Prest

Prest er den vanligste tittelen til den som forvalter sakramentene og utlegger lære i kristne samfunn. I de fleste kirkesamfunn er presten ordinert – det varierer hva man legger i dette. Kravene til utdanning har variert over tid, og mellom de enkelte kirkesamfunn. Ordet kommer fra gresk presbyteros, 'eldste'. I enkelte frikirkelige grupper bruker man sjelden ordet prest, men heller pastor, eldste eller annet.

Før reformasjonen

Det var noen minstekrav til prestene i middelalderen. Noen av dem handla i liten grad om evnen til å fungere som prest, som at man måtte være uten kroppslig lyte og at man måtte være født innafor ekteskap. Det ble gitt opplæring ved domkirker fra 1100-tallet av, og enkelte norske prester hadde også studert i utlandet. Hovedkravet til nivå på utdanning var at man skulle kunne lese og synge messen, man måtte ha i det minste grunnleggende kjennskap til latin og man måtte kunne lese fra skrevne prekener. De hadde også noen andre krav, som at de ikke fikk bære våpen. Til gjengjeld var det streng straff om man brukte vold mot en prest. De skulle også leve i sølibat, men vi vet at det ikke ble overholdt særlig strengt i Norge.

Prestevielsen var, og er fortsatt i Den katolske kirke, et sakrament. Det ga en uutslettelig nåde og skikkehet for å forvalte de andre sakramentene. Et unntak er at konfirmasjon, eller ferming som det gjerne kalles i katolsk sammenheng, i utgangspunktet er forbeholdt biskopen.

Det ble skilt mellom sekularprester og regular- eller ordensprester. De førstenevnte var i tjeneste under en biskop, og var gjerne plassert i et prestegjeld eller knytta til ei spesifikk kirke. Ordensprestene var medlemmer av en religiøs orden, og var gjerna tilknytta et kloster. De kunne ha sitt virke ute i verden, og kunne til tider være tilknytta bestemte kirker utenom ordenen, men de var ikke underlagt biskopen.

Mens ordensprestene ble holdt med kost og losji av sin orden, måtte sekularprestene ha en inntekt. Dette ble stort sett dekka gjennom bruksrett på prestegården, jorddrottrettigheter av mensalgods, kollekt og såkalte aksidenser, en slags gebyrer for visse kirkelige tjenester.

Den norske kirke

I luthersk lære er ikke prestevielsen et sakrament, men man fortsatte med ordinasjon om enn med noe annet innhold. Nå skulle presten helst ha kone og barn. En endring fra tidligere var også at prestene ble kongelige embetsmenn.

Fram til 1660 ble prestene ansatt av allmuen i soknet, eller borgermesteren og rådet i byene, i samråd med prosten. Biskopen måtte så godkjenne dette, og lensmannen måtte stadfeste det og innhente troskapsed til kongen. Fra innføringen av enevelde i 1660 var det kongen som utnevnte alle prester. Det var fra starten av ikke noe krav om utdanning, men allerede i 1539 ble det innført en eksaminasjon hos biskopen for å sjekke at teologiske kunnskaper var på plass. Fra 1629 ble det krevd teologisk embetseksamen. I Christian Vs Norske Lov av 1687 kom et krav om prøve- eller dismisspreken, og i 1792 ble det innført en kateketisk prøve. Ellers ble det krevd en god livsførsel i tråd med kristen moral, og at presten ikke skulle drive kjøpmannshandel.

I tillegg til de kirkelige oppgavene fikk presten også en del verdslige oppgaver. Enkelte av disse hadde dobbelt funksjon, som føring av kirkebøkene. De fungerte dels som dokumentasjon på kirkelige handlinger som dåp og ektevigsel, og dels som et slags folkeregister. Prestene fikk også viktige oppgaver i forbindelse med innføring av allmueskole på 1700-tallet. Fra 1814 og i noen år var det prestegjeldene som ble brukt som valgdistrikter ved stortingsvalg, og prestene førte da oppsyn med det sammen med medhjelperen. Videre skulle de føre tilsyn med fattigvesen, helsestell og andre ting i lokalsamfunnet.

Prester i Den norske kirke har i dag universitetsutdanning. De er ikke lenger embetsmenn, etter skillet mellom kirke og stat, men de lønnes av staten som tjenestepersoner.

Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest i 1961, da Ingrid Bjerkås ble ordinert.

Den katolske kirke

I Den katolske kirke skiller man fortsatt mellom sekular- og ordensprester, og ordinasjonen er fortsatt regna som et sakrament. Presteutdanning skjer i hovedsak på katolske seminarer, men en del har utdanning fra ikke-katolske universiteter kombinert med kortere seminarutdanning.

Den katolske kirker tillater bare ordinasjon av menn.

Kilder og litteratur

• Prest i Norsk historisk leksikon.