og moralen i samfunnet. Men det kom også inn et nytt element, nemlig et ønske om å hjelpe reisende å «forbedre» seg. De som drev fram politikken hadde en klar oppfatning av at majoritetsbefolkningas ønske om jobb og hjem var det beste for alle, og de ga seg selv et oppdrag med å få reisende til å innse dette. En viktig side ved politikken er en totalt fraværende evne og vilje til å forstå at noen mennesker ønsker å leve sine liv på et annet vis, og at på samme måte som majoritetsbefolkninga er opptatt av sine tradisjoner, har også reisende sine tradisjoner som de ønsker å bevare.

Et forsøk på å få flere til å bli bofaste ble satt i gang av Eilert Sundt, som i 1855 sikra midler fra Stortinget. Det lyktes i svært liten grad, og i 1869 ble det slutt på bevilgningene.

Romani, rom og andre reisende

Den gruppa som i aller størst grad fikk føle på assimileringspolitikken var romani, også kjent som taterne. Mange hadde en sterk tilknytning til Norge, og de fleste var norske eller svenske borgere. Assimileringspolitikken overfor romani hadde et tydelig rasebiologisk preg; de ble sett som et underutvikla folkeslag som trengte hjelp for å finne seg til rette.

Når det gjelder rom, eller sigøynere, fikk norske rom til dels et skjebnefellesskap med romani. Samtidig var det et annet tiltak som ble brukt, nemlig utvisning. Mange rom var utenlandske statsborgere, og i en del tilfeller opplevde også norske rom å bli fratatt sitt statsborgerskap. Det var altså slik at man på den ene side skulle kvitte seg med flest mulig, samtidig som man assimilerte de som ble igjen.

En tredje viktig gruppe er de etnisk norsk omstreiferne. Dette var folk som av forskjellige årsaker levde langs landeveien; bakgrunnen kunne være fattigdom, frihetstrang, manglende tilhørighet, alkoholproblemer eller andre ting som gjorde at de falt utafor. Mange søkte seg etter hvert inn til byene, men det var også mange som enten la ut på egen hånd eller slo seg sammen med romanifølger.

Misjonen

 
Jakob Walnum - «Omstreifermisjonens far». Fra boka Brødrene Hersleb og Jakob Walnum av Ingvald B. Carlsen
Foto: Ukjent

Den mest sentrale personen i utforminga av assimileringspolitikken var sokneprest i Bergen Jacob Walnum. Han la i 1896 fram en plan for å gjøre noe med «omstreifervesenet», og fikk aksept fra politikerne for denne. I hovedtrekk gikk planen ut på at man gjennom frivillig arbeid skulle forsterke effekten av vergerådsloven og løsgjengerloven. Førstnevnte var vår første barnevernslov, og selv om den var retta mot hele samfunnet ble den raskt et redskap for omsorgsovertakelse av barn fra romanifamilier. Løsgjengerloven ramma også alle, men overfor reisende ga den omfattende muligheter til å straffe de som ikke ville tilpasse seg.

Walnum etablerte i 1897 Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet, fra 1935 Norsk misjon blant hjemløse. Det var en kristen organisasjon, som skulle drive målretta arbeid for å assimilere reisende. Misjonen var selv premissleverandør, ved at den definerte hva problemet var. Den fikk statsstøtte helt til 1986, og den mottok også store private bidrag.

 
De ti familiehusene på Svanviken arbeidskoloni var på 30 kvm og hadde et dekar jord til.
Foto: Riksarkivet

I den første tida ble det særlig lagt vekt på positiv innsats fra misjonen; de lokka med hjem og arbeid, mens politi og påtalemyndighet sto med pisken i form av barnehjem og tvangsarbeidshus. Utover i 1920-åra så misjonen at dette ikke fungerte. I 1927 nedsatte de en komité, med misjonens generalsekretær som komitesekretær. Den var i aktivitet fram til 1933, og kom underveis med flere forslag til økt bruk av tvang. I 1928 fulgte Justisdepartementet opp ett av forslagene ved å påby at embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker skulle registrere omstreifere og bofaste som var av «omstreiferslekt». Disse listene skulle sendes både til Statistisk sentralbyrå og til misjonen. I 1935 kom også et påbud om at politiet skulle bistå vergerådene med omsorgsovertakelse av barn i reisende familier. Dersom vergerådene ikke samarbeida med politiet, skulle dette meldes inn til misjonen.

