Bondeaksjonene 1818

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

27 bønders adresse til Norges Storting, 20. juli 1818, publisert i Christiania Intelligentssedler 27. juli s.å.

Bondeaksjonene i 1818, også ofte omtalt som «bondetogene», «bondeurolighetene», «bonderøra» med mer, var en organisert protestbevegelse som rettet seg spesielt mot virkningene av sølvskatten 1816, og mer generelt mot Stortingets finans- og pengepolitikk i de nærmest foregåande åra. Aksjonene var også uttrykk for mistro til embetsstanden og til dels også til selve det politiske systemet. Protestbevegelsen hadde et visst innslag av vilje til å vende tilbake til en eneveldig styreform.

Bondeaksjonene fikk oppslutning bare på sentrale deler av Østlandet, og tok form av skriftlige henvendelser til Stortinget, folkesamlinger og demonstrajonsmarsjer mot hovedstaden. Marsjene (bondetogene) ble stoppet av myndighetene ved bruk av militærmakt, og en del av lederne ble arrestert og seinere dømt og straffet. Den mest kjente blant dem som blir knytta til urolighetene var storbonden Halvor Hoel fra Nes på Hedmarken.

Bakgrunn

Pengepolitikken som var fastsatt av det stortinget som satt sammen 1815-1816, hadde sterke deflatoriske virkninger. Det førte blant annet et stramt kredittmarked og en pengeknapphet som ble prekær nettopp i 1818. For skogbøndene rammet krisen ekstra hardt, da utenriksmarkedet for trelasthandelen hadde falt sammen fra 1816. Dette rammet særlig i deler av Hedmark og i opplandet til trelasthavnen Drammen, nettopp i de distriktene der urolighetene skulle gjøre seg mest gjeldende. I denne situasjonen føltes sølvskatten og formues- og næringsskatten ekstra byrdefulle på toppen av de ordinære skatter og avgifter.

En ytterligere faktor som forsterket krisetendensene, var misvekst i jordbruket i 1817, delvis også året etter.

Blant de politiske forholdene som kan ha spilt inn, var at det ble innvalgt en mye mindre andel bønder på det nye stortinget i 1818 enn det hadde vært i 1815-1816, 18 representanter mot 29 i 1815 (henholdsvis 23% mot 36% av det samlede antallet stortingsmenn). Aksjonerende bønder følte at det nye stortinget ikke tok deres sak på alvor. De mange skriftlige henvendelsene som ble innsendt, ble neglisjert.

Organisering og hendelsesforløp

Halvor Hoel (1766-1852), den antatte hovedmannen bak «bonderøra». Tegningen fra Hoels eldre dager er visstnok utført av en sønnesønn.

En brevstorm til Stortinget

Det nye stortinget trådte sammen 1. februar 1818. Ganske raskt begynte det å strømme inn petisjoner og resolusjoner fra allmuen om å få utsettelse både med skattene og de tvungne innskuddene i Norges bank og om å få bedret adgangen til lån. Særlig oppmerksomhet vakte en søknad til Stortinget datert 22. mars fra Halvor Hoel og Peder H. Aske sammen med 59 andre bønder fra Hedmarken.

Ansamlinger og deputasjoner

Ved blant annet bruk av løpesedler, brev og budstikke og personlig agitasjon begynte nå en forholdsvis samordnet bevegelse å ta form. I midten av april fant det sted en rekke samlinger i Asker, Modum, Eiker og andre sogn i Buskerud. Sjefen for politidepartementet, statsråd Diriks, kunne den 18. april rapportere til kongen at aktivitetene konsentrerte seg til disse bygdene, samt Ringerike og Hedmark.

Den 22. juli 1818 møtte en deputasjon på 30 bønder i Christiania og overleverte en adresse til Stortinget. Et flertall på Stortinget nektet å la adressen leses opp under forhandlingene der. Dette vakte harme og frustrasjon blant bøndene. De fikk da i stedet adressen trykt i avisa Christiania Intelligentssedler noen dager seinere. Skrivet var da undertegnet av 27 bønder med angivelse av hvilke bygder de representerte. Aksjonsområdet var åpenbart blitt utvidet. Underskriverne kom fra henholdsvis Nes, Flå og Gol i Hallingdal, Hole og Norderhov på Ringerike, Biri og Vardal på Vestoppland, Gran på Hadeland, Grue i Solør, «Valders og ytre Ourdal», Nes, Ringsaker og Vang på Hedmarken, og Nes på Romerike.

En ny bondepetisjon med lignende innhold ble overlevert den 8. august, men den fikk heller ikke den ønskede respons i Stortinget. Dette bidro til å radikalisere aksjonen og til å finne andre, mer drastiske aksjonsformer.

Den første marsjen mot Christiania

Den 10. august vedtok de bøndene som hadde overlevert det siste skriftet til Stortinget at det skulle arrangeres et bondetog fra hele østlandsområdet mot hovedstaden. Tidspunktet ble bestemt til den 26. august. Hensikten var da å møte kongen, Carl Johan, som forberedte sin kroningsferd på den tiden.

Hvem aksjonerte?

Geografi og klasse

Både deflasjon og inflasjon slår som kjent ulikt ut ettersom hvor man befinner seg i det økonomiske landskapet. Når det gjelder holdningene til devalueringene av den gamle riksbankdaleren, påpeker historikeren Francis Sejersted følgende: «Kreditorene var kanskje misfornøyde med nedskrivningen, og debitorene med at nedskrivningen ikke var større. Den vesentligste uro må imidlertid ha hatt de store skattebyrder som årsak. Men igjen er det vanskelig å si om det var manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje som førte til uroen.» Sejersted understreker for øvrig at motstanden mot pengepolitikken ikke var en allmenn bondeopposisjon, men at den begrenset seg nettopp til Østlandet. I andre deler av landet gikk det lettere med sølvskattinnkrevingen, og det var en utbredt holdning der at også Østlandet skulle oppfylle sine forpliktelser.

Kilder og litteratur

• Johansson, Sonja Serina Finstad: «Bondetogene på Østlandet i 1818», i Dørum, K. og Sandvik, H. (red.): Opptøyer i Norge 1750-1850. Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag. Oslo 2012.
• Sejersted, Francis: Den vanskelige frihet. Norges historie bd. 10. Cappelen, Oslo 1978.
• Steen, Sverre: På fallittens rand. Det frie Norge bd. 2. Cappelen, Oslo 1953.