Felix Hartmann

Otto Julius Felix Hartmann (født 30. september 1893, død 6. juli 1974) var næringsdrivende og deltok i både første og andre verdenskrig på tysk side.

Bakgrunn

Hartmanns foreldre hadde flyttet til Norge fra Tyskland på slutten av 1860-tallet, og faren Otto Justinius Hartmann (f. 1843 i Hamburg) var foretningsmann i agenturet Müller & Hartmann og tysk generalkonsul i Kristiania, og familien skal ha vært av tysk uradel (Hartmann von der Tenn).

Han var onkel til forfatteren og frontkjemperen Felix Thoresen.

Første verdenskrig

Han tok examen artium i 1912, og gikk deretter på veveskole og handelsskole i Berlin i 1912-1913, og arbeidet deretter som voluntør i en manufaktur engrosforretning samme sted fram til første verdenskrig da han som barn av to tyskere ble naturalisert, gikk inn i krigen på tysk side i august 1914. Da han ikke var født i en av de tyske statene, sverget han faneeden til keiser Vilhelm II personlig.

Etter den miltære grunnutdannelsen som infanterist ble han sendt til Vestfronten i 3. Unterelsässischen Infanteriregiment 138. I 1915 ble han fanejunker og tjenestegjorde på Østfronten og ble utnevnt til løyntant og sjef for et mitraljøsekompani. Han konstruerte en innretning som gjorde at mitraljøsene ble mer effektive uten å måtte ombygges, noe han høstet stor anerkjennelse for. Han var med på erobringen av Vilnius og Tallinn, og okkupasjonen av Øsel (idag Saaremaa).

Han ble tildelt Jernkorset av andre klasse. Etter den russiske kapitulasjonen ble han sendt tilbake til Vestfronten og deltok i den store offensiven i Flandern, hvor han ble tatt til fange, og satt i krigsfangenskap i 14 måneder og løslatt i september 1919.

Mellomkrigstiden

 
Felix Hartmann A/S holdt til i Skippergata 22, bygget i 1888 som forretningsgård med store lagerlokaler for importfirmaer.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Han flyttet da tilbake til Norge og arbeidet i ulike virksomheter innen konfeksjon og levering av rågarn til tekstilindustrien, og startet i 1933 Felix Hartmann A/S som han drev svært vellykket fram til andre verdenskrig. Året etter var han med på å starte Kunstsilkefabrikken på Notodden sammen med blant andre Sam Eyde, og med den senere NS-mannen Arne Bergsvik som direktør.

Han engasjerte seg i forsvarssaken og var i 1929 blant medstifterne til foreningen Norsk Krigsveteraner 1914-1918, med blant andre nodsjøflyveren Tryggve Gran som hadde vært major i britisk tjeneste og Reidar Waaler som hadde vært i amerikansk tjeneste. Dette var en foreniing for alle veteraner fra krigen, uansett hvilken side de hadde kjempet på, som eneste forening for veteraner fra første verdenskrig i verden. Foreningen gav sosialt samvær, men også praktisk hjelp, Hartmann var blant annet med på å framforhandle pensjonsrettigheter for nordmenn som hadde vært i amerikansk tjeneste. Foreningen var aktiv fram til krigsutbruddet i Norge i 19140.

Andre verdenskrig

For Hartmann var det problematisk å se de tyske soldatene marsjere ned Karl Johans gate 9. april 1940, med sin tyske familie anså han Tyskland for en vennenasjon, men han anså seg selv første og fremst som nordmann. Samtidig var han løytnant i de tyske reservestyrkene og ikke tjenestepliktig i det norske forsvaret, men frivillig brannvernsjef på Besserud og møtte opp til mobilisering der sammen med resten av styrken, til det frivillige brannvernet ble oppløst etter rundt to uker.

Som erfaren krigsoffiser så Hartmann med blandede følelser på at unge nordmenn meldte seg til fronttjeneste, blant dem hans to nevøer Felix og Otto. Han hevdet senere at en av hans motivasjoner for selv å gå inn i tjenesten var å kunne bistå de unge nordmennene i forhold til vanskelighetene han visste de ville få, og han så det som sin plikt å reise ut for å bistå dem. Han følgende opposisjon og krangling med tyskerne kan tyde på at dette til en viss grad kan stemme.

Hartmann deltok i innmarsjen i Sovjetunionen som SS-Obersturmführer (løytnant) i Regiment «Germania» i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og hadde en relativt fri stilling som ordonnansoffiser og fungerte etter hvert delvis også som en forbindelsesoffiser mellom fronten og Norge og med ansvar for velferden for de norske soldatene. I september 1941 ble han forfremmet til SS-Hauptsturmführer (kaptein) av Heinrich Himmler personlig.

Fra februar 1942 var han tilbake i Norge som adjutant for SS-lederen i Grefsrudleiren i Botne kommune utenfor Holmestrand. Han skulle egentlig bli sjef for mitraljøse- og bombekasterkompaniet i Den norske legion, men hadde kranglet så mye med tyskerne at Himmler truet med å kaste ham ut av SS. Han hadde kranglet for å få dimitere dem som ikke ville bli med i legionen på de premissene det viste seg å bli, og han trenerte rekrutteringen. Men han hadde også mektige venner, og ble sendt til Østfronten som sjef for legionens Erzatz-avdeling, senere ved den tyske sikkerhetsavdelingen i Minsk.

Hartmann ble senere utnevnt til SS-Sturmbannführer (major) og skal sammen med SS-Hauptsturmführer Fridtjof Georg Henriksen de var på Østfronten ha vært direkte involvert i massdrap på jøder og partisanere i Hvite-Russland.

Han tilbrakte avslutningen av krigen i Berlin, og kom hjem til Norge i slutten av april, før sammenbruddet. 11. mai 1945 meldte han seg selv til hjemmefrontenMøllergata 19.

Etter krigen

Han ble etter arrestasjonen satt i Ilebu fengsel, tidligere Grini fangeleir og ble dømt i rettsoppgjøret. Etter avsont straff gikk han tilbake til næringsvirksomheten i Felix Hartmann A/S inntil sin død i 1974.

Kilder