Det ble gjennomført to nye tellinger av reisende, i 1927 og 1935. I den første ble det registrert omkring 2100 personer, og i den andre omkring 1900. I 1908 åpna Svanviken arbeidskoloni i Eide. I løpet av de neste tjue åra var mer enn 100 familier med mer enn 500 barn innom Svanviken. Målet var å innpode forståelse for bofasthetens uovertruffenhet.

Virkemidler

For at reisende skulle assimileres inn i majoritetssamfunnet, måtte de fratas sin egen kultur. Mens det i fornorskingspolitikken i nord særlig var språket det gikk ut over, var det av mindre betydning i assimileringspolitikken. En årsak til det er at de fleste samer og kvener fikk en eller annen form for skolegang, og målet var å fjerne samisk og kvensk som undervisningsspråk for å tvinge dem til å bli mer norske. Blant reisende var det få som fikk noen nevneverdig skolegang, og når de fikk det var undervisningsspråket uansett norsk. Romanifolkets eget språk, rommani, ble brukt innad i gruppa, men var ikke aktuelt som skolespråk. Dermed ble målet selve leveviset, det å leve langs landeveien og å leve fra dag til dag.

For å oppnå dette ble det drevet en systematisk omsorgsovertakelse av barn fra reisende familier. De ble plassert på barnehjem der de skulle fornorskes. Den eneste muligheten for å få dem tilbake, var å bli bofast og få fast jobb. Dette førte til at en del foreldre lot seg presse til å bli bofaste; de ble så kontrollert nøye så de ikke tok med seg barna ut på landeveien igjen. For å begrense antallet barn ble det også gjennomført tvangssterilisering av et betydelig antall mennesker, både før og etter andre verdenskrig. Omkring 37 % av kvinnene som ble anbragt på Svanviken mellom 1949 og 1970 ble sterilisert. Dokumentasjonen på dette har en form som gjør det vanskelig å skille mellom tvang og frivillighet, men i og med at de i utgangspunktet var der under tvang, og at muligheten for å kunne få med seg barna man allerede hadde var avhengig av å samarbeide på alle punkter er det vanskelig å se at det egentlig var noen fri vilje involvert.

Myndighetene la også hindringer for reisendes levevis ved å stramme inn muligheten for omførselshandel. De fleste var avhengige av å tilby varer og tjenester, og fra 1908 da den nye reguleringa kom ble dette vanskeligere når man ikke hadde fast utsalgssted. I 1951 kom en annen sentral innstramming, da det ble forbudt for reisende å bruke hest til å frakte varer og folk.

Avvikling av politikken

I 1970-åra kom en økende kritikk av politikken. Den var ikke i tråd med nye oppfatninger om menneskerettigheter. Under den offentlige diskusjonen var det stadig flere som krevde at assimileringspolitikken måtte avvikles.

Det ble også en endring i kriminalpolitikken. Selv om løsgjengerloven ble beholdt en tid til, var det færre som ble anbragt på tvangsarbeid på grunn av en omstreifende livsførsel. I stedet var det særlig alkoholproblemer, mindre alvorlig kriminalitet og økonomiske problemer som førte til at folk havna der. Dette førte til at Svanviken gikk fra å være et rent assimileringsprosjekt til å bli mer en attføringsinstitusjon for vanskeligstilte familier. Dette førte til at den i 1973 skifta navn til Svanviken familiesenter. De som kom dit inngikk kontrakt om at de skulle være der for å tilegne seg rutiner og ferdigheter som gjorde det lettere å leve som bofaste. Etter oppholdet skulle de få økonomisk og praktisk hjelp fra misjonen. Oppholdstida hadde i 1929 blitt utvida fra to til fem år. I 1970 ble den så satt ned til fire år, og i 1972 til tre år.

Først i 1986 kom et vedtak som formelt avvikla assimileringspolitikken. Norsk misjon blant hjemløse skifta året etter navn til Kirkens sosialtjeneste, og fortsatte å drive Svanviken familiesenter til 1989.

I 1998 fikk romani og rom status som nasjonale minoriteter. Dette skjedde som følge av at Norge i 1995 hadde ratifisert Europarådets rammekonvensjon av 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

En del av de som ble ofre for tvang som følge av assimileringspolitikken har opplevd å få økonomisk oppreisning, ofte i form av billighetserstatning. I en offentlig utredning fra 2015 om assimileringspolitikken ble det anbefalt at norske myndigheter burde vurdere tiltak på flere områder for å oppnå rettferdighet og forsoning. Det er ingen tvil om at mange har dype sjelelige sår som følge av politikken.

Litteratur og kilder