Lars Reinton

Lars Reinton (født 29. mars 1896 i Hol i Hallingdal, død 15. oktober 1987 i Oslo) var en norsk historiker. Reinton viet store deler av sitt liv til å skape en god vitenskapelig og organisatorisk ramme om lokalhistorien, og det er denne innsatsen han huskes for i dag. Hans bygdebok om hjembygda Hol ble veiledende for senere verk. Reinton fulgte i farens fotspor ved å studere til lærer etter endt folkehøyskole. I 1917 tok han lærerprøven, og to år senere gikk Reinton opp til examen artium før han begynte på universitetet i Oslo, der han oppnådde graden cand.philol. i 1928 og ble dr.philos. i 1940. Reinton virket som lærer og lektor i hele 24 år på skoler i Buskerud, Arendal og Aker/Oslo. Skolearbeidet kombinerte han med selvstendig forskning og en dedikasjon til frivillig kulturarbeid, noe som resulterte i bøkene Den norrøne litteraturen og Gamalnorsk og gamalislandsk. I 1955 ble Reinton statsstipendiat og kunne vie seg fullstendig til forskningen, hvorpå han produserte et trebindsverk om sæterbruk i Norge.

I sin doktorgradsavhandling skrev Reinton om sine forfedre, Villandsætta fra Hallingdal, og slik sporet han også inn på lokalhistorie. Med utgangspunkt i historier Reinton hadde vokst opp med, studerte han tingbøker og annet historisk materiale fra 1600- og 1700-tallet, hvor han fant informasjon som verifiserte de lokale tradisjonene og demonstrerte hvordan slektsgranskning kunne gjøres vitenskapelig. Avhandlingen var imidlertid kun et biprodukt av Reintons overgripende arbeid med hjembygdens historie, som han var engasjert i hele livet. Dette prosjektet begynte han å jobbe systematisk og vitenskapelig med i 1920-årene, da han valgte hjembygdas historie frem til 1815 som emne for sin hovedoppgave. I 1938 kom så første bind av bokverket Folk og fortid i Hol, som kom ut i åtte bind helt til 1982. De to første bindene tok for seg generell bygdehistorie, de fem påfølgende skrev Reinton sammen med sin bror Sigurd Reinton og omhandlet gårds- og ættehistorie, mens det siste bindet ble viet til et utførlig register. Det som er verdt å merke seg med disse bøkene er hvor dypt de penetrerer bygdesamfunnet, selv individuelle småkårsfolk og deres liv får sin plass.

Eg er demokrat fra botnen av mi sjel. Eg trur på folket, på folkemålet, på folkekulturen.

– Lars Reinton

Reinton blir gjerne sammenlignet med sin samtidige Andreas Holmsen, som skrev om Eidsvoll på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament og brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv med at ”Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.” Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være ”det levende folkelivet” slik det artet seg i forskjellige tider. ”Det viktigaste ved ei bygdebok er at ho gjev eit levande bilete av folket og folkelivet”, skriver han i sin innledning til bygdehistorien for Hol. Derfor var Reinton heller ikke nådig da han skulle skrive an anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Riktignok ble det gitt ros for for god kildebehandling og den kronologiske fremstillingsformen, men Reinton var svært kritisk til aksentueringen av stoffet. Han mente boka var en følelsesløs økonomisk-sosiologisk studie skrevet kun for distanserte rikshistorikere; den fanget ikke den folkesjelen Reinton var så opptatt av, og var ikke rettet mot bygdefolket selv.

Temperamentsmessig stod Reinton kanskje nærmere Ivar Kleiven, da de begge ønsket å formidle en abstrakt ide om en bygdesjel og ikke skydde noen anstrengelser for å frembringe alt materiale hvor minner om fortids liv var bevart, det være alt fra biblioteker, muséer, arkiv, gårder og grender til håndverk, husflid og kunst, i tillegg til de innfødtes muntlige tradisjoner om liv og lagnad i bygda gjennom århundrer. Det at Reinton ga disse utradisjonelle kildene spillerom i arbeidet sitt, satte et særpreg på det som kan minne en om Kleivens verker, men aldri før var denne typen materiale blitt utnyttet så systematisk og med en slik virkning for å gjenskape bildet av fortids liv.

Organisatorisk bidro Reinton som formann i Landslaget for bygde- og byhistorie i perioden 1945 til 1970 og som redaktør av Landslagets tidsskrift Heimen i perioden 1955 til 1966. Dermed markerte han seg sterkt i tiden etter andre verdenskrig da lokalhistorievitenskapen opplevde en sterk vekst og ble karakterisert av Reinton som ”den glade vitskapen” på grunn av entusiasmen for faget. Her spilte Landslaget og deres tidsskrift en sentral rolle, særlig ved å tilby rettleding til lokalhistorikere rundt om i landet, noe som ledet frem til etableringen av Norsk lokalhistorisk institutt i 1955. Bak denne utviklingen stod Reinton som primus motor.

Lars Reinton ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1953 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1970.

Lokalhistorisk bibliografi

• Folk og fortid i Hol 8 bd. (1938-82)

Kilder

• Alsvik, Ola: «Fornuft og følelser» i Historikeren Birger Kirkeby. Gjøvik Trykkeri AS, Gjøvik 2003.

• Fladby, Rolf: «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920 – 1970» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.

• Bjørkvik, Halvard: «Reinton, Lars» i Arntzen, Jon Gunnar (red.): Norsk biografisk leksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo 1999.