Kristen liturgi

Liturgi, fra gresk Λειτουργια (leitourgia) som betyr «offentlig verk/arbeid» er en betegnelse på rituelle religiøse handlinger. Ordet brukes i Skandinavia særlig om kristen praksis, men fikk denne betydningen i Septuaginta, den greske oversettelse av Det gamle testamente, og er således også knyttet til jødiske ritualer.

Opprinnelig var liturgi navnet på en skatt som ble pålagt de rikeste borgerne i Athen, og det ble i senantikken også brukt om slike ekstraskatter.

Kristne liturgiske gjenstander

Kalk og disk

 
Kalk og disk datert 15151540, fra Røst kirke, nå i Oldsaksamlingen.
Foto: Chris Nyborg
Se også Leksikon:Kalk og disk

Kalk og disk er de viktigste av de liturgiske gjenstandene som brukes under nattverden, fordi disse er helt nødvendige mens mange andre gjenstander er ting man strengt tatt kan klare seg uten.

En kalk er et beger som brukes til vinen (Jesu blod) under nattverden. De er gjerne i metall, men det finnes også norske eksempler på trekalker. I nyere tid finner man eksempler på glass- eller krystallkalker. Om man brukte slike i middelalderen er uvisst, liturgiske regler tilsier metall, og helst edelt metall, men i og med at man brukte tre ble denne regelen åpenbart fraveket. Glass eller krystall ble sett som luksus i middelalderen, så slik sett ville det vært egnet.

En disk, patén eller patena er en skål hvor oblatene eller brødet (Jesu legeme) ligger under nattverden. Denne er også normalt i metall.

I dag bruker Den norske kirke og en del andre kirkesamfunn særkalker, små kalker som hver enkelt får helt nattverdsvinen over i. Dette er en ny ordning, som ble innført i 1914. Før dette brukte alle samme kalk. I Den katolske kirke har det i mange hundre år, muligens siden 1000-tallet, vært vanlig at bare presten drikker av kalken under nattverden, mens de andre kun får oblaten. Kun ved spesielle anledninger, i mindre grupper, drikker alle av kalken under katolske messer. Etter reformasjonen var det derfor en tendens til at kalkene ble større eller at man måtte ha flere kalker i kirken, siden alle skulle drikke av den i lutherske nattverdsgudstjenester.

En skiller også, særlig i eldre tid, mellom alterkalk og sognebudskalk. Førstnevnte ble brukt under nattverd i kirken, mens sistnevnte var mindre og ble primært brukt når presten reiste ut for å gi nattverd til syke og døende.

Alterkors

 
Alterkors fra Hallvardskatedralen, 1200-tallet.
Foto: Chris Nyborg (2013)

I mange kirker er det vanlig å ha et kors på alteret. I Den katolske kirke har det lenge, og er fortsatt, påkrevet at man har et krusifiks på alteret under messefeiring.

Hellige oljer

I ortodokse kirker og Den katolske kirke brukes hellige oljer i liturgisk sammenheng. Dette er velduftende olje som smøres på som del av en velsignelse. I ortodokse kirker brukes myron, mens man i katolske kirker brukes de sykes olje til sykesalving, katekumenenes olje til dåpskandidater og den hellige krisma ved ferming.

Korsveien

Korsveien er en katolsk andaktsform. Den består av fjorten stasjoner, noen ganger femten, markert med bilder av forskjellige scener fra Kristi lidelse og død. Ve hver stasjon leses en bibeltekst som forklarer hendelsene, fulgt av refleksjon og bønn. Kort tid etter reformasjonen ble korsveiene fjerna fra kirker, og det er eksempler på at menigheten da markerte fjorten punkter utafor kirken og fortsatte med andaktsformen en periode[1].

Påskelys

Påskelyset brukes i både katolske, ortodokse og protestantiske kirker, på noe forskjellig måte. Felles er at det tennes ved dåp, og det er vanlig at et dåpslys som gis til den som blir døpt som minne blir tent fra dette. I Den katolske kirke tennes påskelyset før påskevigilien. Det tennes fra et bål utendørs, og menigheten tenner da egne, små lys fra dette. Deretter bæres påskelyset i prosesjon inn i en mørklagt kirke, og inntil Gloria synges er disse levende lysene eneste lyskilde i kirken. Lyset symboliserer Jesus Kristus, som i Bibelen omtales som «verdens lys».

Røkelseskar

Et røkelseskar eller censer er et kar med åpninger som henger fra en lenke. Det legges en glødende kullbit i karet, og så drysses røkelse over denne. Røkelseskaret svinges så fra lenken, og når luftstrømmen treffes kullet øker varmen slik at røyken strømmer ut. I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke brukes dette som et symbol på bønner som stiger opp til himmelen, et bilde som er henta fra Johannes' åpenbaring[2]. Røkelsen sprer også en behagelig duft i kirken, slik at alle sansene kan være med på det som foregår.

Skriftestol

I katolske kirker har man et avlukke som brukes under skriftemål. Dette kan være utformet på forskjellige måter, med separate rom for prest og skriftende adskilt av ei rist, som et rom de sitter sammen i eller som et avlukke for presten der den skriftende kneler utenfor og snakker gjennom ei rist. Skriftestoler var ikke vanlige før reformasjonen, og er dermed et fenomen knytta til katolske kirker fra etter gjenopprettelsen i 1843.

Vievann

Vievann brukes i katolske og ortodokse kirker. Dette er vanlig, rent vann som har blitt velsignet av en prest. Det er vanlig med vievannskar ved inngangen, der man dypper en finger nedi før man gjør korsets tegn. Under enkelte velsignelser er det vanlig å stenke med vievann. Man bruker da en aspergill, en stav med hul, perforert topp som det ligger en svamp inni. Denne dyppes i vievannet og brukes så til å slynge vannet utover.

Vigselskors

Vigselskors blir i katolske kirker malt eller satt opp på veggene når en kirke skal vigsles. I noen få kirker fra middelalderen er slike bevart, som i Reinli stavkirke og Slidredomen, men i de fleste tilfeller ble de fjerna etter reformasjonen i de norske lutherske kirkene. I de katolske kirkene benyttes fortsatt vigselskors når nye kirker vigsles.

Galleri

Referanser

  1. Den katolske kirke i Norge (1993)
  2. Johannes åpenbaring kap. 8, vers 3-4

Kilder