Oslo kongsgård

Oslo kongsgård på Sørenga i Gamlebyen i Oslo var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av 1000-tallet. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med Snorres fortelling, da han nevner Harald Hardråde (konge 1045–1066) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til senmiddelalderen, men begynte så å forfalle ettersom Akershus festning ble det administrative sentrum og kongelig residens.

Rester etter et sirkelformet anlegg har blitt tolket som et tidlig forsvarsanlegg rundt gården. Det var i disse man fant tyske og engelsk mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. På midten av 1200-tallet ble det så reist bygninger i stein, som man lan se reister av på Sørenga. Det antas at det var Håkon IV Håkonsson som fikk reist disse. Anlegget ble da utvidet til et stort, firkantet borganlegg med ringmur, og et porttårn ut mot Vestre strete. Kongsgårdens hall lignet trolig Håkonshallen i Bergen.

Fra 1314 var prosten i Mariakirken kansler. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.

Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av Johan Meyer (1890–1892), Gerhard Fischer, [[Oluf Olsen og Håkon Christie (1961–1963) og en utgravning i 1990-åra.