lokalhistoriewiki.no

Knut Andersen Slogvik (1797–1867)

Sideversjon per 5. mai 2023 kl. 10:19 av Krstran (samtale | bidrag) (→‎Liv)

Knut Andersen Slogvik (født ca. 1797 på Slogvik i Tysvær[1], død 10 Januar 1867 i Lee County, Iowa[2]) var en pioner i norsk utvandringshistorie. Han omtales i flere kilder som en av de som reiste med sluppen Restauration i 1825, men han står ikke på passasjerlisten til The Norwegian Slooper Society of America. Så selv om mange historikere har diskutert om Knut dro sammen med broren Jacob Andersen Slogvik i 1825, så er det nok mest sannsynlig at han ikke utvandret før i 1829[3].

Liv

Knut var født i 1797 på gården Slogvik i Tysvær. Sønn av Anders Knutsen (1775-1848) og Anna Jacobsdatter Fikstveit (f.1769). Knut var eldstemann i en søskenflokk på seks. Han hadde en bror, Jakob (f.1800). To søstre, Inger (f.1801-) og Malene (f.1804-) Av de to yngste brødrene var Jacob Andersen Slogvik (1807-64) med på den første utvandringen i 1825 og giftet seg med Serine Tomasdatter Madland i 1831. De bosatte seg først i Kendall, New York før de flyttet til Fox River.[4] Yngstemann Anders(1812-1891) giftet seg med Berte Sørensdatter Stakland(1817-1891). Anders var som sine brødre også kveker og ble beskrevet som en gavmild person. Anders nektet å konfirmere seg, noe som ikke var uvanlig for kvekerungdommen. Det ble reist sak mot Anders som følge av dette og saken kom opp i høyesterett to ganger. Han ble dømt til å la seg konfirmere og ilagt store bøter.[5] Anders og Berte var barnløse og testamenterte gården til kvekerne (Vennenes Samfunn) i Stavanger i 1890.[6]

Det viser seg at Knut Slogvik sammen med Torbjørn Knutsen Svinali og Søren Eriksen Stakland den 15 mars 1828 søkte om lov til å leve som kvekere på sine bosteder i henholdsvis Skjold og Tysvær. De hevdet at de ikke var medlemmer av kvekersamfunnet, men de kunne heller ikke være en del av den Lutherske kirke. Samtidig så var de heller ikke blitt lokket av andre til å bli medlem av sekten. Denne søknaden ble ikke innvilget og de tre var lovbrytere hvis de ble værende på hjemplassen sin. Knut tok konsekvensen av det og utvandret til Amerika, mens de to andre ble værende i Norge.[7]

I Amerika var Knut Slogvik en av de første som bosatte seg i det nye norske settlementet i Fox River i 1834. Sammen med Cleng Peerson og noen andre hadde han i 1834 dratt til Fox River for å kjøpe land.[8] De bosatte seg i nærheten av Mission Township, La Salle County.[9] Det var hit Slogvik ledet den andre gruppen med utvandrere i 1836.[10] Ifølge Rasmus B. Anderson dro han tilbake til Norge i 1835 for å gifte seg. Men samtidig var det på den reisen han skulle vise seg som en sterk aktør i promotering av utvandring til Amerika.[11] Knuts utkårede het Anna Olsdotter Hetletveit og hennes bror Ole Olsen Hetletveit var forøvrig en av de reisende med Restauration i 1825.[12] Etter tilbakekomsten til Amerika dro Knut i 1837 sammen med Cleng Peerson til Shelby County for å kartlegge en mulig ny bosetting, men Knut returnerte kjapt tilbake til La Salle. Knut og hans kone flyttet så til Lee County, III der de begge ble værende livet ut.[13] Av utseende blir Knut beskrevet som litt kortvokst, bare 50kg og med lys ansiktsfarge og hadde hele livet hatt svak helse. Til tross for en lite ruvende fysikk så vil han vise seg som en markant skikkelse i den påfølgende utvandringsbølgen.[14]

Den andre utvandringsbølgen

I 1835 bestemte Knut seg for å dra hjem til Norge med det formål å gifte seg. Da folk fikk høre at det var en vaskeekte Amerika-farer som hadde returnert til hjembygden gikk de mann av huse for å høre hans beretninger om livet "over there". Folk hjemme i Norge hadde stort sett fått kunnskap om Amerika gjennom amerikabrev, men nå fikk de høre fra en som var en del av den første utvandringen.

