Lamellbebyggelse

Lamellbebyggelse (første ledd fra latin: lamella, diminutiv av lamina: «tynn metallplate», ref «laminat»), er en betegnelse på en gruppe ensartede bygninger som er plassert frittliggende og sammenstilt i parallelle rekker, i stedet for i karré og slik følge vanlig kvartalsplan.

Kirkeveien midt i bildet, med Marienlystblokkene som lamellblokker til venstre, og karrébebyggelsen i Jessenløkken til høyre.
Fra lamellblokkene på Marienlyst, fra høyre: Suhms gate 18, Harald Hårfagres gate 12, Harald Hårfagres gate 10 og Hammerstads gate 21.
Foto: Anders Beer Wilse (ca 1939).
DrabantbyenOppsal i Oslo.
Foto: Arkivet etter Brente steders regulering (1962).

Dette ble en byggeform som ble vanlig i Norge, særlig under funksjonalismen, for eksempel lamellblokkene på Marienlyst fra 1936 til 1938 og drabantby-utbyggelsen etter andre verdenskrig, og det bygges fortsatt på denne måten.

Tidligere eksempler på lamellbebyggelse er Det Rivertzke kompleks fra 1912 og Tøyen arbeiderboliger fra året etter, oppført i nybarokk med tosidig mansardtak og høye gavler, og med samme arkitekt som sto bak: Kristen Rivertz.

En fordel med denne byggeformen er at bygningene kan plasseres best mulig tilpasset lysforholdene, og andre eventuelle hensyn, som utsikt, uten å være bundet av en streng kvartalsplan.

Se også

Kilder