Oluf B. Meistad

Oluf B. Meistad (født 19. mai i 1904, død 5. juni 1987). Foreldrene var Ole Konrad Paulsen Meistad (12. august 1865 – 27. november 1944) og Berit Marta født (Hansdatter Kroken) Kirknes (12. september 1870-12. mars 1940). Paul Olson Meistad, skomaker og sadelmaker var kommet fra Børsa i Sør-Trøndelag til plassen Kroksvågen på Sandvollan allerede før 1865. I 1875 flytta familien til plassen Bya-Aunet under Grønnesby, som Olufs far etter hvert overtok.

Oluf var maler av profesjon, han ble aldri gift, og bodde rundt omkring inntil han kjøpte Maurstad på Nesset på Sandvollan i Inderøy kommune i 1963.

Politikk

Sandvollan Arbeiderparti ble stifta i 1915, da Oluf var 11 år gammel. Vi vet lite om når hans interesse for politikken ble vakt; neppe i 1915, men kanskje ikke så mange år seinere. Vi vet imidlertid at ufredsåra ute i Europa skapte et stort sosialt engasjement, som nok var medvirkende til at også sandvollingene engasjerte seg og fikk stifta partilag i pakt med arbeiderbevegelsens interesser. Hvorvidt Elias Volan som var fra en plass under Volan på Sunnes var involvert i at akkurat dette arbeiderlaget ble stifta i 1915, er heller tvilsomt. Men at maleren og agitatoren John Aalberg fra Røra var på Sunnes den 22. mai 1910, da Inderøens arbeiderlag ble stiftet, det vet vi for sikkert. Og i Roger Reins framstilling av Sandvollan Arbeiderpartis første 75 år, utgitt i 1990, får vi vite at både Aalberg og Henning-byggen Albert Moen var involvert da laget ble stiftet på herredshuset lørdag 17. juli 1915. Dessuten har vi visshet for at også Volan ofte ble brukt til agitasjonsforedrag og oppstart av fagforeninger så vel som partilag i Nord-Trøndelag, selv om han i disse bevegede åra hadde sitt virke i Trondheim. Det at Oluf Meistad nokså tidlige begynte å engasjere seg i politikken finner vi imidlertid snart ut av ved å ta en titt på gamle nummer av det som den gang het Arbeideravisen. Dessuten har vi Roger Reins ord for at han var en av initiativtagerne og medstifterne da bygdas arbeiderungdomslag ble stiftet i 1934.

Journalisten

Gjennom sitt politiske engasjement i arbeiderbevegelsen, oppdaget Oluf tidlig at det gjelder å ha kunnskap og kunne formidle den samme kunnskapen. Den måten Oluf fikk formidlet sin viten om aktuelle politiske tema i tiden, var gjennom å skrive referater fra kommunestyremøtene i datidens tre kommuner som i dag utgjør enheten Inderøy kommune; Røra, Sandvollan og Inderøy, der Sandvollan fram til 1912 hadde båret navnet Hustad herred. Det var ikke mange andre praktisk mulige kommunikasjonsmidler enn sykkel, men den trillet da i alle fall «unna bakk». Referatene ble sendt Arbeider-Avisa i Trondheim, slik at i alle fall de som var knyttet til den politiske siden, fikk innblikk i hva som rørte seg hos de som hadde «styring med bygda». Vi vet det ikke – men kan hende fikk Ny Tid, som fra november 1923 var kommunistenes avis i Trondheim, også ett og annet referat fra Oluf.

Arbeidsmannen

Forfatteren vet lite om Olufs oppvekstkår, ut over at han vaks opp på en husmannsplass/småbruk der faren i tillegg drifta fjordfiske for å spe på familiens utkomme, men måten han levde voksenlivet på, bærer tydelige tegn på at han var «runnen av små kår». Dette ser vi da også at han tar med seg og gjør bruk av da han blir «politiker». I utøvelsen av sitt yrke, som best kan karakteriseres som bygdemaler, var han solid og nøyaktig. Som «utøvende politiker» hadde han ingen problemer med å erkjenne sin klassemessige tilhørighet, noe som ikke må tolkes i retning av at han ble rabulist. Oluf var en praktiker og samarbeidets – ellet skal vi si samvirkets mann. Her kan det for så vidt passe å påpeke at det er stor forskjell på radikalisme og rabulisme – i den grad de to begreper kan sies å være beslektet.

