Den norske kirke: Forskjell mellom sideversjoner
m (Fjerner overflødige kategorier.) |
|||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
== Bispedømmer i Den norske kirke == | == Bispedømmer i Den norske kirke == | ||
{{thumb|Dioceses Church of Norway.svg|Den norske kirkes bispedømmer}} | |||
* [[1537]] - [[Oslo bispedømme]] | * [[1537]] - [[Oslo bispedømme]] | ||
* [[1864]] - [[Hamar bispedømme]] | * [[1864]] - [[Hamar bispedømme]] | ||
Sideversjonen fra 25. sep. 2013 kl. 13:15
Den norske kirke er statskirken og ved inngangen til 2008 var ca. 82% (3,9 millioner mennesker) av landets befolkning medlemmer av Den norske kirke.[1] Den har røtter tilbake til innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet, men representerer et brudd med den katolske tradisjonen ved reformasjonen i 1537. Kirken ble da underlagt den dansk-norske kongen, og det er fremdeles Norges konge som er kirkens øverste leder. Den norske kirke bekjenner seg til den luthersk-evangeliske kristendom.
Den norske kirke er bygget opp av elve bispedømmer[2], og har kirker i alle landets kommuner. Kirkens sokne- og prostiinndeling er i stor grad basert på grensene fra middelalderen, og i lokalhistorisk sammenheng er disse grensene derfor viktige holdepunkter. Kirkens prestegjeld ble lagt til grunn da Norge ble delt inn i herreder/kommuner i 1837, idet hovedregelen var at hvert prestegjeld skulle være en kommune.
Bispedømmer i Den norske kirke
- 1537 - Oslo bispedømme
- 1864 - Hamar bispedømme
- 1948 - Tunsberg bispedømme
- 1969 - Borg bispedømme
- 1537 - 1925 Stavanger/Kristiansand bispedømme
- 1925 - Agder og Telemark bispedømme
- 1925 - Stavanger bispedømme
- 1537 - Bjørgvin bispedømme
- 1983 - Møre bispedømme
- 1537 - Nidaros bispedømme
- 1804 - 1952 Hålogaland bispedømme
- 1952 - Sør-Hålogaland bispedømme
- 1952 - Nord-Hålogaland bispedømme