Slogvik var ikke den første utvandreren som hadde returnert til Norge, men han var den første som kunne fortelle om fremskrittet for bosetningen og livet utvandrerne hadde levd over en ti års periode. Han kunne fortelle om hvilke problemer man kunne oppleve på overfarten og hvordan livet kunne arte seg for en norsk bonde i New York og Illinois. Kort sagt hva man kunne forvente hvis man utvandret til Amerika.[15]

Han blir beskrevet som en energisk person, men en stille og rolig mann som ikke var ute etter heder og berømmelse. Likevel skulle han bli en viktig aktør i norsk utvandringshistorie. Der folk hjemme i Norge hadde kjennskap til Amerika gjennom amerikabrev hvor det ble fortalt gode ting om dette nye landet. Samtidig ble det skrevet om mye og hardt arbeid som følge av at det måtte ryddes mye skog i den første bosetningen i Kendall, New York. Knut fortalte om Illinois store prærier der de året før hadde startet en ny bosetning. Et slikt landskap var svært eksotisk for folk her hjemme og kom til å bli en viktig faktor for de som vurderte å utvandre.[16]

Det er dokumentert at Knut Slogvik hadde med seg brev fra andre utvandrere. Et sånt brev var fra Gudmund Sandsberg som Knut skulle levere til Gudmunds venn Andreas Sandsberg. Rasmus B. Anderson mener brevet er verdifullt fordi det stadfester året Knut returnerte til Norge og også noen av grunnene for den nye bølgen av utvandrere i tiden etterpå. Man kan legge til grunn at religiøs forfølgelse mot kvekersamfunnet var en viktig faktor for den første utvandringen i 1825, og også de sosiale og politiske forholdene i Norge drev mange til å legge hjemlandet bak seg. Samtidig var behovet for å sikre sin fremtid og bedre sine muligheter til et godt liv en vel så viktig faktor. Og muligheten for å skaffe seg dyrkbar jord så mange på som større i Amerika enn i Norge. [17] Brevene som folk allerede hadde lest og som Knut hadde med seg hadde stor innvirkning, men hans beretninger skapte en enda større begeistring og som resultat spredte amerikafeberen seg. Fra alle deler av områdene rundt Bergen og Stavanger kom folk for å høre på hva Knut hadde å fortelle. En person som skulle komme til å utvandre i 1843, fortalte at tre av hans slektninger returnerte hjem med Amerika-feber etter å ha hørt på Knuts beretninger.[18]

Innflytelsen Knuts retur til Norge hadde på hjembygdingene illustreres også godt gjennom Stavanger fylkes rapport til Finansdepartementet om utvandringsfenomenet. Der står det at utvandrerne rapporterte om mye bedre levevilkår i Amerika, at man kunne leve der uten like mye slit og jobb som i Norge, at lønningene var høyere og man spiste mye bedre mat. Det vises også til viktigheten av å ha en forbindelse til de tidlige utvandrerne, og mange av de som ble påvirket av Knuts beretninger, hadde allerede slektninger i Amerika. Og de hadde sendt brev med rapporter om gode levevilkår og oppmuntret de til å foreta en utvandring selv. Men det faktum at Slogvik ble lederen for gruppen av utvandrere som dro i 1836 er et sterkt bevis for den innflytelse hans retur til Norge hadde på den videre utvandringen.[19]

Amerikafeberen førte til at utvandring ble et tema også i de sørlige delene av Bergen, og gjennom vinteren i 1835 og 1836 ser vi at tre menn, alle i slekt med Knud Langeland, dro fra Samnanger i Bergen til Skjold, der Slogvik oppholdt seg, for å intervjue ham. Dette førte direkte til at de to skipene «Norden» og «Den Norske Klippe» dro til New York fra Stavanger med omtrent to hundre passasjerer sommeren 1836. På reisen tilbake til Amerika hadde Knut også med seg sin søster Malene og hennes mann Anders Andersen Søre Askeland som begge var kvekere og giftet seg på kvekermaner i Amerika.(Langhelle 256) Året etter dro to nye skip med utvandrere, «Ægir» fra Bergen og «Enigheden» seilte fra Stavanger.[20] Rasmus B. Anderson hevder Knut Slogvik og hans reise til Norge i 1835 var en svært viktig hendelse i historien om norsk utvandring til Amerika og muligens den viktigste faktoren til at så mange nordmenn utvandret i 1836 og 1837. Selv om formålet med returen til Norge var å gifte seg Anna Olsdotter Hetletveit så ble han den naturlige lederen for denne neste bølgen av norske utvandrere, om enn noe uforskyldt. Etter tilbakekomsten til Amerika levde han et stille og rolig familieliv som bonde i Lee County.[21]

Fotnoter

  1. ↑ Dybdal-Holthe 1990: 25.
  2. ↑ Langhelle 1997: 257.
  3. ↑ Langhelle 1997: 254.
  4. ↑ Dybdal-Holthe 1990: 25.
  5. ↑ Langhelle 1997: 187.
  6. ↑ Dybdal-Holthe 1990: 25.
  7. ↑ Langhelle 1997: 184-185.
  8. ↑ Holand 1909: 47-48.
  9. ↑ Holand 1909: 86.
  10. ↑ Holand 1909: 84.
  11. ↑ Anderson 1896: 108.
  12. ↑ Langhelle 1997: 255.
  13. ↑ Anderson 1896: 108.
  14. ↑ Langhelle 1997: 255.
  15. ↑ Blegen 1931: 70-71
  16. ↑ Holand 1909: 47-48.
  17. ↑ Anderson 1896: 136.
  18. ↑ Blegen 1931: 71.
  19. ↑ Blegen 1931: 72.
  20. ↑ Anderson 1896: 147-148.
  21. ↑ Anderson 1896: 148.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Knut_Andersen_Slogvik_(1797–1867)&oldid=1873367»