Frontkjemper: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Bundesarchiv Bild 101III-Bang-004-19, Russland, Angehoerige der Legion Norwegen.jpg|Soldater fra Den norske legion på Østfronten, september 1941.|Bang}} | |||
En '''frontkjemper''' var en nordmann som under [[andre verdenskrig]] lot seg verve til tysk krigstjeneste i [[Waffen-SS]]. Vervingen begynte i januar [[1941]], og de første som meldte seg med deltok i [[Divisjon Wiking]] under angrepet på Sovjetunionen samme år. Nordmenn deltok senere i kamper ved Leningrad, i Finland, på Narva-fronten, i Polen under tilbaketrekkingen og til sist deltok omkring 150 nordmenn under de siste kampene i Berlin i mai [[1945]]. | En '''frontkjemper''' var en nordmann som under [[andre verdenskrig]] lot seg verve til tysk krigstjeneste i [[Waffen-SS]]. Vervingen begynte i januar [[1941]], og de første som meldte seg med deltok i [[Divisjon Wiking]] under angrepet på Sovjetunionen samme år. Nordmenn deltok senere i kamper ved Leningrad, i Finland, på Narva-fronten, i Polen under tilbaketrekkingen og til sist deltok omkring 150 nordmenn under de siste kampene i Berlin i mai [[1945]]. | ||
Sideversjonen fra 31. mar. 2009 kl. 12:25
En frontkjemper var en nordmann som under andre verdenskrig lot seg verve til tysk krigstjeneste i Waffen-SS. Vervingen begynte i januar 1941, og de første som meldte seg med deltok i Divisjon Wiking under angrepet på Sovjetunionen samme år. Nordmenn deltok senere i kamper ved Leningrad, i Finland, på Narva-fronten, i Polen under tilbaketrekkingen og til sist deltok omkring 150 nordmenn under de siste kampene i Berlin i mai 1945.
Det var i løpet av krigen ca. 15 500 nordmenn som ønsket å verve seg. Omkring 6000 av disse oppfylte kravene, og av disse ble noe i overkant av 5000 frontkjempere. Mellom 700 og 900 falt i løpet av krigen. 308 frontkjempere er fortsatt formelt sett regnet som savnet.
Vervingen var i først fremstilt som deltagelse i bistand til Finland i landets kamp mot Sovjetunionen. Finland hadde fått dårlige betingelser i våpenhvileavtalen etter Vinterkrigen, og mange hadde sympati for Finlands sak. Kampen mot den sovjetiske bolsjevismen var også en viktig faktor for mange av de som meldte seg. I begynnelsen skulle de settes opp som en norsk hæravdeling, Den norske legion, under norsk flagg og kommmando. Dette løftet gikk tyskerne tilbake på, og nordmennene ble fordelt i andre avdelinger i Waffen-SS og satt under tysk kommando. Mange av frontkjemperne vendte seg på grunn av denne mot Vidkun Quisling, som de mente hadde sviktet dem.
Nordmannen som oppnådde høyest grad i SS var Olaf T. Lindvig, som ble SS-Hauptsturmführer. Dette tilsvarer kapteins grad. Den høyest dekorerte frontkjemperen var Fredrik Jensen, som mottok det tyske kors i gull.
Rettsoppgjøret
Mange av de som overlevde krigen måtte først gjennom en periode som krigsfanger. Blant de som havnet i sovjetisk fangenskap var det mange som omkom, og de siste kom ikke hjem før midten av 1950-årene.
Under landsvikoppgjøret ble 4816 personer dømt for fronttjeneste. Reaksjonene var inndragning av borgerlige rettigheter, fengsel eller straffarbeid. En del av frontkjemperne har senere forsøkt å få gjenopptatt sakene, fordi de mente seg urettferdig behandlet blant annet ved at lover ble gitt tilbakevirkende kraft. En av de fremste talsmennene i denne prosessen har vært Bjørn Østring.
Hvorvidt norske SS-soldater deltok i massakrer på sivile på Østfronten er usikkert. Egil Ulateig har hevdet at det er slik, men det er ikke funnet beviser for det. HL-senteret driver pr. 2008 forskning på dette spørsmålet.