Organisatoren

Foran så vi at Meistad var sterkt involvert i dannelsen av arbeiderungdomslaget på Sandvollan. Omtrent samtidig ble det også starta opp ei skog- og landarbeiderforening i bygda, der han sammen med Håkon A. Hustad og Jørgen Gangstad var blant initiativtagerne og stifterne for å få organisert skog- og landarbeiderne. Dette var nok ikke sett på med så veldig blide øyne fra gardbrukerne, og de nylig organiserte var kanskje heller ikke alltid like standhaftige, men noe fikk de da gjennomført, ikke minst var det viktig å få synliggjort arbeidsfolks rettigheter. Den 17. desember 1939 var Oluf Meistad i ilden igjen, også denne gang sammen med Jørgen Gangstad. Da ble Sandvollan bonde- og småbrukarlag stifta med Olaf Bragstad som første formann. Ingen av initiativtagerne ble med i styret, men de så det som viktig å få organisert småbrukerne i bygda – til beste for denne gruppen

Kooperatøren

Det var Oluf Meistad som sto for de forberedende arbeider for å få i gang et samvirkelag på Sandvollan. Stedsvalget ble Skjelvågen, for der høvde det slik at Egil Laugtug hadde ledig husvære i «Heimtun». Samvirkelaget i Skjelvågen kan en si var et tidstypisk samvirke på den tida: Arbeiderpartiet og Bondepartiet hadde inngått sitt store forlik, og i Skjelvågen vaks et av de første rød-grønne «korporasjoner» fram i Inderøy, ja på Innherred. Men så var det heller ikke stor skilnad på sosialistene og bondeorganisasjonenes grunnsyn, verken i forhold til landbrukskooperativer eller forbrukerkooperativ. I Skjelvågen ser vi dette enda tydeligere, ved at både Nesset Arbeiderforening og Sandvollan Arbeiderparti begge skjøt inn 600 kroner i det nye samvirkelaget. Det som er særs interessant å merke seg her var at Meistad ble medlem i begge disse laga. – Og da må en også ha in mente at Nesset Arbeiderforening ikke var noen arbeiderforening i sosialistisk forståelse av begrepet. Heller tvert i mot: Foreningen ble stiftet 5. mars 1899 og var ei av de liberale Venstre-foreninger som hadde som formål å ivareta allmuens tarv, før Folketrygden så å si gjorde den slags foreninger arbeidsløse. Foreningens formålsparagraf lød: «Nesset Arbeiderforening har til formål å yde foreningens medlemmer hjelp ved sjukdom». Nesset Arbeiderforening ble formelt nedlagt 24. august 1968. Men vi kan altså med stor grad av sikkerhet fastslå at Oluf Meistad har brukt sin innflytelse både i partilaget og i Arbeiderforeningen for å sikre grunnkapitalen til samvirkelaget – hvor han også ble formann i styret.

