Grorud (gård i Oslo)

Grorud gård, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune var en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gardsbruk, men utgjør nå en drabantby i Oslo, preget av av boligblokker og næringsvirksomhet med små eldre villastrøk innimellom. Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. (Se egen artikkel om Grorud som bystrøk.) Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 brn. 196) ligger i dag i det som heter Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.

Grorud gård har en historie som strekker seg langt tilbake til middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo.

Fram til 1828 var Grorud leilendingsgård, eller periodevis drevet for egen regning som avlsgård av eierne som var borgere og embetsmenn i Oslo/Christiania.

Navn og alder

Navnet er sammensatt av kvinnenavnet Gro og ruð, rydning.

Endelsen -rud er typisk for et stort antall gårder på Østlandet som ble ryddet i tidlig middelalder og høymiddelalder (fra ca. år 1000 fram til svartedauden i 1350). Gården er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1595. Den tilhører da domkapitelet i Oslo. Dette viser tilbake til katolsk tid. Det faktum at gården var drevet i seinmiddelaldren, viser i seg sjøl at den høyst sannsynlig har eksistert fra før 1350. En slik gård ville neppe blitt ryddet og bygget i ødetida etter Svartedauen.

Eiere og brukere fram til 1828

I 1595 bestod Grorud av to jevnstore gårdsbruk, «Grorud Nørdre» og «Grorud Sødre». Den var da tillagt «Bergs præbende». Dvs. at den tilhørte en godssamling som kongen hadde overlatt inntektene av til kantor Claus Berg ved Oslo domkapitel. Det framgår av samme kilde at gården i katolsk tid fulgte Sta. Annas alter i Oslo domkirke. Mest sannsynlig har Grorud-gårdene på det tidspunktet ha vært drevet av leilendinger som betalte landskyld og andre avgifter til kantor Berg. Men det er også en mulighet at Berg drev gården for egen regning med leide folk.

Innførselen om Grorud i skattematrikkelen 1647 tyder på at gården da ble drevet akkurat på den måten, som avlsgård under eieren som bodde i Christiania. Eieren var fremdeles Oslo domkapitel, men eiendommen ble disponert av magister Ambrosius Rhodius, professor i ved katedralskolen og lege (stadsfysikus).

Grorud ble privat eiendom seinest i 1679, da stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve solgte gården til president i magistraten i Christiania, Laurits Jacobssøn. Det er uvisst om Gyldenløve eide gården privat før det, eller om han solgte på vegne av det offentlige. Etter den tid var gården på borgerlige eierhender i 150 år.

Laurits Jacobssøn solgte gården videre allerede samme år som han kjøpte den, til Peder Hanssøn Leth og Peder Pederssøn Müller. Byfogd Adam Barch kjøpte halvparten av gården på sine umyndige barns vegne i 1698.

I matrikkelen 1723 er byborgerne Just Barch og Anthoni Möller (Müller) oppført som eiere. Oppsittere (gardbrukerne) er navngitt som Isach og Herman, og de er da leilendinger, antagelig på hvert sitt atskilte bruk (Nordre og Søndre?). Til sammen har de oppgitt at gården er god for å holde fire hester, 10 storfe og seks sauer. De sår to tønner blandkorn og åtte tønner havre. Det var fem husmannsplasser under gården. Tross de relativt mange husmenn synes ikke Grorud å ha vært noen riktig storgård etter lokale mål. Til sammenligning har Hovin, som er oppført rett foran Grorud i matrikkelen, en utsæd på 8 tønner bygg og 24 tønner havre på bare en oppsitter.

Blant seinere eiere til forskjellige deler av gården kan nevnes: Just Barchs enke Anne Mogensdatter og sønn Peder og Neve Monsen (1779), Haagen Mathiesen (fra 1825), Peder Müllers søn Ole og hans enke Christine Ancher, Iver Eliessen og hans enke Karen Leuch, Iver Ancher, Bernt Anker og etter hans død Det ankerske fideikommiss, Morten Anker og Annette Anker.

Under Bernt Anker på slutten av 1700-tallet ble gården drevet som avlsgård for å skaffe hester til kammerherren. På denne tiden var det Ole Engebretsen som var "Husfader", og det var 4 husmannsplasser under gården.

Det ble Engebretsen som ble den første selveieren av gården da han kjøpte den av Annette Anker i 1828.

Familien Grorud

Ole Engebretsens sønn Andreas var den første som tok etternavnet Grorud. Sønnesønnen hans, Alfred, fikk skjøte på gården i 1890, og drev skyssstasjon. Han ga 4 mål til kirketomt da man ønsket å bygge Grorud kirke, og solgte jord til det som ble kirkegården ned mot Alna. Gårdsdriften ble gitt opp tidlig på 1900-tallet, men familien Grorud bodde i våningshuset helt fram til like før andre verdenskrig.

Grorud skole og villaområdet rundt skolen står på tomter utparsellert fra Øvre Grorud. Mange av kjøperne av disse tomtene var lærere på skolen.

Leif Frantzen har drevet slekstforskning på Grorud-familien, og funnet at gården hadde utallige eierskifter opp gjennom årene. Til Akers avis Groruddalen sier han at "– Gården skiftet eier nesten like ofte som vi skifter skjorte". Blant de mer kjente eierne av Nedre Grorud var kanselliråd Neve Monsen, som i følge Frantzen kjøpte Nedre Grorud gård i 1769.

Nedre Grorud gård lå i det som i dag har adresse Rasmusbakken 1. Her har det vært prestebolig siden 1923. Våningshuset brant i 1945. Det hadde da vært rekvirert av tyskerne som kontorbygg siden januar 1943 da presten ble arrestert og sendt til Grini. På den østre siden av tunet lå et stabbur fra 1790-årene med et sekskantet klokketårn. Det ble restaurert og flyttet til Nordtvet gård i 1994.

Nordre Grorud var den yngste av de tre gårdene som har hatt navnet Grorud. Den ble revet da Grorud senter ble bygget i 1960-åra.

Kilder

• Aurbakken, Erik 2003: "Gårdene ved Grorudbekken - navn og beliggenhet", i AkersDølen, medlemsblad for Groruddalen historielag, nummer 1 2003 [1]
  
• Bramness, Guri E. og Finhammer, Anne 1995: Lokalhistorisk vandring på Grorud, Groruddalen historielag og Fortidsminneforeningen
  
• Nilsen, Karsten Sølve 2005: Alna (Loelva), Topografisk forlag, Oslo
• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Sollied, Henning: Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker. Utg av Akers sogneselskap, Oslo 1947.