Dødsstraff: Forskjell mellom sideversjoner
m (se også) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Dødsstraff''', det vil si det å ta en persons liv som straff, ble praktisert i Norge fra de eldste rettsordningers tid til [[1948]]. Dødssstraff i sivile saker ble avskaffet i [[1902]], 26 år etter at den siste henrettelsen ble utført da [[Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen]] i [[1876]] måtte bøte med livet på [[Løten]]. I militære saker beholdt man muligheten for å benytte dødsstraff helt til [[1979]], men de siste henrettelsene fant sted i [[1948]] i forbindelse med [[landssvikoppgjøret]]. Den siste som ble henrettet her i landet var [[Ragnar Skancke]]. | '''Dødsstraff''', det vil si det å ta en persons liv som straff, ble praktisert i Norge fra de eldste rettsordningers tid til [[1948]]. Dødssstraff i sivile saker ble avskaffet i [[1902]], 26 år etter at den siste henrettelsen ble utført da [[Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen]] i [[1876]] måtte bøte med livet på [[Løten]]. Dødsstraff ble gjeninnført av [[Vidkun Quisling|Quislingregimet]] under [[andre verdenskrig]]. I militære saker beholdt man muligheten for å benytte dødsstraff helt til [[1979]], men de siste henrettelsene fant sted i [[1948]] i forbindelse med [[landssvikoppgjøret]]. Den siste som ble henrettet her i landet var [[Ragnar Skancke]]. | ||
En rekke metoder har vært i bruk. [[Hengning]] ble brukt fram til [[1800-tallet]], mens den svært brutale metoden [[radbrekking]] var i bruk fram til [[1700-tallet]]. Fra første fjerdedel av 1800-tallet ble [[halshogging]] eneste brukte metode i sivile saker, mens militær strafferett foreskrev skyting. Alle henrettelser i sivile saker var offentlige; på det tidspunktet hvor man i andre land begynte å flytte henrettelsene inn i fengsler hadde Norge allerede sluttet å benytte dødsstraff. Henrettelsene i årene [[1946]]–[[1948]] ble utført med bare myndighetspersoner tilstede. | En rekke metoder har vært i bruk. [[Hengning]] ble brukt fram til [[1800-tallet]], mens den svært brutale metoden [[radbrekking]] var i bruk fram til [[1700-tallet]]. Fra første fjerdedel av 1800-tallet ble [[halshogging]] eneste brukte metode i sivile saker, mens militær strafferett foreskrev skyting. Alle henrettelser i sivile saker var offentlige; på det tidspunktet hvor man i andre land begynte å flytte henrettelsene inn i fengsler hadde Norge allerede sluttet å benytte dødsstraff. Henrettelsene i årene [[1946]]–[[1948]] ble utført med bare myndighetspersoner tilstede. | ||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
==Se også== | ==Se også== | ||
*[[Dødsstraff under andre verdenskrig]] | |||
*[[Skarpretter]] | *[[Skarpretter]] | ||
[[Kategori:Straff]] | [[Kategori:Straff]] | ||
Sideversjonen fra 11. jan. 2009 kl. 19:15
Dødsstraff, det vil si det å ta en persons liv som straff, ble praktisert i Norge fra de eldste rettsordningers tid til 1948. Dødssstraff i sivile saker ble avskaffet i 1902, 26 år etter at den siste henrettelsen ble utført da Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen i 1876 måtte bøte med livet på Løten. Dødsstraff ble gjeninnført av Quislingregimet under andre verdenskrig. I militære saker beholdt man muligheten for å benytte dødsstraff helt til 1979, men de siste henrettelsene fant sted i 1948 i forbindelse med landssvikoppgjøret. Den siste som ble henrettet her i landet var Ragnar Skancke.
En rekke metoder har vært i bruk. Hengning ble brukt fram til 1800-tallet, mens den svært brutale metoden radbrekking var i bruk fram til 1700-tallet. Fra første fjerdedel av 1800-tallet ble halshogging eneste brukte metode i sivile saker, mens militær strafferett foreskrev skyting. Alle henrettelser i sivile saker var offentlige; på det tidspunktet hvor man i andre land begynte å flytte henrettelsene inn i fengsler hadde Norge allerede sluttet å benytte dødsstraff. Henrettelsene i årene 1946–1948 ble utført med bare myndighetspersoner tilstede.
Mange steder i Norge har minner om dødsstraff i form av stedsnavn eller lokale legender. Galgeberg eller varianter av dette finnes flere steder, og man finner også navn som Retterstedet på Kambo i Moss kommune. Henrettelsene foregikk gjerne i nærheten av åstedene på steder hvor man sjelden opplevde slikt, mens man i de større byene hadde egne rettersteder.