Peder Lind-Solstad

Mal:Thumb høyre Peder Lind-Solstad, født 19. juli 1904, død 11. november 1971, var journalist og redaksjonssekretær i Harstad Tidende før 1940 og korrekturleser i samme avis fra 1950-årene. Han tok middelsskoleeksamen i Harstad 1921, og i 1940 var han en av to grunnleggere av Harstad lag av Nasjonal samling (NS). For dette og andre forhold under okkupasjonstiden ble det i rettsoppgjøret i 1946 reist tiltale i 13 punkter mot ham, og han fikk streng straff.

Mange tiltalepunkter

Under rettsoppgjøret mot Lind-Solstad ble det satt frem 13 tiltalepunkter, hvorav mange var svært alvorlige. – Han hadde meldt seg inn i NS 20. september 1940 og sto som betalende medlem frem til kapitulasjonen i 1945. Sammen med Andreas Olssøn grunnla han Harstad lag av NS og holdt en tale på et konstituerende møte den 2. oktober 1940, hvor han la frem partiets program. Han var medlem av kamporganisasjonen (KO), og Hirden fra 1941 til kapitulasjonen, og tok aktivt del i Hirdens arbeid. På møter og tilstelninger bar han uniform. Høsten 1941 bevilget han penger til Den Norske Legion. – 20. mai 1942 meldte han seg som støttemedlem i Germanske-SS-Norge og mottok medlemsbok i oktober.

Propagandaleder

Fra 20. oktober 1942 var Lind-Solstad propagandaleder for NS i Sandtorg kommune og fra 1. april 1943 i Harstad-laget. Han var som sådan med i lagsstaben og sendte inn stemningsrapporter til NS' fylkesfører i Tromsø om partiarbeidet og ga ellers beretning om stemningen innad i partiet, om møter, propaganda m.v. Han hadde flere innlegg i dagspressen, bl.a. «Den nasjonalsosialistiske sosialpolitikk ...» i Harstad Tidende den 27. juni 1941 der han åpent forherliget det nasjonalsosialistiske Tyskland og ga propagandistisk støtte til NS og tyskerne.

21 harstadværinger skulle skytes

Lind-Solstad sto i allerede i 1941 i nær kontakt med det tyske sikkerhetspolitiet i Harstad (SD) og var deres Vertrauungsmann (V-mann). Som sådan sendte han såkalte stemningsrapporter til Gestapo-sjefen med opplysninger om navngitte politiske motstandere, og på egen hånd foreslo han at upålitelige personer burde sikres. Han ga spesielt opplysninger om Harstads jurister, tannleger og offentlige tjenestemenn som sammen med rapporter fra andre V-menn dannet grunnlag for tyskernes overvåkningsarbeid og oppsetting av gissellister over gode nordmenn. I Harstad fantes det en slik liste over 21 personer som skulle skytes i tilfelle invasjon eller sabotasjehandlinger. Dette førte til at Agnar Saue, Tønder Einmo og Wilhelm Østgaard ble arrestert i september 1941. I rettssaken ble det lagt frem tre brev som Lind-Solstad hadde skrevet til Sipo i Harstad. I brev av 27. september 1941 skrev han at såkalte høyere klasser og en del intellektuelle var skyld i at stemningen blant Harstads befolkning var så hatsk mot NS og tyskerne. «... Sålenge vi ikke kan slå ned på disse, vil vårt arbeid i vesentlig grad være vanskeliggjort».

I brev den 26. februar 1945 ga han en lengre uttalelse om stillingen i distriktet, kulturelt, sosialt, økonomisk, forsyningsmessig og politisk. På grunn av krigssituasjonen er rapporten holdt i en mistrøstig tone, og han anbefalte at det politiske arbeidet burde hvile «sålenge den nuværende situasjon står på». Retten fant det ikke bevist at han hadde mottatt lønn hos Sipo, men antok at honoraret i likhet med andre V-menn ble honorert i form av brennevin og tobakk.

Nazifisering av avisene

Lind-Solstad var allerede fra oktober 1940 statens presseleder for Troms og Finnmark (fra høsten 1944 bare for Troms) og la ned et energisk arbeid for å nazifisere avisene innen sitt distrikt, bl.a. ved til stadighet å sende dem nazistiske artikler til inntakelse, ved å gi dem direktiver angående skrivemåte og ved å oppfordre dem til å drive ensrettet NS-propaganda av forskjellig art. Han kontrollerte samtidig at Pressedirektoratets instrukser og direktiver ble fulgt nøye, ga innberetninger til direktoratet om redaktører, bladstyrer og forretningsførere som ikke var lojale mot «nyordningen», og ga selv pålegg til redaktører og bladeiere om innrykking av stoff, om artiklenes utstyr og plass mv. Som eksempel kan nevnes at han i brev 7. januar 1941 til redaktøren i bladet Tromsø, Oscar Larsen, anførte at han måtte være forberedt på meget drastiske forholdsregler dersom ikke bladet undergikk en drastisk forandring i positiv retning. Han anførte også at inserater fra sekretær Gunnar Bråthen, (formann i bladstyret i Nordlys) ikke skulle tas inn i bladet. – I et brev 24. februar 1943 anbefalte han overfor Pressedirektoratet at det straks burde tas skritt til å fjerne styret i Harstad Tidende samt forretningsføreren, major Nils J. Hunstad. – I brev 6. april 1943 anbefalte han overfor direktoratet at man straks burde fjerne styret i bladet Nordlys, hvor Gunnar Bråthen var formann.

