Lerdal (Oslo gnr. 189/1)

Lerdal (gnr. 189/1) er en tidligere gård på Prinsdal, Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Gården har i dag adressa Berglyveien 2A-E og benyttes til fritidsklubb og barnehage.

Lerdal
030413-010ferdig.jpg
Våningshuset
Foto: Leif-Harald Ruud (2003).
Alt. navn: Leirdal, Søndre Lerdal
Sted: Prinsdal
Kommune: Oslo
Gnr.: 189
Bnr: 1
Kun våningshuset og stabburet på Lerdal gård er bevart med sitt opprinnelige utseende.
Foto: Leif-Harald Ruud (2021)

I Norske Gaardnavne oppgis uttalen /lei`rdæł/, men «ogsaa hørt lé`r-». I matriklene brukes forma Søndre Lerdal for å skille gården fra Nordre Lerdal (gnr. 114).

Lerdal er nevnt i Rødeboka fra 1390-åra. Gården var seinere krongods, fram til den i 1668 ble solgt til kansler Peder Reedtz. Stedet tilhørte ulike embetsmenn og byborgere før brukeren Søren Jenssøn Leirdal fikk skjøte i 1750.

Beveger vi oss fram til 1900-tallet, finner vi i folketellinga 1910 gårdbrukerparet Johan og Helene Haugen. De var begge født i Indre Østfold, i henholdsvis Eidsberg og Spydeberg, og dreiv Lerdal med hjelp av en gårdsgutt og ei budeie. I 1920 ble gården solgt til Aker kommune, men sammen de andre akersgårdene ble Lerdal i 1948 overført til Oslo kommune. Gårdens innmark ble like etterpå regulert til boligformål, og OBOS satte opp et stort antall horisontal- og vertikaldelte typehus, såkalte «svenskehus». I tillegg ble det oppført mange husbankfinansierte tomannsboliger på tomter som utbyggerne festet av Oslo kommune. Utparselleringen av gårdens grunn startet imidlertid så tidlig som på slutten av 1800-tallet, og i galleriet nedenfor er vist tre eksempler på bolighus oppført på tomter skilt ut fra Lerdal.

Gården har gitt navn til veiene Lerdalsfaret, Lerdalsgrenda, Lerdalstoppen og Lerdalsveien. Navnet Lerdal har også, riktignok i begrenset utstrekning, blitt benyttet om bebyggelsen på det arealet som totalt sett er skilt ut fra gårdens innmark. Utmarka, som i hovedsak besto av skog, skulle komme til å inngå i Holmlia-utbyggingen på 1980-tallet. Noe strøknavn ble imidlertid Lerdal aldri.

Kilder og litteratur