Politikereren

Gjennom sitt nitidige arbeid med å skaffe tilveie informasjon fra herredstyremøtene fikk han samtidig god innsikt i allmenpolitisk arbeid og hvordan kommunene ble forvaltet. Dertil kom at han oppøvde en brukbar penneførhet. Allerede før krigen ble han medlem av «styre og stell»; herredsstyret og formannskapet i det som da var Sandvollan kommune. Fra 1946 til 1958 var han Sandvollans ordfører og derved også medlem av Nord-Trøndelag fylkesting. For oss i dag (2013) kan det synes merkelig, men han var samtidig formannskapssekretær, hvilket også gjorde ham til kommunens egentlige administrative leder, enten det ble utøvd ved kjøkkenbenken eller i stua heime på Maurstad. «Meistad-perioden» ble ei god tid for Sandvollan kommune. Det ble bygd ny idrettsplass, bygdas til dels noe kronglete veisystem ble opprustet og omlagt. I 1953/54 sto nyskolen ferdig, og i 1957 ble to nye lærerboliger tatt i bruk. Det ble innført obligatorisk framhaldsskole, og de som tok videregående utdanning i Steinkjer, fikk etter hvert fri skoleskyss de 13-15 kilometerne fra Sandvollan til skolene i Steinkjer/Egge. Et stort løft som det byggingen av Sandvollan samfunnshus ble i 1967, var det Oluf Meistad som fikk gjennom vedtaket om – 10 år før det sto ferdig. Da den store kommunereguleringa på Innherred var ferdigstilt i 1962, ble Oluf B. Meistad «storkommunen» Inderøys første varaordfører. Ordet vil ha det til at han da ikke var villig til å påta seg ordførervervet. Men gjennom det interkommunale arbeidet de tre små-kommunene i mellom, var Meistad allerede godt kjent med forholdene. Han hadde blant annet vært en lederfigur i fellesdrifta av Fredheim aldersheim. Roger Rein forteller at i 1975 ble Meistad dekorert med partiets gullmerke av stortingspresident Guttorm Hansen. I 1984 ble Oluf gjenvalgt som Sandvollan arbeiderlags flaggbærer. Dette ble Meistads siste verv – etter å ha vært aktivt med i partipolitikken i mer enn 60 år.

Krigens år

På Sandvollan – som andre steder ble okkupasjonsåra tunge å bære, kanskje ikke i så stor grad for de som hadde jord og krøtter, men for de som intet hadde – og var avhengige av å selge sin arbeidskraft for å overleve, kunne det mang en gang butte. Men nå var ikke folk i Inderøy verre enn at de bisto hverandre. Likevel vet vi at her som andre steder var det «brodne kar». På slutten av okkupasjonstida gikk det ikke bedre enn at Oluf følte seg utrygg; han skal ha fått nyss om at makthaverne hadde ham i kikkerten. Han fikk bistand av kjentfolk, som satte ham i kontakt med en kar i Ogndal som geleidet og loset ham og en annen mann over svenskegrensa. De havna i Jönköping. Seinere har det gått en del rykter om at årsaken til at Oluf måtte rømme skal ha vært at han hadde kommunistiske sympatier. Det skal ikke vi spekulere videre i – ut over at det er en kjent sak at Norges Kommunistiske Parti var i sterk opposisjon til NS og nazismen, og derfor det politiske partiet som gjerne sto i bresjen for motstandskampen under okkupasjonsåra. Så kan det vel være at Oluf har blitt sett sammen med noen som enten var kjent kommunist, eller hadde sympatier i den retning. Mer skal det ofte ikke til før et rykte får nødvendig næring – på godt og vondt.

Målmannen

Da Oluf var voksen vokste også hans trang til viten, og gjennom sin politiske konkurrent, lærer Olav Andreas Moen, som var med i det som en gang var Bondepartiet, fikk Oluf utviklet sine språklige kvaliteter. Moen ledet et tilnærmet kommunalt voksenopplæringskurs i nynorsk, der deltakerne fikk øve, trene og lære seg det norskeste vi har; språket. Kurset ble registrert i NKS – Norsk korrespondanseskole og brevringen fikk så vidt vites seks deltakere – inkludert varaordføreren, kommunekassereren og ligningssjefen. Initiativet ble tatt av Oluf Meistad som også var ordfører i Sandvollan som den gang var «mål-kommune», med nynorsk i skolen, kirka og kommunal administrasjon, i likhet med svært mange andre kommuner på Innherred.