Harstadavisen Folkeviljen ble stoppet

I egenskap av pressesjef skrev Lind-Solstad 18. desember 1940 brev til bladet Folkeviljens redaktør Freder Frederiksen. «Jeg har et bestemt inntrykk av at redaksjonen fremdeles er fullstendig negativt innstillet overfor nyordningen, og jeg vil derfor allerede nu meddele at en negativ innstilling ikke vil bli tålt lenger. Såfremt denne innstilling vedvarer, vil jeg sørge for at det blir tatt de nødvendige forføyninger». – Den 3. januar 1941 skrev han til samme avis og meddelte forhåndssensur fra 4. januar (ble opphevet 6. februar) og uttalte at «Deres avis har hittil inntatt en fullstendig negativ holdning såvel overfor Nasjonal samling som nyordningen i Norge. Men dette vil ikke lenger kunne fortsette». Da redaktør Freder Frederiksen nektet å trykke verveannonse for Regiment Nordland, ble han truet med «at hvis ikke dette blir tatt inn i avisen, skal du enten bli satt utenfor eller innenfor». Den 12. august 1941 anmeldte han redaktør Frederiksen til det tyske sikkerhetspolitiet i Harstad for en lederartikkel i Folkeviljen der Frederiksen meddelte at han ikke ønsket å fortsette under nazifiseringen. Avisen ble straks stoppet og Frederiksen ble innkalt til Sipo til forhør. (Det ble også gitt pålegg om at de eksemplarer som allerede var solgt, skulle innleveres. Dette nummer av avisen er derfor ikke å oppdrive.)

Bladet Tromsø nazifisert

Sammen med NS-fylkesføreren og tysk Berater (rådgiver) møtte Lind-Solstad opp i redaksjonen i bladet Tromsø og leverte redaktøren et avskjedsbrev. Samtidig ble en NS-redaktør, godkjent av Pressedirektoratet, ansatt. Lind-Solstad truet resten av personalet med at enhver arbeidsnedleggelse ville bli påtalt. Retten var ikke i tvil om at det var Lind-Solstad som hadde foranlediget redaktørbyttet med sine tidligere trusler.

Prestene ble kontrollert

Etter at nazimyndighetene hadde arrestert styreformannen i Det Norske Misjonsselskap i Stavanger og skiftet ut resten av styret, ringte Lind-Solstad til statspolitiet i Tromsø og anmodet om husundersøkelse hos prestene i Tromsø. Undersøkelsen ble foretatt.

Tro tjener for fienden

Lind-Solstad arbeidet undrer dekknavnet «Torgeir» i hele okkupasjonstiden for den hemmelige, tyske etterretningstjenesten – Abwehr III/F i Tromsø som V-mann, idet han undertegnet forpliktelseserklæring og til stadighet sendte meldinger pr. radio fra Harstad til avdelingskontoret i Tromsø. Radioen ble betjent av en annen V-mann i Harstad (navnene på andre V-menn i Harstad er ikke frigitt). Meldingene inneholdt bl.a. opplysninger om nordmenn som kunne mistenkes å være kommunister eller stå i forbindelse med de allierte, samt mistanke om illegale våpen og radioer blant folk. Han vervet også to underagenter i Harstad og tre i Narvik. For dette arbeidet hadde han en lønn på kr. 500,- pr. måned pluss rasjon av brennevin og tobakk, mens underagentene fikk kr. 100,-, som ble utbetalt fra Tromsø gjennom LS.

Lønnsom virksomhet

Lind-Solstad hadde betydelige inntekter for sin virksomhet for NS og tyskerne. Som presseleder hadde han en lønn på kr. 7.000 pr. år, til sammen kr. 28.000,-. som redaktør i Tromsø fikk han kr 2.400,-. Som Abwehr-agent tjente han til sammen kr. 18.000,-

Dommen

I Hålogaland Lagmannsrett ble det 31. mai 1946 avsagt dom over Peder Lind-Solstad. Den lød på tvangsarbeid i 15 år og 10 års tap av rettigheter etter landssvikanordningens bestemmelser. I tillegg måtte han tåle inndragning av kr 40.000,- til statskassen og kr 100,- i saksomkostninger. Retten la vekt på hans langvarige og «skjendigste art av bistand» hvor hvert enkelt punkt i tiltalen kvalifiserte til strenge straffer. Retten betegnet han også som en opportunist som i enhver henseende har søkt å utnytte situasjonen til egen fordel, bl.a. ved å skaffe seg alkohol, som han lå under for. – I formildende retning ble det lagt vekt på at tiltalte under krigsoperasjonene i Nord-Norge 1940 gjorde frivillig regulær militærtjeneste. Annen formildende momenter fant ikke retten å legge vekt på.

Etter sonet straff

Lind-Solstad sonet ca. Seks år av den idømte tvangsarbeidsstraffen og ble satt fri 16. februar 1951. Etter det fikk han ikke ansettelse som journalist, men ble tatt inn på sin gamle arbeidsplass, Harstad Tidende, som korrekturleser, og drev dessuten noe frilansvirksomhet. Denne jobben gjorde han med stor iver og var å se i redaksjonen «til alle døgnets tider».

Kilde

• Dokumenter fra Statsarkivet i Tromsø, redigert av Gunnar Reppen.