Husmannsvesenet i Bærum

Plassen Lathus under Fossum. Navnet Lathus kommer av la/lade, skrevet Ladhuus i folketellingene i 1815, 1825 og 1835. Søndre Lathus ble i 1939 oppført med 29 dekar dyrket jord, 20 storfe og 2 griser; Nordre Lathus med 21 dekar dyrket jord, 1 hest, 1 ku og 1 gris.

Foto: Fritz Holland (1936).

Dælihuset var en husmannsplass under Dæli. Plassen hadde kvern i Østernbekken, i 1686 registrert som «en ringe kvern under tak med Østern, 12 skilling skatt». En av kvernsteinene lå som dørhelle på Dælihuset. I 1939 ble plassen oppført med 34 dekar dyrket jord, 1 hest og 4 storfe

Foto: Riksantikvaren (1918).

Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.

Bakgrunn

Mens det i høymiddelalderen fram til Svartedauen hadde vært mangel på jord, førte reduksjonen av befolkningen som følge av pestbølgene til en rekke ødegårder og deler av Bærum ble liggende folketoom. Først et par hundre år senere hadde folketallet for alvor begynte å stige og nyryddingen økte.

Det er beregnet at det bodde rundt 1200 mennesker i Bærum før Svartedauen og at det tok rundt 300 år før folketallet kom opp på dette nivået igjen. Rundt 1660 var det 107 gårdsbruk i Bærum.

Mellom 1671 og 1770 ble adgangen til å dele gårder i flere bruk begrenset, og husmannsvesenet vokste fram. Skattemanntallet for 1771 viser 122 navngitte husmenn i Bærum.

Ordning

Mot en viss arbeidsplikt i året, gjernet knyttet til vår- og høstonnen, fikk husmennene disponere en husmannsplass. Dette var imidlertid ofte uregulert og ikke kontraktsfestet, og husmennene kunne miste hus og livsgrunnlaget på kort varsel. I tillegg til pliktarbeidet kunne husmennene også ha ytterligere oppgaver knyttet til kjøring, hogst og kalkbrenning.

Plassene

Husmannsplassene var ofte i marginale områder ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. De store gårdene i Bæærum kunne ha mange husmannsplasser, for eksempel hadde Vøyen 16 husmannsplasser. Langs Tanumveien ligger en rekke av Tanumgårdenes husmannsplasser, som Åsheim, Syltløkka, Hellerud, Fjellheim og Lagerud. På plassen Jonasberget, tidligere kalt Holstkleven, ble Tanum skole bygget i 1899.

Strandsittere

Utdypende artikler: Leksikon:Strandsitter og Husmannsvesen#Strandsittere

Ved fjorden og på øyene i Bærum bodde strandsittere, som var husmenn som leide plasser langs sjøen og livnærte seg hovedsakelig med fiske og småhandel. Plassene hadde som regel ikke jord til å drive landbruk, annet enn litt potet- og grønsaksdyrkning til eget bruk. Strandsitterne eide imidlertid som regel husene selv. Strandsitterne skilte seg slik fra husmenn som betalte leien gjennom pliktarbeid, ved at de hadde et mer ordinært leieforhold til tomtene hvor de hadde egne eide hus, og sto friere til å finne levebrød.

Avvikling

Da husmannsvesenet var på sitt høyeste i midten av 1850-årene, ble forholdene også mer formalisert gjennom Husmannsloven av 1851. Selv om denne formaliserte mye av det som hadde vært gjeldende praksis, ga den regler for hva en husmannskontrakt skulle innholde, at den skulle tinglyses og la visse begrensninger på hvem som kunne pålegges arbeidsplikt i husmannens familie. Videre slo den fast rett til en fridag i uka, regnskapsregler og hva som kunne anees som kontraktsbrudd.

Samtidige ble det utover mot slutten av 1800-tallet lettere å få annet arbeid i Bærum, særlig som følge av indutrialiseringen, ved vei- og jernbaneutbygging og de bedrede kommmunikasjonsforholdene gjorde at en fikk et større område hvor en kunne søke arbeid. Dette førte til at mange husmenn fikk anledning til å kjøpe plassene sine. Til sammmen førte dette til at de tradisjonelle husmannsvesenet raskt ble redusert, i 1890 var det rundt 50 igjen, og opphørte hovedsakelig i Bærum i 1928, mens et andre steder i landet eksisterte videre utover for 1900-tallet. Noen få leilendinger tilknyttet Løvenskiold fortsatte ut mot 1950-tallet.

Det er i Bærum mange bevarte husmannsstuer, som for eksempel Hansebakken i Vestmarka, Strømstad og Lathus på Fossum og Myra på Stabekk (Nordraaksvei 75).

Men mange andre plasser er enten revet, innebygget i nye, omsluttende bygg eller fullstendig ombygget.

Litteratur

• Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1988. Mal:Bokhylla
• Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. 2. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1991. Mal:Bokhylla
• Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. 3 : Lommedalen. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1993. Mal:Bokhylla
• Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. D. 4 : Østre Bærum : g.nr. 1-11 : fra Haslum til Høvik. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1996. Mal:Bokhylla
• Nilsen, Karl: Askermotiver. 3 : Husmannsplasser. Utg. Asker og Bærum historielag. [Asker]. 1999. Mal:Bokhylla
• Rik på historie - et riss av kulturhistoriens fysiske spor i Bærum. Utg. Bærum kommune, 2012, ISBN 978-82-92210-10-9., side 28-29