Hæren

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Hæren er fellesbetegnelsen på landstridsstyrkene i Forsvaret, og den største forsvarsgrenen. Til forskjell fra den danske hæren som i stor grad var basert på verving ble den norske etablert i 1628 av Christian IV som en nasjonal styrke bygd på utskriving som hovedmetode for styrkerekruttering.

Opprettelsen

Før opprettelsen av Hæren hadde Norge bare styrker som ble kalt inn i krigstid. Den 18. januar 1628 kom Christian IVs krigsordinants, som altså organiserte en utskrevet hær med fem regimenter med tre eller fire kompanier hver. Årsaken til at kongen gjorde dette var at den norske bondehæren hadde nektet å kjempe i Kalmarkrigen. Samtidig var det frykt for ny krig med Tyskland etter den danske-tyske krigen i 1627. Regimentene og kompaniene ble organisert etter regioner og satt opp med en kaptein som sjef og en løytnant som nestkommanderende. I tillegg fikk hvert kompani normalt to sersjanter, fire korporaler, en tambur, en piper og en profoss. Soldatene ble utskrevet fra soldatlegder.

De opprinnelige regimentene var:

• Bohusiske regiment, 1013 mann fordelt på tre kompanier
• Tunsbergiske regiment, 984 mann fordelt på tre kompanier
• Akershusiske regiment, 1015 mann fordelt på tre kompanier
• Bergenhusiske regiment, 1363 mann fordelt på fire kompanier
• Trondhjemske regiment, 1085 mann fordelt på tre kompanier

I tillegg var det tre kompanier, eller fähnlein:

• Jämtlandske kompani, oppsatt tidligere
• Agdesiden kompani eller «frie fane» på 393 mann
• Stavangerske kompani eller «Stavanger lens frie fane» på 390 mann

Det ble også opprettet 14 borgerkompanier for å forsvare byer og kjøpsteder. Den totale styrken var ved opprettelsen 6243 mann, men organiseringa ble ikke fullført fordi bevilgningene ikke strakk til. De tilsatte offiserene ble stort sett sagt opp i 1630 og innkjøpte våpen samlet på festningene. Høsten 1640 beordret kongen utskriving av flere rytterkomanier, og sommeren 1641 godkjente han etter forslag fra de høgste embetsmennene i Norge at ordinansen fra 1628 skulle settes ut i livet. Deretter ble regimentene organisert og satt opp i hovedsak med offiserer og verva i Nederlanda, og fra sommeren 1644 reknes de norske nasjonale avdelingene for å være kampklare.

Organisasjon

Hæren har gjennomgått en lag rekke omorganiseringer, nedafor kalt «hærordninger».

Hærordningen av 1911

Regimentsorganisasjonen ble gjenopprettet, med både freds- og feltorganisasjon. Regimentene hadde tre bataljoner etter territoriell organisasjon. De årlige regimensamlingene var også prøvemobiliseringer. Regimentet kalte inn rekrutter til opplæring årlig. Regimentstaben skulle lede regimentet både i fred og krig.

Hærordningen av 1933

Hvert regiment skulle ved mobilisering sette opp to linjebataljoner. Disse skulle føres sammen med to tilsvarende bataljoner fra et annet regiment og danne en brigade. Regimenstaben hadde bare ansvaret for å lede regimentet i fred.

Innsats

De norske soldatene ble ofte sendt utenlands i forbindelse med Danmark-Norges kriger på kontinentet og den skandinaviske halvøy. Offiserene var ofte utenlandske, og helt til 1772 var kommandospråket tysk. En av de største utenlandsinnsatsene var under den nordiske sjuårskrigen fra 1756 til 1763, da omkring halve Hæren ble sendt til Slesvig og Holsten for å stå som grensevakter.

Etter fiaskoen under Tyttebærkrigen i 1788 gjorde den norske hæren en langt bedre innsats under krigen i 1808—1809, da de under Christian August klarte å drive svenskene tilbake.

I 1814 var mange av Hærens avdelinger representert på Riksforsamlingen, og bidro til at det ble nedfelt i Grunnloven at Norge skulle ha allmenn verneplikt. I løpet av sommeren det året brøt det igjen ut krig med Sverige, og denne gangen ble de norske styrkene drevet tilbake. De klarte allikevel å bevare Hæren mer eller mindre intakt, og bidro dermed til en sterkere norsk posisjon under forhandlingene som ledet frem til inngåelsen av en personalunion mellom Norge og Sverige. I unionstiden ble Hærens styrke halvert.

Før unionsoppløsningen 1905 ble både norske og svenske styrker mobilisert langs grensen. Den norske hæren hadde omkring 18%ndash;000 mann på Østlandet og 4000 i Trøndelag. Det kom ikke til fiendtligheter mellom hærene, da konflikten ble løst ved forhandlingsbordet.

Under angrepet på Norge 1940 og felttoget i Norge 1940 hadde Hæren omkring 40–50 000 mann. Dette ble redusert til 8–10 000 mann under kampene i Nord-Norge 1940. Utenlandshæren som ble etablert hadde lite ressurser, og stod med omkring 4000 mann da krigen sluttet i 1945.

Etter andre verdenskrig ble Tysklandsbrigaden satt opp, og Hæren ble omorganisert på grunn av medlemskapet i NATO.

Allerede i 1947 begynte Norge å delta i FNs fredsbevarende styrker. Soldatene i disse styrkene ble hentet først og fremst fra Hæren. I 1990-årene begynte man også å sende styrker under Hærens kommando til NATO-oppdrag i krigssoner. Norske soldater har siden vært plassert i Bosnia, Irak og Afghanistan.

Litteratur

• «Hæren (Norge)» på no.wikipedia.org
• Bull, Arne Marensius 2002: Oppland regiment 1657-2002. Elanders Publishing AS.
• Holm, Terje H. 2000: Del 2. Krig, provins og helstat. I Ersland, Geir Atle og Terje H. Holm: Norsk forsvarshistorie. Krigsmakt og kongemakt 900-1814. Eide forlag
• Rian, Øystein 1997: Danmark –Norge 1380–1814. Bind II. Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648. Universitetsforlaget.