Den kulturelt interesserte

Foran så vi at Oluf var med på stiftelsen av Sandvollan AUL i 1934. Der ble det, i tråd med tidens trend, laget egen teatergruppe som ser ut til å ha fungert som de bedre kjente «Tramjengene», med valgrevyer osv. Men om Oluf var aktiv deltaker/utøver i Tramjengen vet vi dessverre intet om. Da hornmusikklaget Lurlåt ble stiftet, skjedde det på initiativ av ungdomslaget «Bivrøst» på Sandvollan som våren 1949 samla inn papir samt avviklet en friluftsfest ved Heradshuset på Sandvollan samme sommeren. De godt ni hestelass, som tilsvarte 2.400 kg papir, ga laget 144 kroner i kassa i tillegg til at festen innbragte hele 400 kroner. Når man dertil hadde en femkroning fra et 17. mai-arrangement i 1911, satt man nå med en kassabeholdning på hele 549 kroner – øremerket til «musikkfond» som fra september 1949 ble styrt av Gunnleif Moa, Magne Manem og Ivar Skjelvan. Da Trønder-Avisa kunngjorde en annonse fra Arbeidernes Musikkorps i Steinkjer om at de skulle avhende en del brukte instrument, vakna komiteen og innkalte både Sverre Solem fra skolen og ordfører Oluf Meistad til orienteringsmøte mandag 2. oktober. G. Moa hadde ringt Steinkjer-musikerne og fått tilsagn om å overta alle instrumentene, men det var litt pengemangel – derfor kom ordføreren på banen. 2. oktober 1950 er derved blitt stående som stiftelsesdatoen for sandvollingenes hornmusikklag. Det ble samla inn over 1900 kroner blant bygdefolket, kommunen bevilget i tillegg 500 blanke kroner i tillegg til at det fra Hustad Meieri og Sandvollan Samvirkelag kom til sammen 200 kroner. Nå kunne instrumentene betales. Vi ser at vår politiserte kooperatør Oluf B. Meistad tok tak, dreide seg rundt, og fikk lagt penger i potten til det som seinere er blitt et musikalsk nettverk i Inderøy-samfunnet. På korpsets 25-årsjubileum den 2. oktober 1975 ble han da også utnevnt til æresmedlem, sammen med veteranene Gunnleif Moa og Magne Manem, en æresbevisning han synes å ha satt høgt. Utmerkelsen må vel i særdeleshet ses på som en anerkjennelse av hans vilje til å få ting til å skje, men også for innsatsen han gjorde som Lurlåts kasserer gjennom mange år.

Sosialisten

Meistad forble ugift hele livet igjennom. Hans «krav» til livsførsel var særdeles små, og han kjøpte ikke husa på Maurstad før på sine eldre dager. Det var andres ve og vel som lå ham nærmest.

Kilder

• Samtaler og utveksling av e-poster med Olav Andreas Moen, (tidligere ordfører i Inderøy).
• Samtaler og utveksling av e-poster med Arne Oddvar Skjelvåg, Ås (fra Skjelvågen i Inderøy).
• Samtaler og utveksling av e-poster med Åse Thorød, Steinkjer (Slektning av O. Meistad).
• Inderøy Arbeiderparti: Jubileumsberetning Inderøy Arbeiderparti 100 år 22. mai 2010.
• Kristiansen, Gunnar E.: «SPARBU SOCIALDEMOKRATISKE UNGDOMSLAG - Sparbu kommunistiske Ungdomslag - Sparbu Venstrekommunistiske Ungdomsfylking - Ungdomslaget Marcus Thrane. Et ungdomslag – i strid med seg sjøl» i Årbok for Sparbu Historielag, Steinkjer 2007
• Nøvik, Ivar: «Musikklaget «Lurlåt»: Hornmusikklaget på Sandvollan gjennom 49 år» i Vatn, Per: Musikklivet i Inderøy kommune: fram mot år 2000, Steinkjer 1999
• Rein, Roger: Da tanken begynte å spire: Utgitt til Sandvollan Arbeiderpartilags 75 årsjubileum 1990, Sandvollan 1990.